Fra illusjon til realisme i tysk utenrikspolitikk? Ett år etter «die Zeitenwende»

Det historiske vendepunktet

Talen Olaf Scholz holdt i Forbundsdagen inneholdt et spesielt viktig uttrykk: «Zeitenwende». Talen var et kraftig oppgjør med Putins angrep på Ukraina. Ikke bare fordømte Scholz angrepet som et klart brudd på folkeretten, og de normene vi de tre seneste tiårene har basert europeisk sikkerhet på. Han anklaget Putin for å ønske å rive ned den europeiske sikkerhetsordenen, og å etablere et Europa som er inndelt i innflytelsessfærer. Angrepet markerer et historisk vendepunkt («Zeitenwende») i tysk og europeisk sikkerhetspolitikk, uttalte Scholz.

Et overordnet mål i europeisk sikkerhet og i tysk utenriks- og sikkerhetspolitikk etter den kalde krigen har jo vært å «overkomme Jalta». «Jalta» viser til toppmøtet i denne byen på Krym. Møtet fant sted før krigens slutt, i februar 1945. Stalin, Roosevelt og Churchill møttes i Livadia-palasset, tsarfamiliens tidligere sommerresidens. Her la de grunnlaget for den senere oppdelingen av Europa i «innflytelsessfærer» etter den andre verdenskrigens slutt. Dette la grunnlaget for det som senere ble den kalde krigen, den som fikk sin fredelige avslutning i 1990. 

Et integrert Europa

Etter den kalde krigens slutt som jo ledet til tysk gjenforening i oktober 1990, var jo målet å etablere en europeisk sikkerhetsorden basert på prinsippet om sikkerhetens udelelighet. Én stats sikkerhet skulle ikke gå utover en annen stats sikkerhet. Dette ville innebære at et gjenforent Tyskland skulle inngå som del av et integrert Europa. Dette var det den tidligere tyske forbundskansleren og fredsprisvinneren Willy Brandt omtale som en «europeisk fredsordning». 

Med det russiske angrepet for ett år siden er historien tilbake i Europa. Jalta er tilbake. Med det russiske angrepet viser Putin at han ikke er interessert i et Europa som er forent i prinsippet om udelelig sikkerhet, men i innflytelsessfærer – der Ukraina er et område som historisk har vært under russisk innflytelse. Dette skriver Putin i en mye omtalt artikkel som ble publisert i juli 2022. 

Østpolitikk og gass

Dette er harde ord fra en leder i et land som har bygd sin utenrikspolitikk på at europeisk sikkerhet bare kunne bygges «med Russland». Sovjetunionen og dens etterfølgerstat Russland var jo en forutsetning for det samlede Tysklands tilblivelse. I dag synes det som om mange har glemt nettopp dette. Uten russisk medvirkning hadde ikke Tyskland blitt gjenforent i 1990. Året 1990 markerte da også høydepunktet for den tyske østpolitikken («die Ostpolitik»), som ikke bare la grunnlaget for gjenforeningen, men som også markerte starten på en ny æra i europeisk sikkerhetspolitikk der en skulle bygge europeisk sikkerhet «med Russland». 

Gjennom denne østpolitikken søkte tyskerne å bygge ut gjensidige avhengigheter med Russland. Ved å etablere prosjekter som innebar storstilt tysk, men også europeisk, import av naturgass, skulle gjensidige avhengigheter legge grunnlaget for en sakte demokratisering av Russland. Endring i Russland skulle derfor bli et resultat av en tysk og europeisk tilnærming basert på handel, i første rekke med naturgass («Wandel durch Annäherung»). Forutsetningen for dette var en slags forestilling om at europeisk sikkerhet skulle bygge på et liberalt syn på internasjonal politikk. Som professor Erik Oddvar Eriksen skriver i Nytt Norsk Tidsskrift var forutsetningene for dette at bare når denne gjensidige avhengigheten ble stor nok, ville det bli for kostbart å gå til krig. Så feil kunne en altså ta. 

Privilegert neglisjering

Hva var så årsaken til denne feilslutningen? Hvorfor hørte ikke tyskerne på sine østeuropeiske naboer, da de tillot byggingen av gassrørledninger gjennom Østersjøen? Årsaken er nok i første rekke at tyskerne etter gjenforeningen regnet med at de hadde råd til «ikke å lære» av sine naboer. Den tyske forskeren Tobias Bunde mener dette er en vesentlig årsak til at tyskerne fortsatte samarbeidet med Russland om Nord Stream 2 gjennom Østersjøen, selv etter den russiske annekteringen av Krym i mars 2014. Bakgrunnen for denne tyske neglisjeringen av østeuropeiske advarsler var at Tyskland fra 1990 var kommet i en svært privilegert posisjon. For første gang i sin historie var Tyskland bare omgitt av naboer som var allierte, og partnere innenfor EU og Nato. Derfor kunne tyskerne fortsette å bygge sikkerhet «med Russland», selv om det var klart fra 2014 og framover at Russland i stadig sterkere grad førte en revisjonistisk utenrikspolitikk. Etter 2014 baserte Tyskland derfor sin utenrikspolitikk på en illusjon. Minsk-avtalene fra 2015 skulle bygge en slags fred i Ukraina. Tyskland var en av hovedarkitektene bak. Avtalene lot seg aldri realisere. Og fortsatt ville ikke tyskerne sende våpen til Ukraina til landets eget forsvar. 

Det russiske angrepet endret alt dette. I dag er Tyskland blant de største bidragsyterne til Ukraina, både når det gjelder humanitær, økonomisk og militær bistand. Landet har også tatt imot over en million ukrainere. Krigen har forårsaket den største flyktningekatastrofen siden Andre verdenskrig. Ved siden av dette iverksetter Tyskland en storstilt oppgradering av det tyske forsvaret. Det skjer gjennom et fond på 100 milliarder euro, et fond som Scholz lanserte i sin tale i februar 2022. 

En grunnleggende endring

Denne omleggingen av tysk politikk har i dag stor oppslutning i befolkningen. Unntakene er partiene på ytterfløyene, som det venstreradikale partiet («die Linke») og hos de høyreradikale Alternativ for Tyskland (AfD). De som i dag kritiserer denne omleggingen for at den ikke går fort nok, forstår ikke hvor grunnleggende denne omleggingen er for tysk politikk. 

Da den utenrikspolitiske rådgiveren og jeg sa farvel til hverandre denne varme ettermiddagen i Berlin i fjor, minte vi hverandre på at Tyskland og Norge inngår i et stadig tettere utenriks- og sikkerhetspolitisk fellesskap. Dette er et fellesskap som blir stadig viktigere for Norge og som jeg også har skrevet en fagartikkelom for et par år siden.

Tidene har skiftet. Die Zeitenwende har skapt en ny realitet også for oss.