Hvordan gjør vi samfunnet mer robust mot påvirkningsoperasjoner?

Formålet med denne rapporten er todelt: å gi en omfattende oversikt over hvordan stater bruker sosiale medier for å prøve å påvirke befolkningen i andre land, og å undersøke hvordan slike operasjoner har blitt håndtert. Bakgrunnen/bakteppet for rapporten er den økende bruken av sosiale medier i innblanding i for eksempel valg, internasjonale relasjoner eller krisesituasjoner som covid-19-pandemien. Rapporten fokuserer på de praktiske aspektene ved slike påvirkningsoperasjoner – hvilke aktører og elementer er involvert, og hvordan fungerer det? Denne rapporten er rettet mot de som måtte trenge å håndtere eller forholde seg til slik påvirkningsoperasjoner som en del av sitt daglige arbeid. Rapporten forutsetter ikke ekspertkunnskap på områder som media, strategisk kommunikasjon eller informasjonsteknologi – rapporten gir grundige forklaringer og bakgrunn for teknologier som brukes, aktører som er involvert og rollene og samspillet mellom aktørene og teknologiene i påvirkningsoperasjoner. Den sentrale problemstillingen er hvordan den globale, høyteknologiske private infrastrukturen til sosiale medie-selskaper gir direkte, ikke-redigert tilgang til brukere over hele verden, og hvordan denne infrastrukturen misbrukes for å drive skjult påvirkning. Relevante spørsmål blir diskutert gjennom en studie av de russiske påvirkningsforsøkene i det amerikanske presidentvalget i 2016, med henvisninger til den nåværende covid-19-pandemien der det er nødvendig. Gjennom en grundig litteraturgjennomgang, med tilleggsinformasjon fra deltakelse i Nato-grupper og konferanser, blir tre områder undersøkt og belyst: 1. Anatomien til en påvirkningsoperasjon: Hva slags innhold skapes og hvordan spres det? Hvordan støttes en operasjon, bevisst eller utilsiktet, av et økosystem med aktører som dukker opp rundt temaer som blir utnyttet i en påvirkningsoperasjon? 2. Hvordan forsøkte sosiale medieplattformer og myndigheter å håndtere en slik innblanding? 3. Hva er status med hensyn til mulighetene for påvirkningsoperasjoner gjennom sosiale medier? Hva er holdningene og handlingene til sosiale medieplattformer, nasjonale myndigheter og brukere av sosiale medier for å prøve å håndtere slike trusler? Undersøkelsen av disse tre områdene fører til en oppsummering av utfordringene dette utgjør for et demokratisk land. Rapporten antyder at et demokrati vanskelig kan stoppe slike påvirkningsforsøk direkte. I stedet må man kunne håndtere dem gjennom å øke kunnskapen om hvordan påvirkning fungerer i sosiale medier og hvilke problemer og målgrupper en påvirkningsoperasjon kan prøve å utnytte. Slik kunnskap kan brukes til å utvikle utdanningsprogrammer for å fremme motstandsdyktighet blant relevante aktører og i landet for øvrig.

Discussions about recent state-run influence operations in social media often focus only on quantitative elements—the number of people interacting with fake news or how many tweets were sent by bots. This article suggests that understanding how influence operations in social media may affect individuals and groups requires a socio-technical approach to examine what is unique about the social media information environment and people’s interactions in and through these media. A socio-technical understanding emerges through the development of a model based on the Cyber Kill Chain that conceptualises the influence operation process as interlinked stages seeking alternate actions from a target audience.

For å øke vår forståelse for faktorer som er relevante for kommunikasjon og påvirkning i en forsvarskontekst, tar denne rapporten for seg relevant forskning fra psykologifeltet. En bedre forståelse av de psykologiske prosessene i menneskelig kommunikasjon og påvirkning kan hjelpe norske myndigheter og Forsvaret med å beskytte nasjonen og befolkningen mot potensiell fiendtlig påvirkningsaktivitet. Det vil også kunne hjelpe norske myndigheter og Forsvaret med å kommunisere med befolkningen på måter som øker sannsynligheten for at innholdet blir tolket i tråd med hensikten. Det er videre en målsetting at den presenterte forskningen skal gi bedre innsikt i psykologiske faktorer som kan påvirke Norges internasjonale relasjoner både i politisk og militær sammenheng. Å forstå hva slags påvirkning Norge og Forsvaret kan møte og være i stand til å respondere tilfredsstillende er viktige aspekter ved landets evne til å forsvare seg. Rapporten fokuserer på både avsender og mottaker, budskapet og mediet det er kommunisert i, i tillegg til gruppekontekst, organisasjonskontekst og kulturell kontekst. Dette innbefatter emner som holdninger, persuasjon, kognitive modeller og effekter, teknologimediert påvirkning, priming, framing, gruppetilhørighet, sosial identitetsteori, organisasjonseffekter, jobbinvolvering («job involvement»), feilbeslutninger og krysskulturelle problemstillinger. Rapporten synliggjør også hvordan temaer på individ-, gruppe-, organisasjons-, og kulturelt nivå er relaterte. For eksempel beskrives det hvordan kulturelle forskjeller kan modifisere effekten av overtalelsesprinsippene. Det pekes videre på hvordan attribusjonsfeil finnes på både individ- og gruppenivå, men at de kan variere på tvers av kulturer. Rapporten utdyper også hvordan organisasjonskonteksten kan interagere med aspekter på individnivået og gjøre individene og organisasjonen mer eller mindre robuste mot uønskede påvirkningsforsøk. Implikasjoner av forskningsfunnene for forsvarsorganisasjonen både i nasjonale og internasjonale sammen­henger er diskutert. Blant annet er det diskutert hvordan forståelse av persuasjonsprinsippene, betydningen av forskjeller i gruppetilhørighet, konsekvensene av ulike organisasjonsformer og effekten av teknologimediert kommunikasjon, kan hjelpe befolkningen, myndigheter og Forsvaret med å beskytte seg selv mot fiendtlige påvirkningsforsøk og å kommunisere med befolkningen i fred, krise og konflikt. Den psykologiske forskningen og implikasjonene presentert i denne rapporten kan brukes til å veilede nasjonens nåværende og fremtidige innsats for å forberede seg på og forsvare seg mot påvirkningssoperasjoner som har til hensikt å skade samfunnet. Rapporten gir norske myndig­heter og Forsvaret en grunnlagsstudie som videre forskning og evalueringsverktøy kan defineres og settes i gang ut fra. Den kan være et startpunkt for bedre innsikt i de psykologiske sidene av våre sårbarheter og muligheter til å sikre den norske befolkningen, gitt også den økende bruken av teknologimediert kommunikasjon.

Siden tidlig på 2010-tallet har det vært en jevn økning i staters eller organisasjoners bruk av sosiale medier for å forsøke å manipulere meninger og handlinger blant mennesker som er utenfor deres juridiske kontroll. Eksempler på dette som har blitt rapportert i mediene er den russiske hybridkrigen i Ukraina og utenlandsk innblanding i det amerikanske presidentvalget i 2016. For Norge og andre Nato-land representerer denne utviklingen en problematisk ny trend som krever andre verktøy og ferdigheter enn det som tradisjonelt har blitt brukt i forbindelse med påvirkningsoperasjoner. Selv om det etter hvert er mye dokumentasjon på disse og andre påvirkningsoperasjoner i sosiale medier er det gjort lite for å utforske hvordan slike kampanjer kan ha en effekt. Formålet med denne rapporten er å støtte Forsvaret og Forsvarsdepartementet i å utvikle en bedre forståelse av problemstillinger rundt påvirkningsoperasjoner i sosiale medier. Dette gjøres ved å gå utover en ren oppsummering av de påvirkningsaktivitetene som har funnet sted i sosiale medier. I stedet bruker rapporten en sosio-teknisk tilnærming for å undersøke ulike aspekter av sosiale medier-basert påvirkningsoperasjoner. Disse aspektene diskuteres så i sammenheng med mer generelle studier av sosial atferd på nett og sosiologi og IKT-relatert forskning. For dette formålet bruker rapporten sekundærdata fra flere tilfeller av sosiale mediermanipulering, både statlige og mindre, mer organiske angrep. Fra denne basen utvikler rapporten en konseptuell modell som gjør oss i stand til å forstå hvordan en påvirkningsoperasjon bruker sosiale mediers iboende egenskaper for å oppnå sine mål. Kort oppsummert blir en planlagt påvirkningsoperasjon utført av aktive operatører og benytter egenskaper ved sosiale medier som legger til rette for visse aktiviteter. Disse egenskapene forsterker og øker rekkevidden til påvirkningsoperasjoner, slik at innholdet spres vidt og legges til i det kontinuerlig aggregerte og akkumulerte innholdet som lagres. Den enorme samlingen av nettinnhold blir kalt online informasjonssedimenter. Denne metaforen blir brukt for å understreke den langsiktige og kumulative tilnærmingen, hvor informasjonen aldri forsvinner, men er mer eller mindre synlig avhengig av hva brukeren er interessert i og søker etter. Nytt innhold påvirkes av online informasjonssedimenter fordi eksisterende innlegg danner materialet som påvirker tolkningen og forståelsen av ny informasjon. Alternativt kan nye innlegg påvirke eksisterende innhold ved å tilby nye måter å tolke gamle innlegg på. I begge tilfeller konkurrerer informasjonen fra påvirkningsoperasjoner om oppmerksomheten i et forsøk på å inngå i, og manipulere, meningsdannende prosesser hos individer og grupper. Formålet vil være å få brukerne til å gjøre noe som er gunstig for aktøren bak påvirkningsoperasjonen. Basert på disse nye innsiktene kan relevante myndigheter begynne å utvikle nye tilnærminger og prosedyrer for å oppdage, vurdere og muligens motvirke slike operasjoner.

Begrepet hybridkrigføring har som følge av utviklingen i væpnede konflikters karakter fått stor oppmerksomhet de senere år, og benyttes med et meget varierende meningsinnhold. For denne rapportens formål defineres begrepet innledningsvis som væpnede konflikter der irregulære virkemidler (sabotasje, terrorisme, påvirkningsoperasjoner, cyberangrep etc.) dominerer over regulære eller konvensjonelle militære operasjoner. Denne formen for krigføring studeres i et historisk perspektiv før begrepet nyanseres og presiseres på en måte som er tilpasset vår tids forutsetninger. Det gjelder særlig med tanke på at utviklingen innenfor kommunikasjons- og informasjonsteknologien de siste tiårene har skapt helt nye domener og muligheter for ikkekinetisk hybridkrigføring. Global nyhetsdekning i sanntid, muligheter for uformelle grupper til å organisere seg ved hjelp av sosiale medier, overføring av makt fra stater til ikke-statlige aktører, spredning av militærteknologi og tilpasning av kommersiell teknologi for militære formål er alle trender som gir stater mulighet til enten å føre krig ved stedfortreder eller å skjule egen krigføring gjennom såkalt ikke-attribuerbare operasjoner. Rapporten tar så for seg hybridkrigføringens karakteristikk og betydning i dagens konfliktbilde, spesielt innenfor rammen av interstatlige konflikter som er den forutsetningen som er mest interessant fra et norsk synspunkt. Herunder beskrives hvilke betingelser som må være til stede, hvordan henholdsvis ikke-kinetiske og kinetiske irregulære virkemidler anvendes i en slik sammenheng og mulige mottiltak mot hybridkrigføring. Et viktig poeng er at hybridkrigføring er asymmetrisk i den forstand at det er enklere for en autoritær stat både å benytte klandestine og kontroversielle virkemidler selv og samtidig være lite påvirkelig for tilsvarende angrep utenfra, enn tilfellet er for vestlige, liberale demokratier. Hybridkrigføring er derfor ikke en strategi som vestlige land effektivt kan beskytte seg mot ved å true med symmetrisk gjengjeldelse. Deretter analyseres hvordan hybridkrig antagelig vil utvikle seg i årene fremover, i lys av politisk, sosial, økonomisk og teknologisk utvikling som vil påvirke rammevilkårene for denne type krigføring. I tillegg til generiske utviklingstrekk studeres spesielt hvordan trendene vil påvirke evnen og viljen til å anvende hybridkrigføring for to spesielle aktører som i kraft av sitt politiske system og sine geopolitiske ambisjoner er av interesse for Norge, henholdsvis Russland og Kina. Avslutningsvis vurderes hvordan et hybridangrep rettet spesifikt mot Norge vil kunne arte seg, hva som er vår styrke og våre kritiske sårbarheter og hvilke muligheter vi har for å forsvare oss. Siden det først og fremst er institusjoner og prosesser utenfor Forsvaret som vil ha de største utfordringene, er det likevel utenfor dette prosjektets ramme å gjøre mer detaljerte studier eller fremme helt konkrete forslag til hva som vil være hensiktsmessige og nødvendige tiltak.