Russlands mål og måloppnåelse i Ukraina

Det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa er på få måneder blitt radikalt og varig endret. Russlands krig mot Ukraina har medført menneskelige lidelser og materielle ødeleggelser av et nærmest ufattelig omfang, særlig øst og sør i landet.

Storbyer som Kharkiv og Mariupol er langt på vei blitt jevnet med jorden. Den russiske krigføringen har krevd titusenvis av menneskeliv. Millioner av mennesker er blitt drevet på flukt.

Selv om det fortsatt er tidlig å fastslå når og hvordan krigen ender, er det hevet over tvil at lite har gått som planlagt for angriperen.

Russland har ikke lykkes med å nå sitt opprinnelige mål med operasjonen, som var å ta kontroll over Ukraina, innta den ukrainske hovedstaden, avsette president Zelenskyj og innsette et russiskkontrollert marionettregime.

Alt tyder på at Ukraina, med vestlig støtte, har lykkes med sin forsvarskrig og vil overleve som selvstendig stat.

Har skutt seg selv i foten

De russiske styrkene som har deltatt i Putins «spesialoperasjon», er blitt påført enorme tap, på materiellsiden så vel som på personellsiden. Særlig gjelder dette landstyrkene.

De stridende avdelingene består ikke bare av soldater og materiell fra Russlands sørlige militærdistrikt, men også enheter som er blitt overført fra andre deler av landet, inkludert Kolahalvøya. Russlands militære slagkraft er som resultat av dette blitt satt flere år tilbake.

Ute av stand til å innta Kyiv og undertvinge seg Ukraina, har Russland måttet senke ambisjonsnivået og omdefinere målet med operasjonen. Dette ble gjort i klartekst den 8. april, etter seks uker krigføring, da Russland annonserte at «første fase» av krigen var over og startet sin tilbaketrekking fra Nord-Ukraina.

Siden da har det primært handlet om å utvide Russlands territorielle kontroll i deler av Øst- og Sør-Ukraina, for om mulig å fremtvinge politiske innrømmelser fra Ukraina ved forhandlingsbordet. Selv det vil kunne bli vanskelig.

Samtidig er forsvarsviljen og samholdet blant medlemslandene i Nato og EU blitt styrket i kjølvannet av den russiske invasjonen. De internasjonale sanksjonene har gjort Russland til en pariastat, isolert fra vestlige kapitalmarkeder på ubestemt tid.

Russland har også klart å fremprovosere en økt alliert tilstedeværelse i Øst-Europa og søknader om Nato-medlemskap fra Sverige og Finland. Mange vil mene at Russland har skutt seg selv i foten.

Et uprovosert angrep

I denne situasjonen kan det være grunn til å reflektere litt over hva det var som fikk Putin til å gå til et så drastisk skritt som å gå til angrep på Europas nest største land, først i 2014 (Krim og Donbas) og igjen, i mye større målestokk, i 2022 (resten av Ukraina).

Har Ukraina i de siste årene gjort noe som skulle påkalle Putins vrede i en slik grad at det skulle tjene som påskudd for en invasjon? Har Ukraina på noen som helst måte opptrådt truende eller provoserende overfor Russland?

Jeg vil påstå at svaret på de to siste spørsmålene er et klart og entydig «nei». Ukraina er et uskyldig offer for en uprovosert og folkerettsstridig angrepskrig, og Russland er aggressoren.

De som vil lete etter denne krigens årsaker, må lete i Russland, og fortrinnsvis i Kreml. I den grad Putin faktisk har trodd at den jevne ukrainer ville sette pris på å blir «frigjort» av Russland, har han formodentlig fått en realitetsorientering i tiden som er gått siden 24. februar.

På samme måte kan spørsmålet om Nato-medlemskap for Ukraina (og Georgia) vanskelig sies å ha vært noen utløsende årsak for invasjonen.

Riktignok var det blitt åpnet for dette i slutterklæringen fra Nato-toppmøtet i Bucuresti i 2008, men både i 2014 og i 2022 var det lite som skulle tilsi at Nato-medlemskap for de to landene var nært forestående.

Holdningen blant alliansens medlemsland, inkludert USA, var snarere at dette var noe som lå et godt stykke frem i tid. Samtidig var Nato opptatt av å markere at «open door»-politikken stod ved lag og at Russland ikke kunne gjøre krav på noen vetorett i utvidelsesspørsmålet.

Den russiske Svartehavsflåtens tilstedeværelse i Sevastopol på Krim var uansett ikke truet, verken i 2014 eller i 2022.

Allerede i 2010 hadde Russland inngått en avtale med Ukraina som ga Russland rett til å leie basefasiliteter i Sevastopol frem til 2042, med en mulighet for forlengelse fram til 2047. Og etter anneksjonen i mars 2014 var halvøya uansett under russisk kontroll.

Dette, og den pågående krigen i Donbas, som startet i april 2014, hadde ytterligere bidratt til å skyve spørsmålet om Nato-medlemskap for Ukraina ut i tid.

Russlands narrativ

Helt siden den russiske styrkeoppbyggingen startet i fjor høst, har Putin forsøkt å gi inntrykk av at Ukraina utgjør en trussel mot Russland, og at Ukrainas generelt vestorienterte president og regjering utgjør en trussel mot landets egen befolkning.

Videre er det blitt påstått gjentatte ganger, senest i Putins tale i Moskva ved feiringen av Seiersdagen 9. mai, at Zelenzkyj hadde planer om å gjenerobre Krimhalvøya og de russisk-/separatistkontrollerte delene av Donbas, angivelig med militær støtte fra Nato.

Slike påstander mangler enhver rot i virkeligheten. Selvsagt har ukrainerne siden 2014 villet ha tilbake både Krim og de russiskkontrollerte delene av Donbas, som urettmessig er blitt frarøvet dem.

Men de har ikke på noe tidspunkt planlagt eller tatt initiativ til å bruke militærmakt for å gjenerobre disse delene av sitt internasjonalt anerkjente territorium. Tvert imot har de forsøkt på vinne frem gjennom forhandlinger, internasjonalt diplomati og internasjonale rettsprosesser.

På russisk side er Ukrainas president og regjering blitt forsøkt fremstilt som en gjeng med nazisympatisører og vestligstyrte marionetter. Ukrainerne på sin side har slått ring om Zelenskyj på en måte som Russland neppe hadde forestilt seg da invasjonen startet.

Den ukrainske presidenten, som forut for invasjonen slet med oppslutningen på hjemmebane, har i ettertid fremstått som en samlende politisk leder. Han har utvist mot, ansvarsfølelse og handlekraft.

Gjennom sine mange møter med utenlandske statsledere og parlamenter har han også bidratt til å vinne sympati for Ukrainas sak og slik sett bidratt til en opptrapping av våpenleveransene til Ukraina og sanksjonene overfor Russland.

I Vladimir Putins TV-sendte taler forut for invasjonen ble det snakket om behovet for en «demilitarisering» og «denazifisering» av Ukraina, og om behovet for å beskytte Ukrainas russisktalende befolkning, særlig i Donbas, mot det sittende regimet i Kyiv.

Ikke minst ble det påpekt at Russland måtte sette en stopper for videre Nato-utvidelse. Gjennomgangstonen i Putins taler før og etter krigsutbruddet har vært at Russland var i ferd med å bli et offer for ukrainsk/vestlig «aggresjon», og at landet nærmest var «tvunget» til å gå til krig.

Betegnende i så måte er formuleringen «vi hadde ikke noe annet valg», som han brukte i talen ved krigsutbruddet 24. februar, og som han gjentok i talen på Den røde plass 9. mai.

La oss se nærmere på Russlands erklærte mål og i hvilken grad de er blitt nådd:

Mål nr. 1: «demilitarisere» Ukraina

Et uttalt mål med den russiske invasjonen var å ramme Ukrainas væpnede styrker og svekke deres samlede kapasitet i en slik grad at landet ikke lenger skulle være i stand til å forsvare seg.

Dette målet er definitivt ikke blitt nådd. De ukrainske styrkene har selvsagt mistet både personell og materiell i denne krigen, men Ukrainas evne til å motstå den russiske aggresjonen har forbløffet en hel verden og skapt betydelig frustrasjon på russisk side.

Den brutale og hensynsløse måten som krigen har vært ført på fra russisk side, har samtidig fått et trettitalls vestlige land, deriblant Norge, til å sende våpen til Ukraina.

Dette har bidratt til å opprettholde og styrke landets militære kampkraft. På papiret er Russland den militært overlegne part, med et forsvarsbudsjett som er mer enn ti ganger så stort som Ukrainas. Til tross for dette har de russiske styrkene blitt påført gedigne tap.

I løpet av krigens første ti uker mistet Russland flere soldater i Ukraina enn Sovjetunionen mistet på ti års krigføring i Afghanistan mellom 1979 og 1989.

Russland har også fått ødelagt uhorvelige mengder stridsvogner og pansrede personellkjøretøyer, samt et betydelig antall artilleriskyts, luftvernbatterier, fly, helikoptre og annet som det vil koste mye og ta lang tid å erstatte.

Det samme kan sies om Svartehavsflåtens flaggskip, krysseren «Moskva», som ble senket av ukrainerne den 14. april. Heller enn å lykkes med å demilitarisere Ukraina, har Russland oppnådd en delvis demilitarisering av seg selv.

Mål nr. 2: «denazifisere» Ukraina

Et annet overordnet mål med den russiske invasjonen var å gjennomføre en «denazifisering» av Ukraina. Dette begrepet, som Putin brukte i sin TV-tale den 24. februar, kan vanskelig tolkes som annet enn en russisk eufemisme for «regimeendring».

Russland gikk til krig med en forventning om å kunne fremtvinge president Zelenskyjs avgang, angivelig fordi han skulle representere eller sympatisere med krefter på den ytterste høyrefløyen.

I et forsøk på å mobilisere folkelig støtte til operasjonen, har Putin i lengre tid forsøkt å sette likhetstegn mellom Ukraina og Hitler-Tyskland.

Dette har i beste fall vært middels vellykket. Sovjetunionens forsvarskrig mot Hitler-Tyskland i 1941-1945 har lite og ingenting til felles med Russlands angrepskrig mot Ukraina i 2022.

President Zelenskyj, som selv har etnisk jødisk bakgrunn, er definitivt ikke noen «nazist». Men noen har kanskje kjøpt propagandaen.

Russland er uansett ikke i nærheten av å nå sitt mål om å avsette Zelenskyj og fremtvinge en regimeendring i Kyiv. Den jevne ukrainer vil i dagen situasjon ikke ha noen annen president enn den sittende.

Aller minst vil de ha tilbake gjennomkorrupte Viktor Janukovytsj, som flyktet til Russland i februar 2014. Putin vil således trolig måtte forhandle direkte med «nazisten» Zelenskyj og hans team om premissene for en fredsløsning.

Mål nr. 3: beskytte etniske russere

Putin har gjentatte ganger forsøkt å legitimere sin invasjon av Ukraina ved å vise til en angivelig trussel mot landets etnisk russiske og/eller russisktalende befolkning, hvorav en betydelig del er bosatt i øst og sør.

Det har vært påstått fra russisk side at Ukrainas russiske befolkning har vært utsatt for et «folkemord», uten at dette på noen som helst måte er blitt dokumentert.

Hvorvidt russere eller russisktalende bosatt i denne eller andre deler av Ukraina opplever at deres sikkerhetssituasjon har bedret seg siden 24. februar, er heller tvilsomt.

Realiteten er tvert imot at en stor del av sivilbefolkningen i denne delen av Ukraina, uavhengig av etnisk bakgrunn, har blitt drept, drevet på flukt eller tvangsdeportert til Russland.

Storbyer som Kharkiv og Mariupol, der de etniske russerne før krigen utgjorde henholdsvis 33 og 44 prosent av innbyggertallet, er blant de som er blitt hardest rammet av krigens grusomheter.

Mål nr. 4: hindre Nato-utvidelse

Sist, men ikke minst, har det vært et uttalt mål for Russland å hindre en videre utvidelse av Nato. Det har åpenbart vært en forventning om at «spesialoperasjonen» i Ukraina skulle sette en støkk i land som måtte være interessert i, eller ha ambisjoner om, å bli medlem av den transatlantiske alliansen.

Som påpekt ovenfor, var det ikke slik at Ukraina forutfor krigsutbruddet la an til å bli Nato-medlem i nær fremtid. Slik sett vil det kanskje heller ikke være noe stort «offer» for Ukraina å legge medlemskapsambisjonen på is, nå som landet har vist at det er i stand til å forsvare seg selv, og nå som utsiktene til EU-medlemskap for Ukraina er lysere enn på lenge.

Det er også verdt å merke seg at Russland, gjennom sin krigføring i Ukraina, nærmest har «dyttet» Sverige og Finland i retning av Nato. Dét var neppe hensikten da landet invaderte Ukraina.

«Krigsoptimisme» som forklaringsfaktor

Mye tyder på at Russlands politiske og militære ledelse forut for krigsutbruddet, til dels også i ettertid, har vært preget av en form for «krigsoptimisme».

I dette ligger det at sentralt plasserte beslutningstakere på russisk side, inkludert Putin selv, må ha overvurdert hvor lett og/eller hvor raskt de ville klare å nå operasjonens militære og politiske mål. Samtidig må de ha undervurdert Ukrainas evne og vilje til å yte militær motstand.

Russland må åpenbart også ha undervurdert omverdenens, og særlig Vestens, vilje til å komme Ukraina til unnsetning – politisk, økonomisk og militært.

Den utenlandske våpenhjelpen, som har økt i omfang i takt med brutaliteten i den russiske krigføringen, har utvilsomt bidratt til å styrke Ukrainas evne til å forsvare seg selv.

Mange av våpensystemene som Ukraina har mottatt fra vestlige land, herunder panservernraketter, luftvernraketter og droner, har vært brukt med stort hell mot de russiske styrkene.

Stikk i strid med Russlands forventninger, har ukrainerne har demonstrert et imponerende samhold og en imponerende evne til å stå imot Russlands militære maktbruk. På papiret er Ukraina den militært underlegne part.

Men ukrainerne har brukt sine militære kapasiteter, inkludert våpensystemene som de har mottatt fra vestlige land, på en smart måte. De har klart å forsinke, stanse og i noen tilfeller reversere den russiske fremrykkingen.

Et mislykket prosjekt

Helhetsinntrykket man sitter igjen med på dette stadiet i konflikten er at invasjonen av Ukraina har vært et mislykket prosjekt for Russland.

Operasjonen har ikke brakt Russland nevneverdig nærmere en oppnåelse av landets utenrikspolitiske mål, det være seg i Ukraina eller andre steder.

Snarere tvert imot: Putin har satt i sving en serie av hendelser og prosesser som vanskelig kan sies å være i Russlands langsiktige interesse.

På toppen av det hele har Russland pådratt seg enorme kostnader, økonomiske så vel som militære, noe som på sikt trolig vil bidra til å svekke Russlands internasjonale posisjon og status som stormakt.