Utviklingstrekk i de globale uran- og kjernekraftmarkedene

Økningen i oljeprisene og frykten for global oppvarming har ført til at det de siste ti årene har blitt snakket om en kjernekraftrenessanse. Flere land viser interesse for ikke bare å etablere kjernekraftverk, men også for å engasjere seg i andre deler av kjernekraftsyklusen, som anrikning av uran og reprosessering av brukt brensel. Utvikling av slike anlegg medfører en risiko for misbruk av teknologien til kjernevåpenformål. Flere kjernevåpenkapable stater vil kunne gjøre verdenssituasjonen mer ustabil og påvirke alle stater, inkludert Norge. Denne rapporten vurderer utviklingen innen bruk av kjernefysisk teknologi i dag, hvilke økonomiske og politiske effekter ulike staters valg av løsninger kan gi og hvilke tiltak som blir diskutert for å begrense risikoen for spredning av kjernevåpenteknologi. Det er særlig ulike metoder for å multilateralisere brenselssyklusen som er aktuelle, ettersom dette kan motvirke at nye stater oppretter brenselssyklusanlegg på egenhånd. Dersom flere aktører fra forskjellige stater har tilgang til anleggene, reduseres risikoen for at de kan misbrukes til våpenformål. Til tross for de negative virkningene Fukushima-ulykken har hatt på kjernekraftens renommé, satser flere stater på kjernekraft, og mange nye kraftverk er under bygging eller planlegging. Alt tyder på at kjernekraft vil spille en større rolle i fremtidens energiforsyning. Det ser ut til å være en viss interesse for å utvikle nye anrikningsanlegg, men dette er foreløpig hovedsakelig i stater som allerede har utviklet teknologien for både militære og sivile formål. Det er uansett svært vanskelig å gjøre dette lønnsomt nok til å konkurrere med de eksisterende kommersielle aktørene, som franske Areva, britisk-nederlandsk-tyske URENCO og amerikanske United States Enrichment Corporation (USEC). Stater som allerede har utviklet en anrikningskapasitet av militære grunner, enten for våpenformål eller for å produsere ubåtbrensel, kan ønske å oppskalere og på sikt kommersialisere denne teknologien. Eksempler på dette er Brasil, India og Kina. Også for disse vil det være svært vanskelig å gjøre dette lønnsomt nok til å konkurrere med de eksisterende kommersielle aktørene. Sør-Afrika er et annet spesielt eksempel ettersom landet har vedtatt å etablere en komplett kjernebrenselssyklus, men lite konkret har foreløpig kommet ut av dette vedtaket. I sluttenden av brenselssyklusen skjer det mindre. Løsninger for langtidslagring av kjernefysisk avfall mangler fremdeles i alle stater bortsett fra Finland, og det ser ikke ut til å være noen stor satsning på reprosessering. Utviklingen av kommersielle Mixed Oxide-reaktorer (MOX) som kan brenne reprosessert plutonium er fremdeles begrenset, men selve teknologien fungerer. Dersom det blir mangel på uran på markedet eller uranprisene øker sterkt igjen i tiden framover, kan dette bli et mer aktuelt alternativ. Dersom en nykommerstat velger å utvikle brenselssyklusteknologi i dag, så må landet enten ha svært langsiktige ambisjoner, eller ta sine valg ut i fra annet enn økonomiske betraktninger. Spesielt er forsyningssikkerhet for reaktorbrensel og muligheten til å oppnå status som teknologiholder med en kjernevåpenopsjon aktuelle motivasjoner. Den mest realistiske måten brenselssyklusen kan multilateraliseres ser i dag ut til å være ekspansjon for eksisterende kommersielle aktører.Verden vil altså se en rekke nye kjernekraftstater de nærmeste årene, men neppe like mange nye, selvstendige, statlige aktører innenfor sensitiv kjernebrenselteknologi.