Slik tenker framtidsforskerne

– Vi gjør ikke noe forsøk på å gjette hvordan de neste tiårene blir. Vi ser derimot på hva vi må ta høyde for, sier han.

Noen vil kjenne igjen Skjelland fra mediene. Han er frontfiguren når FFI legger fram sin årlige forsvarsanalyse. I 2024 skjer det for tredje gang.

Denne analysen er en sammenstilling av trender, utfordringer og muligheter instituttet mener Forsvaret og politikerne må se. Analysens viktigste leser er forsvarssjefen, Eirik Kristoffersen. Skjelland ønsker likevel at den ugraderte versjonen av analysen skal nå flest mulig lesere.

– Det er lett å forklare hva som er den røde tråden i arbeidet mitt: Det er forsvarsplanlegging og norsk sikkerhet. Vi skal fange opp utviklingstrekk. Vi skal sortere det viktige fra det mindre viktige, sier Skjelland.

– Da har jeg vel også antydet hva som er den store utfordringen vår, legger han til.

Nytten av å se langt

Skjelland har rett. Å forutse et problem eller en utvikling innenfor et lands forsvar er en krevende øvelse. Spesielt gjelder det for et lite land som Norge, som påvirkes sterkt av det som skjer i omverdenen. Hvor nyttig er det å tenke langt framover, når uforutsigbare endringer kan inntreffe rundt neste sving? 

FFI-forskerne svarer at det usikre må møtes med så mye kunnskap som mulig. Det øker evnen til å møte et trusselbilde ingen ennå kjenner. Forskerne eksemplifiserer det slik: «Før Forsvaret tar en beslutning om å skaffe nye ubåter eller ikke, må det ha en idé om hvorvidt vi har råd til å drifte og videreutvikle dem – og hvordan de passer inn i resten av Forsvaret om flere tiår, når disse ubåtene fortsatt er tidlig i livssyklusen».

– Den normale tidshorisonten vår er 20 år. Så langsiktig må perspektivet være, fordi investeringer i personell, materiell og infrastruktur krever veldig mye tid og ressurser. Men mange av analysene våre dekker også kortere tidsrom, forteller Skjelland.

En egen begrepsverden

Han og medforskerne opererer i en begrepsverden som folk utenfor Forsvaret forstår lite av.

I det tette samarbeidet med forsvarsledelsen snakker de for eksempel om morfologi, scenarioer, konsepter, ambisjoner, operasjonsanalyse, kapabiliteter, strukturer og gap-analyser (se ordforklaringene).

Slike ting inngår i det som er langtidsplanleggernes særegne oppdrag: Hvordan skal Forsvaret balansere mellom oppgavene, strukturen og økonomien? Med andre ord: Hvordan finne en harmoni mellom det Forsvaret skal gjøre, hvordan det er bygd opp, og pengene det er tildelt?

Langtidsplanlegging ved FFI er en vedvarende prosess. Instituttet gir råd. Forsvaret, Forsvarsdepartementet – og til sjuende og sist politikerne – bestemmer.

Hva er rekkefølgen i prosessen? Det er som regel å gå fra trusselvurderinger til å se på kapabilitetskrav. I sin tur fører det til gap-analyser av forsvarsstrukturer. Dette er forsvars- og forskerlingo som ikke gir umiddelbare bilder i hodet. Arbeidet med å utvikle scenarioer, analysere ytelser og beregne kostnader er uansett nyttig for forsvarsledelsen. De utarbeider sine egne, langsiktige planer delvis basert på det de får fra FFI.

De viktigste av disse planene – og de eneste som Stortinget har direkte innflytelse på – er de fireårige langtidsplanene.

Den neste langtidsplanen kommer i 2024.

Tenk på en situasjon

Ved FFI finnes forskere som studerer alt fra radarteknologi og brennstoff i missiler til hvordan soldater kan håndtere kulde bedre. Ikke noe av dette er enkel forskning.

Mange variabler på disse feltene er likevel lett målbare, takket være presise måleinstrumenter og metodikk. Langtidsplanlegging har ikke et like lett tilgjengelig utstyr.

Likevel har forskerne flere nyttige hjelpemidler for hånden. Også en tenkt forsvarsutfordring kan studeres i detalj. Hvordan? Det handler om at forskerne spenner ut et lerret. På dette lerretet maler de sikkerhetspolitiske utfordringer, beskrevet i form av mange scenarioer. Scenarioene er hypotetiske, men tar for seg konkrete og realistiske situasjoner eller hendelser som vil involvere Forsvaret.

En godt sammensatt samling av scenarioer vil i sum gi et nyttig bilde av helheten i de utfordringene Forsvaret kan møte.

Tre år før terrorangrepene 22. juli 2011 hadde FFI laget et scenario som pekte på en nå kjent situasjon: Et enkeltindivid kunne søke å oppnå en endring i politikk gjennom å angripe norsk infrastruktur og tilfeldige sivile, med virkemidler som i sin helhet lå utenfor de militære.

– Mange visste at slike terrorangrep kunne oppstå. Men hos FFI hadde vi konkrete terrorscenarioer som hadde blitt analysert for å finne ut hva Forsvaret trengte for å kunne håndtere slike situasjoner dersom de skulle oppstå, sier Espen Skjelland.

Russlands angrep på Georgia i august 2008 var på samme måte gjenkjennelig i et scenario FFI tidligere hadde presentert.

Et slik angrep var beskrevet i et scenariogrunnlag – riktignok med Norge som mål – i en studie for forsvarssjefen. FFI-forsker Iver Johansen konstaterte: «… kort tid etter at analysen var framlagt, kunne [vi] bevitne et strategisk overfall utspille seg så å si i ‘real time’ mot en annen av Russlands nabostater».

Ett av målene med scenarioanalysene ved FFI er å minske faren for å overse noe viktig. Det gjøres for eksempel gjennom morfologisk analyse. Det at analysene har et så bredt perspektiv gir en viss avstand til følelser som er knyttet til enkeltmiljøer, våpensystemer og forsvarsgrener.

Krigsspill

Krigsspill er en annen og mye brukt forskningsmetode. Det kan minne om et avansert brettspill, hvilket det på sett og vis er. Før spillet starter, må forskerne ha designet innhold og valgt ut aktører som kan gi dem det de er på jakt etter. I løpet av spillet får deltakerne ulike roller. Krigsspill gir forskerne innblikk i hvordan en tenkt situasjon kan utvikle seg.

Deltakerne er ikke hvem som helst: De kan være soldater med lang erfaring i felt eller høyere offiserer. I en krise vil noen av dem være de viktigste folkene av alle.

Et eksempel på et spill: Russland er i gang med et storangrep på Estland, Latvia og Litauen. Nato vil sende forsterkninger. Ønsket er å finne ut om det er gap i kapasitet og kapabilitet under forflytningen av Nato-styrker. Hjelpen skal komme fra Atlanterhavet, via Norge og Sverige, og over Østersjøen. Hva må deltakerne ta hensyn til i løpet av spillet for å lykkes?

To lag spiller, et alliert lag og et motstanderlag. Det er viktig å få innsikt i hvordan aktørene agerer, og hvordan de reagerer på ting som inntreffer underveis. Slikt er ikke lett å tenke seg fram til eller kartlegge bare ved simulering og analyse. De erfarne militæres valg underveis gir mye innsikt i hva virkeligheten kan by på.

Penger, struktur og operasjoner

Langtidsplanlegging kommer ikke utenom kroner og øre. Økonomi og kostnadsberegninger må til for at det skal være samsvar mellom ressursene og oppgavene.

Når langtidsplanleggerne ser på strukturen i Forsvaret, ser de etter kapabiliteter – evner – som løser oppgaver i scenarioer mest mulig kostnadseffektivt.

De kan også være på jakt etter elementer som kan forenkle og spare, uten at det går utover ytelsen. For eksempel kan Nato-land kanskje samarbeide om å ha nok F-35 – på samme måte som mange nå er med i en bilpool i stedet for å eie sin egen bil. Trass i at et norsk kampfly kanskje må til et annet Nato-land for omfattende vedlikehold, blir kostnaden lavere for hvert land.

Forskerne må også se på hvordan Forsvaret opererer. Hva kan være framtidens nye kampenheter? Hva forsvinner? Ny teknologi setter nye premisser. Blant eksemplene finner vi autonomi og ubemannede enheter som i stor grad er basert på kunstig intelligens og som gjør at personell kan brukes annerledes. Russlands angrep på Ukraina viser hvor viktig droner kan være. Kommunikasjon og sensorer sammen med slike plattformer gjør at militære avdelinger kan arbeide på nye måter.

Selv om personell om 20 år kanskje vil være organisert på samme vis som før, er det neppe mulig å planlegge tiår framover uten å ta hensyn til hva teknologiske nyvinninger kan innebære – og forandre.

En motstander vil alltid ønske å ta i bruk all ny tilgjengelig teknologi som gir en militær fordel. Spørsmålet blir da hvem som er flinkest og raskest til å utnytte den.

Ambisjoner, ikke fasit

Det er politikerne og Forsvarets ledelse som bestemmer utviklingen i Forsvaret, ikke FFI. Forskerne kan på sin side gjøre ting klarere, ofte ved å vise fram ulike ambisjonsnivåer. FFI-rapporten «Hvordan styrke forsvaret av Norge? Et innspill til ny langtidsplan (2021–2024)» beskriver ulike retninger for Forsvaret som helhet. Forskerne kan også se på utvalgte deler.

I en rapport om Heimevernets framtid presenterte FFI en detaljert beskrivelse av fire nivåer det var mulig å velge mellom, her med de tydelige titlene «Overvåking og respons», «Sikring og innsats», «Samtidig innsats» og «Slagkraftig sikring og innsats». Beskjeden til mottakerne var at oppdragene i det framtidige Heimevernet kunne sammenfattes i et av disse ambisjonsnivåene.

Under- og overreaksjoner

Prediksjon er en usikker øvelse. Hva kan gå galt når forsvarsplaner legges? Noe kan forklares gjennom underreaksjoner og overreaksjoner. Et eksempel på en underreaksjon er at det tok så lang tid før Forsvaret ble omstilt, etter at den kalde krigen var over og invasjonstrusselen forsvant.

Årsaken er ofte det psykologer kaller «kognitiv lukkethet». Vi har en tendens til å avvise informasjon som utfordrer de eksisterende forestillingene våre. Det mest behagelige er å holde fast ved gamle antagelser og løsninger, spesielt når følgene av å ta feil er så store som i spørsmålet om Norges sikkerhet. Samtidig er det alltid en fare for at vi overreagerer på dagsaktuelle hendelser og omstiller forsvaret vårt for raskt. Dramatiske hendelser får mye oppmerksomhet, men det er ikke alltid de som har mest å si for utviklingen over tid.

Et sentralt spørsmål langtidsplanleggerne ved FFI må ta stilling til i dag er hvor mye norsk forsvarsplanlegging må endre seg i lys av Russlands angrep på Ukraina. Hva slags trusselsituasjoner kan oppstå? Hvilke av de gamle kan falle bort? På hvilke vis vil en utvidelse av Nato i nord føre Norge mot nye utfordringer og løsninger?

Pinnsvin og rever

Menneskelige reaksjoner og feilslutninger forekommer hos alle. Enhver står i fare for å havne i denne fella, og noen er systematisk mer utsatt for feilbedømminger enn andre.

I Isaiah Berlins kjente essay fra 1953, «The Hedgehog and the Fox», delte den politiske filosofen intellektuelle inn i pinnsvin og rever. Det var ment humoristisk, men poenget hans festet seg: Pinnsvinet kan én stor ting, og forsøker å forklare så mye som mulig ved å bruke denne teorien eller dette rammeverket. Reven kan mange små ting, og er tilfreds med å finne forklaringer på stående fot fra sak til sak.

Dette skillet var temaet da FFI arrangerte sin prediksjonsturnering, fra 2017 til 2020.

Hensikten var å undersøke hvor godt det er mulig å forutsi sikkerhetspolitiske hendelser, og hva som kjennetegner de menneskene som treffer bedre enn andre. Aktiv innsamling av informasjon er et reveaktig trekk. Dette var en av de største forskjellene mellom deltakerne som traff relativt godt, og dem som traff dårlig.

Selv eksperter, som i utgangspunktet kan mye om temaene de blir spurt om, har noe å hente ved å søke mer informasjon før de uttaler seg om framtidige utviklinger. Deltakerne som tok utgangspunkt i det første som slo dem, traff dårligere enn dem som tenkte seg mer om før de bestemte seg for hva de trodde ville skje.

Resultatene fra FFIs turnering viste hvor vanskelig det er å forutsi internasjonal politikk. Deltakerne, inkludert ekspertene, slet med å treffe bedre enn tilfeldig gjetning, selv på kortsiktige spørsmål. Selv om en ekspert ikke nødvendigvis er god til å forutsi hva som vil skje, er han likevel helt nødvendig for å kunne skissere hva som kan skje framover.

Hvilke mulige trusler kan Norge stå overfor i årene framover? For å kunne besvare slike store spørsmål trenger vi dybdekunnskap om mulige motstanderes politiske mål og militære kapasiteter.

Ingen fasit

Hva har Norge eventuelt i vente? Det er umulig å si når og hvor den neste krigen vil utspille seg. Samtidig må et godt forsvar være forberedt både på at det kan bli krig, og på hvilken form den kan ha.

Langtidsplanleggerne har ingen fasit. De leter heller ikke etter den. Ei heller setter sin lit til bare én metodikk.

– Oppgaven er å utforske en usikker framtid, med et bredt sett av hjelpemidler. Vi modellerer og simulerer militære operasjoner med stor grad av detalj. Vi bruker om nødvendig høyt graderte data, sier Espen Skjelland.

– Det gir oss kunnskap som det ellers er umulig å få. Slik kunnskap bygger likevel på avgrensninger og subjektive vurderinger. Derfor bør resultatene og anbefalingene våre diskuteres, og gjerne kritiseres. Jobben vår er å være tydelige på hva som må være gradert, og ellers være åpne om alle sider ved langtidsplanlegging.

– Likevel inneholder morgendagen alltid en faktor x?

Skjelland dreier på Ai Weiwei-koppen på skrivebordet sitt.

– Ja, virkeligheten kommer alltid til å få rett. Den tilpasser seg ikke til våre planer. Nøkkelen til et forsvar som virker over tid, er derfor å bygge planene på tydelige forutsetninger og å overvåke dem nøye, avslutter framtidsforskeren.