Et varmere Arktis i en kald krig – klimaendringenes sikkerhetspolitiske konsekvenser i Arktis

Oppvarmingen av Arktis forekommer langt raskere enn den globale gjennomsnittlige oppvarmingen. Dette får alvorlige sikkerhetspolitiske konsekvenser både på globalt og regionalt arktisk nivå. Denne rapporten sammenstiller og analyserer disse følgene fra et norsk perspektiv.

Sammenlignet med andre regioner har Arktis fått begrenset oppmerksomhet i den globale sikkerhetsdiskursen, samtidig som arktiske land har ansett regionen som svært viktig. Inntil Russlands invasjon av Ukraina i 2022 var Arktis en region som i stor grad har vært skjermet for spenninger i internasjonale relasjoner. Gjennom den kalde krigen og tiden etter Berlinmurens fall har det arktiske samarbeidet bestått på både bi- og multilateralt nivå på tross av tiltagende internasjonale spenninger. Både disse spenningene og den såkalte arktiske eksepsjonalismen påvirkes av klimaendringene.

Den arktiske regionen preges av en rekke aktører med ulike mål og ambisjoner. Organisasjoner som Nato og EU har blitt viktigere aktører i regionen i løpet av de siste årene. Flere av Nato og EUs medlemsland har lenge vært sentrale arktiske aktører. Forholdet mellom Nato, EU og deres medlemsland på én side og Russland og Kina på den andre siden har blitt stadig verre, spesielt etter Russlands invasjon av Ukraina. Disse statene deler i liten grad mål og ambisjoner i Arktis. Når spenningene mellom dem øker, trues den regionale stabiliteten i Arktis.

Klimaendringene i Arktis påvirker militære kapabiliteter og operasjoner. Mindre frossen mark med lavere bæreevne, mer ekstremvær, mindre havis og kortere vintre observeres i dag. Disse trendene forverres i fremtiden og vil endre måten militære kapabiliteter kan operere på i regionen. Oppvarmingen av Arktis fører også til at militære øvelser må tilpasses et arktisk klima i endring.

Det arktiske sikkerhetsbildet forverres av klimaendringene. Etter hvert som flere ressurser og handelsruter blir tilgjengelige som en følge av klimaendringene vil den globale stormaktrivaliseringen i større grad nå fram til Arktis. Denne konsekvensen forverres ytterligere av forskjellene i mål og ambisjoner hos de ulike arktiske aktørene.

Som et resultat av økte internasjonale spenninger, klimaendringer og regionale arktiske trender er det en voksende risiko for at kinesisk revisjonisme som i dag hovedsakelig rettes mot Taiwan, Sør-Kina-havet og den internasjonale ordenen, kan rettes mot Arktis. Kina, en selv-definert «nær-Arktisk stat», har store interesser i regionen og ønsker større innflytelse.

Trendene som er beskrevet i denne rapporten tydeliggjør et mindre sikkert Arktis i fremtiden både klimatisk og sikkerhetspolitisk. Dette er en grunn til bekymring for en småstat som Norge som likevel er en betydelig arktisk aktør på grunn av en lang kyststripe og besittelse av Svalbard. Ytterligere økte spenninger i Arktis er dermed negativt for norsk sikkerhet. Klimaendringene fører til økte spenninger i Arktis og i nærområdene til våre allierte i Nato. Sistnevnte kan føre til redusert alliert støtte til Norge. Klimaendringene får derfor betydelige konsekvenser for norsk sikkerhet.