Norske havner – Hvor viktige er de for forsvaret av Norden?

Hva er et alliert mottak?

Før vi går nærmere inn på hvilke havner og hvilke havnefasiliteter som er viktige i en mottaks­operasjon, vil vi si litt om hva en mottaksoperasjon er. I Natos doktrine for deployering (eller fremføring) av militære styrker bruker man gjerne begrepet RSOM&I: Reception, Staging Onward Movement and Integration.

Det starter med en såkalt strategisk deployering, der militære styrker sendes fra nasjonenes hjemmebaser til en havn, jernbane eller flyplass i et mottaksland. Deployeringen skjer i et samspill mellom avsender, mottaker og Nato.

En rekke planer må synkroniseres for å vurdere hvordan mottaksoperasjonen skal utføres: Hvilke nasjoners styrker skal flyttes? Hvilken type styrker er det behov for? Hvor skal styrkene og når deployerer og ankommer de?

Dette er en kompleks operasjon som har mange aktører, mye dynamikk og der mange endringer kan oppstå. I motsetning til et vanlig havneanløp, vil et alliert mottak ved en sikkerhetspolitisk krise eller krig være sårbart for angrep, spesielt dersom mottaket går sakte og store mengder militært materiell blir stående på ett sted.

Overordnet er det derfor en målsetning om at mottak og videre forflytning skal gå så raskt som mulig. Kommunikasjonslinjer på sjø og land kan bli truet, noe som gjør det nødvendig å vurdere alternative fremføringsveier.

For et alliert mottak i Norge forutsettes det derfor at Norge har tilstrekkelig kapasitet til mottak og videre forflytning, det vil si infrastruktur som havner, flyplasser, veinett og jernbane med tilhørende tjenester som laste-lossekapasitet og transport videre. Med et utvidet Nato må alliert mottak nå sees i et nordisk perspektiv, og Norge blir både et mottaksområde og et transittland for allierte styrker som skal videre til Sverige og Finland.

Krav til mottakshavner

Militære styrker er materielltunge, og består av tunge kjøretøyer, containere og annet utstyr. For effektivt å kunne flytte så store mengder materiell, er sjøtransport helt nødvendig. Havner blir derfor en svært viktig infrastruktur, noe kartet fra Forsvarskommisjonens rapport også viser.

Hva som definerer de spesifikke kravene til en havn og området rundt vil variere. Større fartøyer brukes ofte ved fremføring. Kaianlegg bør derfor være tilpasset slik at effektiv lossing kan gjøres via akter, baug eller sideporter. Videre må havnene ha tilstrekkelig dybde og være robust for værpåvirkning.

For overføring til land må det derfor være RORO-ramper på kaien og håndteringsutstyr, og kaien må tåle vekten av materiellet. De tyngste stridsvognene kan for eksempel veie 60–70 tonn. Laste- og lossekapasitet for å håndtere ulike typer containere og tungt materiell må også være tilgjengelig.

I umiddelbar nærhet av havnen bør det også være tilstrekkelig store oppstillingsområder for kjøretøyer, containere og annet materiell. Det må også være kapasitet til å koble sammen personell og materiell for videre fremføring. Det betyr at personellet må ha tilgang på kost og losji relativt nært havneområdet.

Øvelse Nordic Response 2024

Under øvelse Nordic Response 24 (NR24) ble det gjennomført over 50 havneterminalhåndteringer med omtrent 50 tusen linjemeter med utstyr og kjøretøy. Dette knyttet sammen med over 10 000 personell, 600 tonn med last fra over 300 luftterminalhåndteringer, i en operasjon som endret seg kontinuerlig.

Krav til biologisk grensekontroll gir ytterligere krav til havneområdet. Forsvaret har fått godkjenning fra Mattilsynet om å fravike forbudet ved innførsel av tungt materiell til Norge dersom «gjenstanden er desinfisert[…]».

Det betyr at mobilt eller stasjonært vaskeutstyr må være tilgjengelig. Under multinasjonale øvelser, som NR24, blir det gjennomført veterinærkontroller både på avsenderhavnene og ved mottak på norske havner. Under NR24 deltok 13 ulike nasjoner.

Forsvaret avhenger av sivile

Behovene som oppstår i forbindelse med allierte mottak kan ikke dekkes med Forsvarets ressurser alene. Forsvaret er helt avhengig av sivile ressurser med privat eller offentlig eierskap.

Det siste tiåret har Forsvaret inngått en rekke avtaler med kommersielle beredskapspartnere som bidrar til å øke kapasiteten til å ta imot allierte forsterkninger ved havner i Norge, og bidra i å få materiellet fremover. Denne løsningen videreutvikles kontinuerlig. Totalforsvarskonseptet er derfor sentralt i norsk vertslandsstøtte.

Mottaksoperasjoner øves jevnlig i Norge. Øvelsene er viktig for å opparbeide gode relasjoner mellom Forsvaret og relevante sivile aktører, og for å øke kompetansen til både sivile og militære, noe som er viktig for å oppnå et effektivt mottak.

Under de store øvelsene er disse mottakssystemene, inkludert havnene som brukes, ofte en sentral del av øvelsen. Under NR24 ble også midlertidig etablerte mottaksområder øvd, for eksempel på Langenes i Alta. Beredskapspartnere, havner og operatører av disse blir brukt aktivt for å få styrkene frem til «fronten».

Dreiningen mot at vertslandsansvaret skal løses i et totalforsvars­perspektiv, har også økt fokus mot løsninger og ansvaret til ulike departementer og sivile sektorer. Den nye havne- og farvannsloven og rekvisisjonsloven er lover som gir utvidede muligheter for Forsvaret, og som samtidig gir et tydelig beredskapsansvar til både offentlige og private sivile aktører.

Hvilke havner er viktigst?

Det er ikke slik at alle norske havner er relevante for et alliert mottak. Behovene er knyttet til planverkene og der behovet er. Hvilke havner som benyttes må sees i sammenheng med hele transportnettverket og dets noder i et land-, luft- og sjøperspektiv, som vist i kartet. Ifølge VG (24.10.2022) peker de nordiske forsvarssjefene på Narvik havn og Trondheim som sentrale mottaks­havner i Norge.

Dette er områder av landet som har adskillig lavere ressurstilgang enn på Øst- og Vestlandet, noe FFI-rapporten «Geografisk fordeling av sivile ressurser for forsvaret av Norge» også viser. Ifølge denne studien er 60 % av landets transportkapasitet i Østlands­området, mens kun 3 % av kapasiteten er registrert i de to nordligste fylkene. Når det gjelder havneinfrastruktur står de to nordligste fylkene for nesten 9 % av landets kapasitet, mens Trøndelag og Nordland til sammen har 17 % av kapasiteten.

Med begrenset kapasitet, spesielt i nord, er det derfor nødvendig å se på hvordan infrastrukturen kan videreutvikles fremover. Her ligger det muligheter på nasjonal side og via Nato-finansiering. I Nasjonal transportplan 2025–2036 er det økt fokus mot samfunnssikkerhet og forsvarsevne, og det er for eksempel satt av 800 millioner kroner til Andøya havn.

Sammen med ansvarlige sivile etater i ulike sektorer vil Forsvarets operative hovedkvarter, Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet ha en svært viktig rolle for denne videreutviklingen i et totalforsvarsperspektiv.

Usikker status på havnene

Å sikre et effektivt alliert mottak forutsetter infrastruktur som dekker behovene som er nevnt ovenfor. Det er imidlertid usikkerhet knyttet til den fysiske tilstand og tåleevnen til en rekke havner, og i FFIs analyser har det vært utfordrende å kartlegge den reelle kapasiteten til å ta imot tungt materiell.

Det er behov for å ytterligere kartlegging av status og den reelle bæreevnen til relevante kaier. Vi har også sett at oppstillingsområdene ved enkelte havner er mindre enn det som er ønskelig, og man bør derfor se på løsninger for å bygge ut dette for å øke Norges evne til å gjennomføre allierte mottak mest mulig effektivt.

Havner gir økt forsvarsevne

Erfaringer fra en rekke øvelser de siste årene viser at havnene er avgjørende i det norske mottakssystemet. Med Sverige og Finland som Nato-medlemmer og dreining mot et vest-øst-perspektiv, er havner med forbindelse til tog og veinett blitt enda viktigere for forsvaret av Norden.

Hvilke havner som er mest relevante avhenger av muligheten for, og evnen til, videre fremføring. Forbindelsen til det nordiske veg- og jernbanenettet blir uansett avgjørende for effektiv fremføring av større militære styrker. Vi mener derfor at god havnekapasitet i Norge vil bidra til økt forsvarsevne på Natos nordflanke.