Russland og Ukraina – to brødre som ikke (lenger) er brødre

Misforstå meg rett: Russland forhold til Ukraina i årene like før og etter årtusenskiftet var ikke rosenrødt, og det var nok av problemsaker i det russisk-ukrainske forholdet. Listen over slike spørsmål inkluderte for eksempel problemstillinger knyttet til delingen av den tidligere sovjetiske Svartehavsflåten og betingelsene for den russiske gasstransitten gjennom Ukraina.

Pragmatisme og samarbeid

Russland og Ukraina var imidlertid i stand til å finne praktiske løsninger på disse og andre spørsmål, og unngikk slik sett å sette problemsakene på spissen. Etter flere år med intense forhandlinger kom de to land i 1997 til enighet om hvem som skulle ha hvor mange og hvilke av Svartehavsflåtens fartøyer. Den russiske marine fikk også lov til å leie basefasiliteter på ukrainsk territorium i Sevastopol på Krim, i første omgang fram til 2017.

I Sevastopol ble russiske og ukrainske marinefartøyer liggende side om side, på sine respektive baser, uten at noen av partene opplevde dette som noe problem. Slik var det helt fram til 2014. Og det økonomiske oppgjøret for flåtedelingen ble koblet til spørsmålet om Ukrainas gassgjeld.

Russland fikk overta størstedelen – ca. 82 prosent – av den tidligere felles flåten. Ukraina på sin side fikk ettergitt en betydelig del av sin gassgjeld til Russland, som på dette tidspunktet var kommet opp i nærmere to milliarder dollar. Begge parter var fornøyde.

Få dager etter inngåelsen av den russisk-ukrainske flåtedelingsavtalen 28. mai 1997, undertegnet presidentene Leonid Kutsjma og Boris Jeltsin en «avtale om vennskap, partnerskap og samarbeid mellom Ukraina og Den russiske føderasjon». I sistnevnte avtale forpliktet de to landene til å respektere hverandres suverenitet, grenser og territorielle integritet.

Det hadde de også hadde gjort tre år tidligere, i forbindelse med at Ukraina ga fra seg verdens tredje største arsenal av kjernevåpen til Russland. Det såkalte «Budapest-memorandumet» i 1994 ble undertegnet av ikke bare Kutsjma og Jeltsin, men også Storbritannias statsminister John Major og USAs president Bill Clinton. 

Balansegang mellom øst og vest

Det russisk-ukrainske forholdet var i denne perioden preget av en felles vilje til å finne praktiske løsninger på potensielle problemsaker. Men kanskje vel så viktig var det at de to landene stod hverandre nær i synet på mange internasjonale spørsmål, eksempelvis Kosovo-krigen i 1999, som både Russland og Ukraina betraktet som en aggressiv handling mot et slavisk broderfolk på Balkan.

Ukraina kan vanskelig sies å ha vært et spesielt pro-vestlig land på slutten av 1990-tallet. Muligens noe mer vestorientert enn Russland, men ikke mye. Ukraina hadde, som Russland, vært et Nato-partnerland helt siden 1994, men landet hadde på dette tidspunktet ingen konkrete planer om å knytte tettere bånd med Nato.

Tyngdepunktet i balansen mellom de to hovedvektorene i ukrainsk utenrikspolitikk – forholdet til Vesten og forholdet til Russland – vippet litt fram og tilbake utover 2000-tallet. I 2010 fikk president Janukovytsj nedfelt i ukrainsk lovgivning at Ukraina var et nøytralt og blokkuavhengig land. Dette var naturligvis helt i tråd med Putins preferanser.

Ukrainas selverklærte nøytralitet hindret imidlertid ikke landet i å bli angrepet av Russland i februar, mars og april 2014. Dette bør være et tankekors for alle som i senere tid har gitt uttrykk for at en ukrainsk «nøytralitetserklæring» ville ha bidratt til å hindre russisk militær aggresjon.

Klausulen om blokkfrihet ble opphevet av det ukrainske parlamentet først 23. desember 2014, det vil si ti måneder etter at Russland hadde okkupert og annektert Krim, og åtte måneder etter at Russland hadde bidratt til å starte et separatistopprør i Donbas.

«Kupp» eller «demokratisk revolusjon»?

Omstendighetene rundt president Janukovytsj sin flukt fra den ukrainske hovedstaden 21. februar 2014, som på mange måter ble kulmineringen av Euromaidan-demonstrasjonene, har vært et vanskelig punkt i det russisk-ukrainske forholdet. Russland har hele tiden omtalt hendelsen som et «statskupp».

Ukraina på sin side fastholder at regimeendringen var legitim og viser i denne forbindelse til at Janukovitsj offisielt ble avsatt dagen etter sin flukt, av et stort flertall (328 av 447 representanter) i det ukrainske parlamentet. Også hans eget parti, Regionpartiet, hadde på dette tidspunktet vendt ryggen til ham. Det ble innsatt et midlertidig styre og skrevet ut nyvalg, som Petro Porosjenko gikk seirende ut av.

Når gikk det galt?

La oss så spole fram til dagens situasjon: Kamphandlingene som nå pågår i Kyiv og på store deler av territoriet til Europas nest største land, og de materielle ødeleggelsene og menneskelige lidelsene som følger i kjølvannet av disse, er like meningsløse som de er tragiske. Mange spør seg – med god grunn – hvordan dette kunne skje. Når var det at det «skar seg» i forholdet mellom Russland og Ukraina?

Det korte svaret på dette spørsmålet er «i 2014». Helt fram til Russlands okkupasjon og anneksjon av Krimhalvøya og starten på krigen i Donbas, hadde den jevne ukrainer ikke noe spesielt imot Russland og russere. Og før dette tidspunktet var det heller ikke noe flertall i den ukrainske befolkningen for at landet skulle søke Nato-medlemskap. Dette endret seg drastisk i og etter februar-mars 2014.

Den antagonismen som i dag preger det russisk-ukrainske forholdet vil neppe noen gang gå over. Russland i stor grad har seg selv å takke for at det er blitt slik. Så sent som i januar 2012 viste meningsmålinger at 86 prosent av Ukrainas befolkning ønsket et åpent og vennskapelig forhold til Russland, mens bare ni prosent ikke gjorde det.

Våren 2014, etter anneksjonen av Krim, hadde prosentandelen av ukrainere som ønsket et vennskapelig forhold til Russland falt fra 86 til 35. Andelen som hadde fått et ufordelaktig syn på Russland i samme periode hadde økt fra ni til 60 prosent.

Zelensky vs. Putin

Den massive russiske invasjonen som startet den 24. februar i år, har naturligvis gjort Ukrainas befolkning enda mer bitter på Putins Russland. Ukraina er ufrivillig blitt kastet ut i en nærmest total krig, der landets fortsatte eksistens som selvstendig og uavhengig stat står på spill. Den kampvilje som Ukrainas befolkning og væpnede styrker utviser i dagens situasjon, er intet mindre enn imponerende.

Det samme kan sies om sinnsroen, motet og klartenktheten som president Zelensky har utvist i dagene som er gått siden invasjonen startet. Zelensky er alt som Putin ikke er – en moderne, karismatisk og ansvarlig statsleder. Ukraina er alt som Russland ikke er – et demokratisk land med en fri presse, reelle presidentvalg og rom for politisk pluralisme.

Ukraina har definitivt hatt sine problemer i de mer enn 30 årene som er gått siden landet fikk sin selvstendighet i august 1991. Landet har slitt med korrupsjon og vanstyre. Men i dag slår landets befolkning ring om sin leder, og omverdens sympati ligger massivt på Ukrainas side. Russland på sin side kan se fram mot en framtid som internasjonal pariastat, utestengt fra vestlige kapitalmarkeder på ubestemt tid.

Hva har Ukraina gjort Russland?

Jeg skjønner at mange spør seg hva det var som fikk Putin til å gå til et så drastisk skritt som å invadere territoriet til et slavisk broderfolk, først i 2014 (Krim og Donbas) og igjen, i mye større målestokk, i 2022 (resten av Ukraina).

Har Ukraina gjort noe som skulle påkalle den tøylesløse vreden som Putin i senere tid har gitt utrykk for i sine TV-taler? Har Ukraina på noen som helst måte truet eller opptrådt provoserende overfor Den russiske føderasjon?

Jeg vil påstå at svaret på de to siste spørsmålene er et klart og entydig «nei». Ukraina er et uskyldig offer for en uprovosert og folkerettsstridig angrepskrig, og Russland er aggressoren. De som vil lete etter denne krigens årsaker, må lete i Russland, fortrinnsvis i Kreml.

Helt siden den russiske styrkeoppbyggingen startet i fjor høst, har Putin forsøkt å gi inntrykk av at Ukraina utgjør en trussel mot Russland, og at Ukrainas president og regjering utgjør en trussel mot landets egen befolkning. I den grad Putin faktisk har trodd at mer enn 42 millioner ukrainere ville sette pris på å blir «frigjort» og «denazifisert» av Russland, har han formodentlig fått en realitetsorientering i den siste uken. Ukraina liker presidenten sin, mer enn noen gang før, og de vil ikke ha noen annen, aller minst en russisk marionett.

«Vi kommer aldri til å bli brødre»

Den folkekjære ukrainske poeten Anastasia Dmitruk skrev i 2014 et dikt med tittelen «Vi kommer aldri til å bli brødre» (russ. Nikogda my ne budem brat’jamy). Youtube-videoen der Anastasia leser diktet fikk millioner av visninger i 2014. Diktet ble skrevet i kjølvannet av Russlands okkupasjon av Krim, og det er å betrakte som en hyllest til alle som deltok i «verdighetsrevolusjonen» på Maidan-plassen i Kyiv vinteren 2013-2014. Diktet gir også en adekvat beskrivelse av den jevne ukrainers syn på storebroren i nordøst – ikke minst i dagens situasjon.