Tyskland får nøkkelrolle i utviklingen av en ny europeisk sikkerhetsorden

Kjennetegnet på denne ordenen er et transatlantisk sikkerhetsfellesskap med stabile forventninger om fredelig konfliktløsning. Den er videre grunnlagt på europeisk integrasjon og overnasjonal styring med en høy grad av institusjonalisering. Det betyr at Nato og EU er grunnlaget for denne ordenen, men også Europarådet og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) spiller viktige roller innenfor sine ansvarsområder.

Tre myter i tysk utenrikspolitikk

For Tyskland utgjør det russisk angrepet en særskilt utfordring. Dette har sin bakgrunn i at landet baserer sin sikkerhetspolitiske identitet og eksistens på denne kollektive sikkerhetsordenen. Vi kan si at landet har basert sin politikk på et sett med myter: 

• Den første av disse er forestillingen om at alle europeiske stater, inkludert Russland, etter hvert ville bli demokratiske. 
• Den andre at krig mellom europeiske stater ville bli en umulighet. 
• Den tredje at europeisk sikkerhet i stadig større grad ville bli etablert med Russland. 

Russlands krigføring har følgelig bidratt til en brå tysk oppvåkning. De må nå reorientere sin politikk til en helt annen virkelighet enn det de har basert hele sin utenriks- og sikkerhetspolitikk på. Vi kan si det så sterkt at ingen europeisk EU- og Nato-stat er blitt mer berørt av det russiske angrepet på Ukraina enn nettopp Tyskland. 

Det er i dette lyset vi må finne forklaringene på hvorfor forbundskansler Olaf Scholz´ tale 27. februar, tre dager etter angrepet, har fått en slik oppmerksomhet. Her anvendte han begrepet «Zeitenwende» eller «tidsskille» for å markere den omleggingen tysk utenrikspolitikk nå gjennomgår. Utfordringene blir nå å tilpasse tysk utenriks- og sikkerhetspolitikk til nye og svært så omskiftelige tider.

Med angrepet «river Putin ned den europeiske sikkerhetsordenen som ble etablert for nesten et halvt århundre siden med Sluttakten fra Helsingfors» og «Verden vil ikke forbli den samme som før», sa forbundskansleren i talen. Scholz advarte Putin om ikke å «undervurdere vår vilje til å forsvare hver eneste kvadratmeter av Natos territorium sammen med våre allierte». 

Av mer konkrete tiltak varslet forbundskansleren at Tyskland nå skal bevilge to prosent av sitt bruttonasjonalprodukt til forsvar. Dermed vil Tyskland oppfylle de kravene Nato vedtok på toppmøtet i Wales i 2014. Det blir dessuten etablert et fond på 100 milliarder euro til forsvarsinvesteringer. Det betyr at det tyske forsvaret («Bundeswehr») skal få tilført bedre utstyr, moderne teknologi og mer personell. Det er gjennom å anvende penger fra dette fondet at Tyskland skal nå to-prosentmålet. 
 

Kontinuitet og endring

Det er i dag stor støtte i befolkningen til regjeringens forsvarsreformer. Det samme er Tysklands beslutning om å forsyne Ukraina med våpen. Med de økningene vi nå ser i de tyske forsvarsbevilgningene, vil Tyskland bli landet med de tredje største forsvarsbevilgningene i verden etter USA og Kina. Spørsmålet blir om vi i tidene som kommer vil få økt debatt om konsekvensene av tysk hegemoni?

For å kunne svare på et slikt spørsmål må vi ta utgangspunkt i at tysk utenriks- og sikkerhetspolitikk framover blir preget av både kontinuitet og endring. Vi kommer fortsatt til å se kontinuitet i form av at Tyskland har en grunnleggende interesse i å opprettholde en institusjonsbasert europeisk sikkerhetsorden. Derfor vil tysk interessepolitikk finne sted innenfor EU- og Nato-rammer. 

Der vi ser endringer er på de områder der tyskerne nå erkjenner de feilene de har bygget sin utenriks- og sikkerhetspolitikk overfor Russland på. Landets utenriks- og sikkerhetspolitiske verktøykasse må derfor avpasses til en ny situasjon der Russland ikke er en partner. Det betyr at Tyskland gir opp sin Østpolitikk som var grunnlaget for tilnærmingene mellom øst og vest i Europa og som har sin historie helt tilbake til begynnelsen av 1970-tallet. 

Ved å redusere energiavhengighetene av Russland, ved å støtte Ukraina militært, økonomisk og humanitært, ved omfattende sanksjoner mot Russland og økte bidrag til Natos fellesforsvar, legges nå et nytt grunnlag for tysk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dette er en sikkerhets- og forsvarspolitikk der de europeiske allierte tar et større ansvar for egen sikkerhet, både ved å øke egne forsvarsbevilgninger, men også gjennom å intensivere forsvarssamarbeidet innenfor EU. 

I motsetning til det flere tror vil EU-samarbeidet langt fra undergrave Nato, men heller være en forutsetning for en bedre transatlantisk byrdefordeling. Dette er viktig i en tid der de europeiske allierte må forholde seg til at USA i økende grad betrakter Kina som den viktigste trusselaktøren. 

Økt europeisk ansvar

Ved økt europeisk ansvar for egen sikkerhet blir mer oppmerksomhet rettet mot Tyskland og landets særstilling i europeisk sikkerhet. Det stilles også spørsmål ved landets lederstilling i Europa og ikke minst hvordan de selv betrakter en slik lederposisjon. I forskningslitteraturen blir landet omtalt som en «søvngjengerne kjempe», en «motvillig hegemon» og en «sivil makt». 

Dette er på mange måter helt riktige beskrivelser. Samtidig er det en myte at landet ikke har påtatt seg lederroller, noe vi så under finanskrisen i 2009, i forbindelse med den russiske annekteringen av Krim i 2014, under flyktningekatastrofen, Brexit-håndteringen og under pandemien. 

En av de viktigste konsekvensene av tysk lederskap er et intensivert samarbeid mellom EU og Nato. Dette er en naturlig konsekvens av at de europeiske allierte tar et større ansvar for egen sikkerhet. Tyskland inntar nå rollen som en stat som bidrar til å lette samarbeidet mellom begge institusjoner og fører dem nærmere hverandre. 

Med den nye politikken forbundskansleren innledet med i sin tale i februar, legges nå grunnlaget for en forsterket rolle for Tyskland som sikkerhetspolitisk aktør, men da innenfor kollektive rammer for europeisk sikkerhet. Det er i skjæringspunktene mellom disse institusjonene at europeisk og transatlantisk sikkerhet blir utviklet i årene som kommer.

Tyskland får en nøkkelrolle i denne utviklingen. For Norge er dette særs viktig siden Tyskland blir en stadig viktigere sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeidspartner. Norge er imidlertid en «motvillig europeer» når det kommer til europeisk sikkerhet (se vitenskapelig artikkel under). Dette er paradoksalt i en tid der EUs sikkerhetspolitiske betydning øker.