Kinesisk økonomisk statshåndverk og implikasjoner for norsk sikkerhet

Denne rapportens formål er å belyse hvordan Kina kan forsøke å benytte økonomiske virkemidler for å oppnå strategiske, utenrikspolitiske mål (økonomisk statshåndverk) og drøfte implikasjoner for norsk sikkerhet. Vi søker å svare på dette gjennom å starte byggingen av et datasett, basert på åpne kilder, som kaster lys på Kinas bruk av økonomiske virkemidler, og analysere sentrale egenskaper og mønstre som kommer til uttrykk gjennom hendelsene i datasettet. Kombinert med informasjon om Kinas økonomiske situasjon og interaksjonen med Norge, gir datasettet et godt grunnlag for å drøfte hvordan Kina kan bruke økonomisk statshåndverk mot Norge.

I perioden 2000–2021 har Kina tilsynelatende brukt økonomisk statshåndverk på flere ulike måter. Overordnet skiller vi mellom potensielle forsøk på å utøve makt og på å akkumulere makt. Sistnevnte muliggjør økonomisk – eller annen – maktbruk i fremtiden. Vi finner at Kina særlig ser ut til å ha utøvd makt – i hovedsak press – ved å implementere ulike former for importrestriksjoner og reduksjoner i turisme. Vi vurderer at Kina også har forsøkt å akkumulere makt gjennom økonomisk statshåndverk ved å styrke kinesiske militære kapabiliteter, blant annet ved å tilegne seg utenlandsk teknologi, og ved å forme (sær)interesser og oppfatninger i andre land. Det er imidlertid mange typer hendelser vi ikke klarer å oppdage gjennom åpent kildesøk. Særlig er handlingsmåtene som har potensial til å utgjøre størst trussel mot mottakerlandets sikkerhet – som å tilrettelegge for fremtidig sabotasje av infrastruktur – vanskelig å oppdage, forstå og vurdere basert på empiriske data.

Hva har dette å si for Norge? Selv om Kina er en av Norges viktigste handelspartnere, er den norske økonomien mindre avhengig av handel, investeringer og lån med Kina enn flere andre avanserte økonomier. Det gjør at Kina potensielt kan utøve makt mot Norge gjennom import-restriksjoner og lignende tiltak, men at det er uklart om slike handlinger truer norsk sikkerhet. Enkelte investeringer som gir kontroll over kritiske samfunnsfunksjoner i Norge, kan imidlertid være sikkerhetstruende. Det kan også være en risiko for at enkelte funksjoner i Norge er avhengig av ressurser og kompetanse, hvor bortfall av disse potensielt kan true norsk sikkerhet. Denne utfordringen kan bli forsterket dersom Kina fortsetter å vokse og øker sin betydning i globale verdikjeder. Videre er det minst like sentralt å forstå hvordan Kina kan utnytte økonomisk aktivitet i Norge for å akkumulere makt. Det kan foregå ved at Beijing søker å forme (sær)interesser og oppfatninger hos det norske næringslivet, politikere, eliter og befolkningen, bedrive etterretnings-virksomhet på norsk territorium, tilrettelegge for fremtidig sabotasje, eller tilegne seg teknologi, kompetanse og ressurser som kan styrke Kinas militære kapabiliteter. Vi vurderer at det norske næringslivet bør være forberedt på slike forsøk på å akkumulere makt, og at flere av disse handlingsmåtene i prinsippet har potensial til å utgjøre en trussel mot norsk sikkerhet.

Samtidig er de fleste transaksjoner som kan bidra til at Kina akkumulerer makt, økonomisk gunstig for berørte aktører i Norge. Fremover vil det derfor være viktig å styrke institusjonelle og juridiske mekanismer som identifiserer og beskytter mot potensielt sikkerhetstruende bruk av økonomisk statshåndverk. Det vil også være viktig å styrke evnen til koordinering og kunnskapsbygging på tvers av myndigheter, næringslivsorganisasjoner og næringslivet i Norge, og mellom Norge og likesinnede land, for eksempel gjennom EØS- og EU-samarbeidet eller NATO.