Vil Putin noe som er mer alvorlig for Norge enn krig i Ukraina?

Begrenset norsk handlefrihet

Vi kjenner ikke Putins tanker i detalj, men både amerikanere og europeere er enige om han først og fremst ønsker et symbolsk brudd med den orden som ble etablert i Europa på 1990-tallet, etter den kalde krigen.

Myndigheter i både USA og Europa tror han vil erstatte systemet vi har levd i de siste tiårene, med en orden som anerkjenner Russlands nærområder som en interessesfære hvor Russland har rett til å forme de landene som ligger der, med en sterk, styrende hånd.

Dette vil innebære et klart brudd med folkerettens prinsipper om ikke-innblanding og med menneskerettighetene til dem som bor der. For Norge vil Putins prinsipper kunne innebære at vår handlefrihet blir begrenset.

Trenger tre ting

Selv om USA og Europa har en lik forståelse av Putins mål, er oppfatningene ulike om hva han er villig til å gjøre for å nå dem.

USA har først og fremst villet forebygge russiske krigshandlinger. I Europa er man bekymret for en hybrid strategi hvor trusselen om bruk av militær makt er supplert av cyberangrep, informasjonsmanipulasjon og trusler om å stoppe strømmen av olje og gass til Europa.

Europeerne frykter at splittelse er et mål i seg selv for Putin, innad i Europa og mellom Europa og USA. Putins hybride strategi kan være et middel til å oppnå nettopp dette. Ubestemte sikkerhetstrusler og energimangel slår ulikt ut for europeiske land, mens en krig snarere ville forene Europa og USA.

Hvis analysen av Putins interesser er riktig, kan det hende at krisen i morgen ikke bare gjelder Ukraina, men også vår egen del av Europa. Er vi forberedt på en slik komplisert trussel?

Vi vil først og fremst trenge tre ting i en slik krise: et slagkraftig forsvar, pålitelige allierte og samfunnsmessig seighet.

Utvikling i måten vi tenker på

Forsvaret har tatt store steg siden 2014. Planverk er oppdatert, avdelinger er fylt opp og trent for hjemlige oppgaver, og huller i strukturen er tettet.

Mange elementer i Forsvaret har gått fra å være tomme skall med liten kampevne til å ha god operativ status. Dette er vel og bra, men det avgjørende er om vi i tillegg til disse tradisjonelle forsvarsoppgavene – som må løses – klarer å integrere de nye.

Måten vi tenker sikkerhet på, har utviklet seg. I FFI-rapporten Scenarioklasser for forsvarsplanlegging fra januar 2022 er tre slike endringer inkludert. Alle synes relevante i Ukraina nå:

1. En tendens til sammensmelting av militære og ikke-militære midler, som
2. gir internasjonale konflikter i gråsonen mellom krig og fred, og fører til
3. et svakere skille mellom ytre og indre sikkerhet.

Disse utviklingstrekkene inkluderes i de scenarioene vi i dag legger til grunn i langtidsplanleggingen av forsvaret vårt. Men hva har skjedd i sikkerhetspolitikken?

Viktig, nytt element

Politisk er Nato-medlemskapet stadig grunnmuren vi bygger forsvaret på. De senere årene er det gjort mye for å styrke alliansen.

Dette er viktig, ikke minst fordi den typen militært-politisk press som Russland utøver overfor Ukraina, fort kan falle under terskelen for artikkel 5 (som forplikter alle allierte til å forsvare hverandre hvis de blir angrepet). Særlig hvis Russland bevisst forsøker på det.

Et viktig, nytt element i norsk sikkerhetspolitikk er også nordisk samarbeid (her mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige). Dette erstatter ikke Nato, men supplerer alliansen på en måte som styrker den militært og politisk i Nord-Europa.

Geografisk nærhet skaper felles interesser og gjør at militære kapasiteter er for hånden der de trengs. Å motstå russisk press som innskrenker hvilke politiske valg vi kan treffe, hvilke partnere vi kan samarbeide med, eller hvilken klimapolitikk vi skal føre, er interesser de nordiske land deler.

Likheter i de nordiske landene

Den trilaterale avtalen om økt operativt samarbeid mellom Finland, Norge og Sverige fra 2020 er uttrykk for det styrkede forsvarssamarbeidet i Norden. Samarbeidet gir samtidig et kraftig politisk signal om enhet, noe som styrker Nato og gjør det lettere å få alliert hjelp.
De nordiske landene ser likt på utviklingen i vår del av verden. Alle mener sikkerhetssituasjonen i Nord-Europa er blitt vanskeligere etter 2014, og alle identifiserer utviklingen i Russland som driveren for denne utviklingen.

Landene i Norden deler også oppfatningen om at sikkerhetssituasjonen er blitt mer kompleks: Militær styrke er ikke lenger det eneste som teller for å beskytte samfunnet vårt. Beskyttelse av infrastruktur, cybersikkerhet og beredskap mot informasjonsoperasjoner har kommet til.

Styrke er ikke lenger bare hvor mye militær og økonomisk makt et land kan rette utad, men også hvor mye psykologisk, økonomisk, politisk og militært press landet kan motstå.

Alle de nordiske land har siden 2014 arbeidet for å avskrekke et angrep ved å øke sin militære evne.

På rett vei

Sammen vil vi åpenbart stå sterkere militært enn hver for oss, også fordi maktbruk som involverer tre eller fire nordiske land – noen i EU, noen i Nato og ett i begge – vil ha mye større politiske konsekvenser enn angrep på et land som står alene.

Ikke bare øker antallet fly og soldater. Også antall våpentyper og politiske tilknytninger øker i antall og kompleksitet.

I dag ser vi utfordringer spille seg ut i Ukraina som også vi må forberede oss på selv ved nødvendige militære kapasiteter, planer, hva vi øver på og hvem vi øver med.

Vi vet ikke sikkert hva vi vil stå overfor i månedene og årene fremover, og vi ser at vår sårbarhet fremdeles er stor. Men vi er på rett vei.