Utenfor i 30 år: Nå slutter Danmark seg til EUs forsvarspolitikk

Vedtak i revers

Det samme perspektivet passer nå på vårt naboland i sør. Det har lenge hatt et unntak fra EUs forsvarspolitikk. Nå er unntaket opphevet. Eller enda mer presist: Et vedtak fra folkeavstemningen i 1992 er satt i revers.

Hva var det som skjedde i juni for 31 år siden? Bakgrunnen for det danske forsvarsforbeholdet handler om et knapt «nei». Et lite flertall ville ikke ha den traktaten som skulle danne basis for EU.

For at Danmark fortsatt kunne være medlem, forhandlet danske politikere og de øvrige EU-medlemmene fram en avtale. Den ga danskene flere unntak. Ett av disse var altså forbeholdet mot å delta i det som skulle bli EUs forsvarspolitikk. Andre unntak var å avstå fra å delta i euro-samarbeidet, justispolitikken og unionsborgerskapet.

Tidens tann har tært

Tidens tann har tæret på danskenes forbehold. En oversikt fra det danske utenrikspolitiske instituttet (DIIS) fra 2019 forteller litt om utviklingen. Det handler mest om alt som er skjedd utenfor landets grenser. Jo viktigere EUs forsvarspolitikk ble, desto flere ganger måtte danskene vise til forsvarsforbeholdet sitt.

Resultatet ble tap av innflytelse over EUs utvikling, både innenfor forsvar og på tilstøtende områder. Det finnes nemlig gråsoner der det har vært uklart om forsvarsforbeholdet skulle gjelde. Dette ble særlig aktuelt etter den russiske annekteringen av Krym i mars 2014. Tegnene viste seg enda tydeligere etter 2016. Det handlet da om to ting; Brexit, og EUs Globale strategi som ble lansert samme år.

Med Brexit forsvant Storbritannia. Landet var en bremsekloss for EUs sikkerhetspolitiske samarbeid. Med Den globale strategien fikk EU et strategidokument. Det skulle legge grunnlaget for prinsippene den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken skulle utvikle seg etter.

Helhjertet inn

Samtidig som EU forandret seg på dette området: Hvordan utviklet det seg i Danmark? I en oversikt utarbeidet av Folketinget framgår det at danskene aktiverte forsvarsforbeholdet sitt «minst 31 ganger» i løpet av perioden fra 1996 til 2021. Det var nok arbeidskrevende, og i lengden utilfredsstillende. Det er i dette lyset vi må forstå hvorfor statsminister Mette Fredriksen i sin nyttårstale 1. januar understreket at Danmark nå «helhjertet» har meldt seg inn i det europeiske samarbeidet om sikkerhet og forsvar.

Dermed går statsministeren rett til kjernen av det som i nyere tid kjennetegner forholdet mellom EU og Nato. For også de to nærmer seg hverandre, i et stadig tettere samarbeid. Vi kaller gjerne dette for interinstitusjonelle relasjoner. Den amerikanske militære tilstedeværelsen i Europa vil selvsagt fremdeles være grunnleggende for europeisk sikkerhet. Likevel må de europeiske allierte ta et større ansvar for egen sikkerhet. Husk: Vi er i en tid da Kina i stadig større grad framstår som USAs strategiske hovedutfordrer.

Et nytt fundament

Danskene har forstått det: Krigen i Ukraina krever et nytt fundament for europeisk sikkerhet. EU skal stå sterkere sikkerhetspolitisk, men danskene skal også bidra mer til Nato.

Det skal skje ved at Danmark styrker forsvarsbudsjettet sitt. Det skal opp mot to prosent av bruttonasjonalproduktet. Dette felles Nato-målet ble knesatt allerede i 2014, av alliansens stats- og regjeringssjefer.

Danskene vil delta i alt

Hva er de praktiske følgene av at landet nå har valgt en ny kurs?

Det mest åpenbare er at det nå er mulig for danskene å delta i EUs militære operasjoner. Det blir også mulig å slutte seg til Det europeiske forsvarsbyrået (EDA). Byrået skal bistå i å fremme europeisk forsvarssamarbeid. Det skal utvikle medlemslandenes militære ressurser.

Danskene vil også kunne delta i det som blir omtalt som det permanent strukturerte samarbeidet (Pesco). Dette består av flere prosjekter. Målet for Pesco er å bistå i utviklingen av nye forsvarskapasiteter, for å dekke inn europeisk kapabilitetsbehov. Danskene vil videre dra full nytte av Det europeiske forsvarsfondet (EDF). Fondet skal styrke europeisk forsvarsevne. Det handler om å bidra til finansiering av nye kapasiteter, og til forsvarsforskning.

Målet er å gjøre noe med manglene som fremdeles finnes i europeiske militære kapasiteter. Oppgaven er å fremme europeisk forsvarssamarbeid, som fremdeles er underutviklet. I det hele tatt er det mange apparater og systemer innenfor EU som nå arbeider mot samme mål: et bedre og mer samordnet forsvar.

Norge er motstrøms

Hva så med Norge? Faktum er at vi nå ikke deler sikkerhetspolitisk status med nabolandene våre. Med Finland og Sverige i Nato, og med dansker som deltar for fullt i EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, er Norge på flere vis utenfor.

Faktisk viser forskning at Norge siden 2015 har tonet ned sitt sikkerhetspolitiske samarbeid med EU, samtidig som EUs betydning som sikkerhetsaktør har økt. Bakgrunnen for at det har blitt slik, er etter min mening manglende politisk prioritering. EU-samarbeidet er ikke blitt satt høyt nok på dagsordenen, sammenliknet med andre områder.

Slik går Norge motstrøms, sammenlignet med de nærmeste partnerne våre i Europa. Jeg har tidligere omtalt Norge som en motvillig europeer. Og med det mener jeg at Norge er en status quo-nasjon som av indrepolitiske årsaker ønsker å se bort fra dynamikken i EU-prosessen på dette området.

Utviklingen stopper ikke

Det er igjen krig i Europa. Derfor ser EU-landene at de må fremme utviklingen av sine militære kapasiteter. De må utvikle et eget forsvarssamarbeid. Vi legger for tiden merke til at europeiske lands bevilgninger til forsvar øker mye.

For første gang på mange år er de nå godt over 200 milliarder euro på årsbasis. Også investeringene i forsvarsmateriell øker. Der det fremdeles mangler mye, er innenfor forsvarssamarbeidet landene imellom.

Danskenes inntreden i dette samarbeidet er derfor et viktig tilskudd. 

I denne sfæren skjer det nå noe hele tiden. Ikke minst i forholdet mellom EU og Nato. Den europeiske unionen er i stadig sterkere grad en aktør i Nato-alliansen.

Den nyeste avtalen mellom de to ble undertegnet 10. januar 2023. Det var i form av en felleserklæring. Den omhandler om hvordan de skal samarbeide med hverandre, og hvilke områder det skal omfatte.

Danmark er ikke lenger en forbeholds-nasjon i EUs sikkerhetspolitikk. Det blir spennende å se hvordan landet vil påvirke utviklingen. Nå skjer det fra innsiden.