Hvordan holde en kalasjnikov hemmelig?
Nå kommer Tor Bukkvolls bok om Spetsnaz, de russiske spesialstyrkene som i mange år gikk under radaren i Vesten. Stort hemmelighold var og er en viktig side ved styrkene. Kalasjnikov-geværet er et av eksemplene.
Spetsnaz-soldaters egne skildringer er blant FFI-forskerens viktigste kilder. Slik har Bukkvoll kommet på innsiden av den tankegangen som har preget styrkene.
Fortellingene i boka er mange. Spetsnaz-soldatene var for eksempel blant de første til å teste ut det som skulle bli en av den sovjetiske hærens forsvarsindustriens mest kjente innovasjoner: den automatiske riflen AK-47. Den var navngitt etter våpeningeniøren Mikhail Kalasjnikov, og er i dag et av verdens mest kjente og utbredte håndvåpen.
Sjokk-forsvinning
Slik var det ikke på begynnelsen av 1950-tallet. I boka forteller Bukkvoll om hvordan de første eksemplarene av AK-en ble behandlet.
.jpg)
Geværet skulle aldri bli tatt ut av futteralet annet enn for skyteøvelser. Etter skyting skulle hver eneste tomme patronhylse plukkes opp og leveres over til en som kontrollerte dem, én for én. Da noen mistet magasinet til en kalasjnikov under en Spetsnaz-øvelse utenfor Kyiv i Ukraina var hele avdelingen i sjokk.
– Den innledende sikkerheten og hemmeligholdet virket. I Vesten ble en ikke fullt klar over AK-47 og våpenets potensial før seint på 1950-tallet, konstaterer Bukkvoll.
Russisk atomfrykt
Spetsnaz er en forkortelse for «spetsialnoe naznatsjenie», en russisk frase som kan oversettes til «spesielt formål». Styrken har sine motstykker i for eksempel amerikanske Green Berets og Navy Seals. Utgangspunktet var russernes frykt for den amerikanske utplasseringen av taktiske atomvåpen i Europa rett etter andre verdenskrig. Det russiske regimet begynte å håndplukke sine beste soldater til Spetsnaz, med mål om at styrkene skulle kunne ta seg fram til disse våpnene og uskadeliggjøre dem.
Allerede året etter den russiske revolusjon i 1917 var Spetsnaz-avdelinger i bruk. Men den første faste organiseringen skjedde innenfor det sovjetiske forsvaret på 1950-tallet. Spetsnaz ble blant annet brukt under invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968, i Afghanistan fra 1979 til 1989, i borgerkrigen i Tadsjikistan tidlig på 1990-tallet og i de to Tsjetsjenia-krigene.
Bukkvolls ambisiøse mål med boka «Spetsnaz – A History of the Soviet and Russian Special Forces» er å gi leserne den første dyptgående historien til de sovjetiske og senere russiske spesialoperasjonsstyrker. Boka spenner fra organiseringen av de først Spetsnaz-avdelinger tidlig på 1950-tallet og fram til de var del av Putins angrep på Ukraina i 2022.
Brått kjent i Norge
De sovjetiske spesialstyrkene var like ukjent i Norge fram til utpå 1980-tallet som AK-47 hadde vært for verden noen tiår tidligere. En visste at de fantes, men lite mer. En russisk avhopper med pseudonymet Viktor Suvorov sto bak en bok som gjorde at norske medier, også lokalavisene, en periode var fulle av spekulasjoner om hva russerne kunne ha slags kapasitet på norsk territorium.
Heller ikke i Sovjetunionen var styrkene særlig godt kjent: Det første publiserte bildet av en Spetsnaz-enhet sto på trykk i hærens avis Røde Stjerne først i august 1989.
Tre temaer
Tre temaer er viktige i Bukkvolls bok. De handler om sovjetisk og senere russisk tenkning om bruk av spesialoperasjonsstyrker, om prosessen med å opprette og utvikle Spetsnaz, og bruken av disse styrkene i kamp. Et av mange momenter er at Wagner-gruppen hadde sitt opphav i Spetsnaz.
Ikke bare blir erfaringene til en rekke soldater og offiserer nevnt. Bukkvoll trekker også på observasjoner og vurderinger fra andre deler av det sovjetiske og russiske militæret, en rekke KGB-kilder og uavhengige russiske eksperter og journalister.
Russisk rulett
Boka er utgitt i serien Modern War Studies av University Press of Kansas. Forlaget har militærhistorie som en av sine spesialiteter. Innholdet er likevel alt annet enn akademisk tørt. Her skildres motsetninger mellom personer på høyt nivå, og faktisk et tilfelle av ekte russisk rulett.
Spetsnaz har ofte slitt med sitt forhold til andre deler av det sovjetiske og russiske forsvaret, særlig Luftlandestyrkene. Et viktig poeng for Bukkvoll er at spesialavdelingen sjelden har utført den typen oppgaver som personellet er trent for. Det vil si spesialetterretning, opptrening av andre og direkteaksjoner på andres territorium. I stedet er de blitt brukt som et eliteinfanteri.
Suksess og blodbad
– Deres største suksess var kanskje måten de bidro til å erobre Krym fra Ukraina på i 2014. Ukraina er også stedet for deres kanskje største nederlag. Under invasjonen i 2022 skulle en Spetsnaz-avdeling ta flyplassen i Kyiv og sørge for at regulære luftlandeavdelinger kunne bruke den til å erobre hovedstaden. I stedet ble det et blodbad for dem, fastslår Tor Bukkvoll.
Drømmen oppfylt
Forskeren har arbeidet med boka i fire år. I begynnelsen hadde Bukkvoll et studieopphold, der han og familien bodde i USA. Der fikk han tid til å strekke kjølen på manuskriptet.
– Spetsnaz er et av de russiske fenomenene som har interessert meg i mange år. For meg er denne boka derfor en drøm som nå er gått i oppfyllelse.
Kalasjnikov-rifla
- Automatgevær (angrepsrifle), basert på Mikhail Kalasjnikovs opprinnelige design, kjent for enkelhet, pålitelighet og lave produksjonskostnader. Offisielt kjent som «Avtomat Kalasjnikova» i Russland, og fortsatt i produksjon og bruk.
- Opprinnelig produsert av Kalasjnikov-konsernet (tidligere Izhmash) i Sovjetunionen. Senere produsert i mange andre land, både med og uten lisens. Våpenet er aldri blitt patentert.
- Et av verdens mest brukte skytevåpen, anslagene varierer mellom 70 og 100 millioner rifler i omløp globalt.
- Mange varianter og etterligninger finnes. De mest kjente variantene er AK-47, AKM, AK-74 og AK-12.
- Kaliber varierer, de vanligste er 7,62 x 39 mm og 5,45 x 39 mm. Mekanismen er en gassdrevet, roterende boltlås. Skuddtakten er omtrent 600 skudd per minutt. Vekt varierer, men er typisk rundt 3-5 kilo. Lengde 80-100 cm. Standardmagasiner inneholder vanligvis 30 skudd, større varianter finnes.
(Kilde: Wikipedia)
