Globale trender mot 2040 - et oppdatert fremtidsbilde

Denne rapporten analyserer den fremtidige utviklingen i Norges globale omgivelser de neste 15–25 årene, og diskuterer mulige implikasjoner for Forsvaret og norsk forsvarsplanlegging.

Dagens trusselbilde fremstår som mer usikkert enn for bare noen få år siden. Selv om verden har blitt fredeligere de siste tiårene, har antallet konflikter økt siden 2012. Fremtidsbildet som skisseres i dagens studier er generelt pessimistisk, i alle fall på kort sikt. Hovedårsaken er den gradvise svekkelsen av den liberale verdensordenen, hvis prinsipper og verdier ikke lenger bare utfordres av revisjonistiske stormakter som Kina og Russland, men nå også av USA selv, etter at Trump ble president.

Eroderingen av den liberale ordenen forventes likevel å fortsette uavhengig hva som skjer i USA, fordi den først og fremst skyldes en maktforskyvning fra Vesten til en rekke raskt fremvoksende økonomier, spesielt i Asia. Denne geopolitiske dreiningen er ventet å fortsette i flere tiår, og har allerede kommet til uttrykk gjennom mer stormaktsrivalisering i flere regioner. Resultatet er at faren for mellomstatlig krig nå omtales som større enn før. Eroderingen av dagens liberale verdensorden vil innebære en svekkelse av Norges egentlige førstelinjeforsvar, i form av regler og prinsipper som beskytter småstater fra stormakter som tar seg til rette. I tillegg har spenningen mellom Russland og Vesten spredt seg mer til Norges nærområder de siste årene. Den største usikkerheten knytter seg likevel til hva som skjer i Russland etter Putin. Et verstefallscenario for Norge er en regionalisering av verden, der aksepten for at stormaktene kan bruke militærmakt innenfor egne innflytelsessfærer stiger. I så fall vil krav om norske innrømmelser fra stormakter kunne bli langt større enn dem vi møter i dag. I en verden som blir farligere for småstater, vil Norges avhengighet av allierte bli enda større.

Samtidig fremstår utsiktene til at Norge vil få alliert støtte som mer usikre, også utover de situasjonene det allerede er tvil om i dag. Selv om våre allierte har økt forsvarsbudsjettene, USA styrket tilstedeværelsen i Europa og NATO satset på kollektivt forsvar de siste årene, vil økonomiske og demografiske utfordringer gjøre det vanskeligere for europeiske land å prioritere forsvar fremover. Asias vekst vil uansett trekke USA østover, mens ringvirkningene av stater som kollapser i Afrika fremstår som den mest sannsynlige sikkerhetsutfordringen for Europa på sikt. Dagens sprikende trusselbilde vil derfor trolig vedvare, mens nasjonalistiske strømninger utgjør en ny trussel for samholdet i NATO. Alliansen vil trolig overleve, men samtidig utvikle seg i retning av å bli et rammeverk for koalisjoner av villige, også for kollektivt forsvar.

Med dagens trender vil Norges største utfordring være å redusere tvilen rundt alliert støtte, uten samtidig å øke spenningen i våre nærområder. Denne utfordringen vil imidlertid ikke forsvinne av seg selv, fordi usikkerheten rundt våre alliertes vilje og evne til å komme Norge til unnsetning kan bli enda tydeligere med tiden. Samtidig kan det bli mer risikabelt å introdusere nye allierte etter at dagens er borte. Nyanser av alliert støtte – med hensyn til hvem, når og hvor mye støtte vi skal forutsette – bør derfor vurderes nøye fra ett scenario til et annet. I dag fremstår tettere nordisk samarbeid som det beste alternativet for å redusere usikkerheten rundt alliert støtte, fordi interessene er så sammenfallende og risikoene relativt små. Norden kan også være en mulig løsning i situasjoner som er for store for Norge, men for små for NATO.