Hva nå, norsk forsvarsindustri? Instrumentelle og institusjonelle svar på EUs nye politikk på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området:Instrumentelle og institusjonelle svar på EUs nye politikk på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området

Artikkelen diskuterer EUs nye forsvarspakke med særlig vekt på CARD (Coordinated Annual Review on Defence), PESCO (Permanent Structured Cooperation) og EDF (European Defence Fund). Formålet er å styrke EU som sikkerhetspolitisk aktør og legge grunnlaget for europeisk strategisk autonomi. Forsvarspakken utfordrer norsk sikkerhets-, forsvars- og forsvarsindustripolitikk. Problemstillingene artikkelen besvarer er: Hvilke konsekvenser får de nyere EU-initiativene for norsk forsvarsindustri- og forsvarsforskningspolitikk? Hvordan opptrer myndighetene (Forsvarsdepartementet; FD) slik at Norge er i stand til å opprettholde en nasjonal forsvarsindustri? Vi legger instrumentelle og institusjonelle teorier og perspektiver til grunn for analysen. Instrumentelle teorier forteller at aktørene handler formålsrasjonelt etter en konsekvenslogikk. Institusjonelle teorier forteller at aktørene søker legitimitet, og handler i tråd med etablert kultur og forventninger i omgivelsene. EU får en økende betydning der unionens sikkerhets- og forsvarspolitikk blir likere EUs andre politikkområder. Et flernivåperspektiv blir derfor relevant for et område som tidligere var forbeholdt medlemsstatene. Våre intervjuer med representanter for norske myndigheter og forsvarsindustri forteller at de har fragmentert kunnskap om og forventninger til betydningen av EUs forsvarspakke. Vi konkluderer at aktørene har en instrumentell tilnærming, men at manglende helhetlig forståelse gjør det vanskelig å svare formålsrasjonelt. Aktørene handler derfor også i tråd med et kulturperspektiv.