Bør Heimevernet få nye oppgaver?

Det nye trusselbildet er krevende og komplekst. Det er ikke det tradisjonelle militære angrepet som bekymrer mest, men heller irregulære virkemidler i gråsonene mellom krig og fred. Eksempler er påvirkningsoperasjoner i forbindelse med valg, cyberangrep mot offentlige institusjoner, økonomisk posisjonering i kritiske samfunnssektorer, spionasje og sabotasje mot norske interesser. Hvem som står bak, og hva som er målet, er ofte skjult.

Det moderne samfunnet er sårbart. Irregulære virkemidler kan ramme bredt og gjøre at skillet mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet viskes ut. Falske nyheter og bortfall av kritisk infrastruktur som strøm, vann og telekommunikasjon svekker tilliten til myndighetene og kan i ytterste konsekvens ha betydning for forsvarsviljen. Dermed blir det som er viktig for den enkelte også viktig for staten.

Samfunnet har i dag svært dyktige beredskapsstyrker på en rekke områder, men kapasiteten er begrenset. I krig vil Forsvarets stående styrker raskt trenge forsterkninger. Gjennom koronapandemien har vi sett at politiet mangler ressurser for å gjennomføre utvidet grensekontroll over lengre tid.

Heimevernets rolle

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har nylig fullført en studie om hva Heimevernets rolle og oppgaver bør være i denne nye virkeligheten. Vi mener samfunnet har behov for en militær mobiliserbar avdeling med evne til å operere i både fred og krig. Den skal være klar til å støtte resten av Forsvaret og samfunnets øvrige beredskapsorganisasjoner i de store, overraskende og langvarige krisene. Spørsmålet som står ubesvart er hvor omfattende oppgaver det fremtidige heimevernet skal ha.

Sikkerhetsloven stiller krav om at skjermingsverdige objekter og infrastruktur skal sikres av eieren. Spesielt viktige objekter med betydning for landets militære evne, såkalte nøkkelpunkter, kan i tillegg beskyttes med bruk av militære styrker i krise og krig. Objekter som kun har betydning for samfunnssikkerheten faller utenfor. Det betyr at flere sentrale deler av samfunnets kritiske infrastruktur ikke har dedikerte militære sikringsstyrker i dag. Burde de hatt det?

Det er fristende å si at staten må beskytte alt som er viktig i samfunnet. Men hvor skal vi sette grensen for hva som er viktig? Det finnes tusenvis av sårbare punkter i infrastrukturen vi omgir oss med. Vi er avhengige av strøm- og kommunikasjonsnett, drivstoff-, mat- og vannforsyning, betalingstjenester og offentlige tjenestetilbud. Alt kan ikke sikres samtidig, og hva som er tilstrekkelig sikkerhet finnes det ingen fasit på.

Truslene som ikke rammer fysiske funksjoner er enda vanskeligere å håndtere. Hvordan skal vi forsvare oss mot uønsket innblanding i våre demokratiske valg? Eller kampanjer for å øke fragmenteringen i samfunnet og svekke tilliten til landets myndigheter og institusjoner i en krise? Utover det åpenbare i at dette må være en statlig oppgave, er det ikke alltid lett å definere hvem som skal gjøre hva.

Fire ambisjonsnivåer

Vi skisserer fire ulike ambisjonsnivåer for hva Heimevernet skal være i stand til å sikre i fremtiden. På de lavere ambisjonsnivåene rettes HV inn mot å beskytte objekter av militær betydning, som i dag. På de høyere nivåene inkluderes i tillegg andre objekter med betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser og grunnleggende nasjonale funksjoner.

Uavhengig av ambisjonsnivå må Heimevernet rette større oppmerksomhet mot trusler i områdene rundt objektene som sikres. Det er objektets funksjon og ikke objektet i seg selv som skal beskyttes. Videre bør HVs evne til å sikre våre ikke-fysiske verdier økes. Vi mener den lokale HV-soldaten kan være en stabiliserende faktor i krise og krig ved å innhente og formidle informasjon og bygge tillit på tvers av skillelinjer i samfunnet.

Hvilket ambisjonsnivå som skal velges er et spørsmål for politikerne. Det handler om hva som er akseptabel risiko og kostnad for samfunnet. Ethvert sikringstiltak har en kostnad som må veies opp mot behovene på andre områder. Vår klargjøring av forutsetningene som ligger til grunn for de ulike ambisjonsnivåene, og konsekvensen av valg, vil gjøre beslutningen enklere.

Gjennom 75 år har sikring av objekter med militær betydning vært Heimevernets hovedoppgave, og debatten om Heimevernets utvikling har stort sett handlet om antallet soldater. Tiden er inne for en bredere tilnærming.