Mot et nytt veiskille i atomsamtalene med Iran

For ti år siden eksploderte en fabrikk i ørkenen ikke langt fra Teheran. Årsaken er ikke kjent, men fabrikken utviklet og produserte rakettmotorer med fast drivstoff. Sytten revolusjonsgardister omkom, inkludert general Hassan Tehrani Moghaddam. Moghaddam ledet Revolusjonsgardens luft- og romkrigføringsgren, og ble regnet som hjernen i landets utvikling av ballistiske missiler. Ett av hans store mål var å utvikle ballistiske missiler med interkontinentale rekkevidder (ICBM) og fast drivstoff. ICBM-er bestykket med kjernefysiske stridshoder kan forandre maktbalansen mellom Iran og USA. Øverste leder i Iran, Ayatollah Ali Khamenei, har imidlertid forbudt utvikling av missiler med rekkevidder over 2000 km, som er tilstrekkelig til å kunne ramme de fleste mål i Midtøsten.

Khamenei og hans forgjenger Khomeini har for øvrig kommet med tilsvarende forbud mot utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Det er likevel godt kjent at Iran siden sent på 1980-tallet og fram til 2003/2004 utforsket alle de nødvendige teknikker for å produsere og teste uranbaserte kjernevåpen, små nok til å leveres med ballistiske missiler. Atomavtalen fra 2015, Joint Comprehensive Plan of Action - JCPOA, skulle gi Iran sanksjonslettelser mot at landets atominfrastruktur ble begrenset i omfang og videreutvikling. Nesten like viktig var at det internasjonale innsynet skulle økes fra det allerede historisk omfattende nivået. Det er inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) som utfører slike inspeksjoner, kalt sikkerhetskontroll. Produksjonskapasiteten for anriket uran, og beholdningen av lavanriket uran, skulle holdes på et nivå som ville gi verdenssamfunnet minst ett år på å reagere om IAEA plutselig registrerte at anleggene ble satt til å produsere uran av våpengrad. Det økte innsynet skulle sørge for kort varslingstid og en dypere innsikt i hele forsyningskjeden til anrikningsprogrammet, inkludert råstoffer og komponenter.

Etter at Trump trakk USA ut av JCPOA i 2018, ble det politisk umulig for president Hassan Rouhani å opprettholde Irans begrensninger under JCPOA. Ett år senere begynte Teheran gradvis å fjerne de pålagte begrensningene i atominfrastrukturen. Både anrikningskapasiteten og beholdningen av anriket uran har økt siden. I 2021 fikk også det forsterkede verifikasjonsregimet noen alvorlige skudd for baugen. Rouhani gikk til valg i 2013 nettopp på løfter om økonomisk bedring gjennom sanksjonslettelser. JCPOA skulle sørge for dette. Det ville vært politisk selvmord for Rouhani eller hans etterfølger Ebrahim Raisi å videreføre JCPOA som før uten de lovede sanksjonslettelsene. Joe Biden har på sin side bedyret å gjøre sitt for å få JCPOA på beina igjen, eller forhandle fram en fullgod erstatning. Det har så langt ikke lyktes. USA vil at Iran på nytt skal etterleve sine forpliktelser før Washington igjen vil tiltre JCPOA. Det har Iran så langt avvist. De krever i stedet at USA fjerner sanksjonene, slik de opprinnelig var forpliktet til.

Mens de resterende partene i atomavtalen (Frankrike, Iran, Kina, Russland, Storbritannia og Tyskland) forhandler videre i Wien i disse dager med USA som indirekte deltaker, har Iran, som før JCPOA trådte i kraft, en beholdning av anriket uran og en anrikningskapasitet som svarer til kun noen få uker med justert produksjon for å levere nok våpenuran til en første atomprøvesprengning. Andre nødvendige komponenter er imidlertid neppe like raskt tilgjengelig. I høst vurderte IAEAs styre om de igjen skulle klage Iran inn for FNs sikkerhetsråd for manglende etterlevelse av sikkerhetskontrollforpliktelsene, men gjorde det ikke. Iran nekter nemlig å fortelle IAEAs inspektører den fulle sannheten om noen nedlagte atomanlegg, hvor IAEA har funnet spor av uran. Iran har villet lukke IAEAs saksmappe for landets kjernefysiske fortid, men for mange ubesvarte spørsmål gjenstår til at IAEA kan gå med på dette. Kan hende IAEA-styret fryktet at Iran ville trekke seg fra samtalene med de andre JCPOA-partene om Sikkerhetsrådet igjen hadde blitt involvert.

Mens Irans tekniske opsjon for å produsere kjernevåpen nå er omtrent like håndgripelig som før atomavtalen, ser også Moghaddams drøm om en ICBM ut til å være nærmere enn noen gang. Et nytt anlegg for utvikling og testing av store faststoffmotorer er etablert i Shahrud. Det understøtter Revolusjonsgardens eget romprogram med mål om bæreraketter med fast drivstoff. Lykkes de med det, er veien kort til en ICBM som kan fraktes på mobile oppskytingsramper. Romraketter benytter oftest og helst flytende drivstoff, mens missiler har store fordeler av å benytte fast drivstoff. Rett før nyttår forsøkte Irans romfartsbyrå, ISA, å sende en satellitt i lav jordbane med en av sine bæreraketter med flytende drivstoff. De lyktes bare nesten, men flere forsøk er planlagt. De to konkurrerende romprogrammene vitner om betydningen president Raisi legger i utforskning av rommet. Satellitter i lav bane har mange legitime sivile og militære anvendelser.

Et nødvendig kriterium for å få Iran med på den opprinnelige atomavtalen var å holde utvikling, produksjon og eksport av missiler utenfor. Kun en upresis formulering om å avstå fra å teste kjernefysisk kapable missiler kom med. Det blir vanskeligere og vanskeligere å erstatte JCPOA med en avtale uten begrensninger i missilprogrammet etter hvert som Revolusjonsgarden gjør framskritt i sitt romprogram med klar militær overføringsverdi. Den atomterskelen Iran nå står ved, skiller seg derfor fra den før JCPOA på minst to vesentlige punkter: Iran behersker nå anrikning av uran til 60 prosent uran-235, mot 20 prosent tidligere.

Det forkorter tiden de vil trenge til å anrike til over 90 prosent, som er egnet i kjernevåpen. Og kanskje like viktig på sikt: Revolusjonsgarden er langt nærmere å lage missiler som kan true det amerikanske kontinentet med kjernefysiske stridshoder. Det er dermed ikke lite som står på spill om JCPOA verken blir hjulpet på beina igjen, med full amerikansk deltakelse, eller erstattet av en annen og minst like omfattende avtale.