Nyutdannet fikk ingeniør Arnt Jorolf Øvreness et tungt ansvar for utviklingen av Penguin-raketten. Nå, over 50 år senere, finner han bildet av seg selv på veggen hos FFI.
Vi er i Tananger i Rogaland, 1970. Den 27 år gamle FFI-ingeniøren Arnt Jorolf Øvreness monterer neseseksjonen på det målsøkende sjømålsmissilet Penguin. Forskningsinstituttet er allerede kommet langt i utviklingen av våpenet.
Den nyutdannede trønderen er en av mange tusen nordmenn som på ulike vis bidrar til det som skal bli en av Norges store industrisatsinger.
Fotodokumentasjon er essensielt for prosjektet, både av selve avfyringene og alt det som skjer rundt. Under arbeidet blir Øvreness fotografert i flere situasjoner.
Motivet med ham og rakettnesen er siden blitt plukket fram som en av de beste illustrasjonene fra arbeidet med Penguin.
Nå henger fotografiet godt synlig på veggen i FFIs nye utstillingslokaler på Kjeller.
Et nytt fagområde
Sammen med kona Rannveig var den spreke 81-åringen Arnt nylig innom. Dette var det første besøket hans på instituttet siden han sluttet for mange tiår siden. Dermed fikk fotoobjektet et gjensyn med seg sjøl.
– Dette minnes jeg godt, sier han.
Han forteller at dette var hans første jobb etter endt utdannelse.
– Skolegangen min ga meg jo lite kunnskap om det som var viktig med Penguin-evalueringen, nemlig å forstå og sy sammen helheten. Mye skulle sjekkes: Sammenkobling av alle enheter i styreseksjonen, utstyr for funksjonskontroller på land og om bord i fartøyer. Vi måtte kontrollere utskytningsutstyr og systemet for å terminere uønsket fluktbane. Så det var dristig å gi meg en spesialitet som på midten av 1960-tallet ennå ikke var noe fagområde!
Topphemmelig togtransport
Noen problemer var så teknisk kompliserte at det ikke var mulig å gjøre noe med dem der prøveskytingene foregikk.
– En gang vi arbeidet på Hordaland-kysten måtte vi demontere søkerseksjonen og sende den tilbake til Kongsberg for å få den fikset. Det lå i kortene at det hastet. For å få den fortest mulig av gårde skulle den sendes med nattoget fra Bergen. Søkeren lå i en trekasse. Dette var topphemmelig utstyr. Derfor var en militært ansatt med. Han var kjempenervøs. Under uniformsjakka hadde han en tjenestepistol. Stasjonsmesteren i Bergen ble orientert om at dette var en svært viktig transport. Perrongen for nattoget til Oslo ble sperret av, bilen med transportkassa kjørte inn på perrongen og fram til sovevogna. Alle passasjerene måtte stå bak sperringen og vente til bilen hadde rygget ut igjen. Vedkommende som skulle sørge for ferden videre fikk med seg trekassa inn i en sovekupé, men jeg tviler på om han sov noe særlig under reisen!
Den i utgangspunktet hemmelige togtransporten fra Bergen vakte såpass oppstuss at den visstnok resulterte i oppslag i en av byens aviser.
Frykten for fremmede makter
Episoden i Bergen var ikke den eneste Arnt Øvreness husker godt. Han har flere på lager, og forteller dem med et lite smil:
– Ved et evalueringsforsøk skulle vi pakke ferdig utstyr på Kjeller og sende av gårde. Raketten ble montert sammen uten vinger og styrefinner, og lagt i ei transportkasse. Til alt dette var det bestilt ei lukket jernbanevogn helt fram til Stavanger. Kassa ble lastet opp, vogna låst og forseglet. Men den kom ikke fram i rett tid! Så noen måtte begynne et søk. Hvor kunne godsvogna være? Den ble funnet. Den sto på et sidespor i Drammen. Og siden Drammen på dette tidspunktet hadde anløp av en viss nasjons skip, kan en vel forstå nervøsiteten.
Ved et annet Penguin-forsøk var alt klart, inkludert tidspunktet.
– Men på selve dagen dukket det opp en feil og forsøket måtte utsettes. Ute i havet var det en tråler som hadde fått «problemer» og ble liggende i ro. Et av vaktfartøyene undersøkte det fremmede fartøyet, som lå midt i rakettbanen. Tråleren fikk frist til kvelden å komme seg videre. I kveldingen startet en av kanonbåtene opp for å se til tråleren. Jeg ble med. Min oppgave skulle være å gå om bord i tråleren for å sjekke hvordan den var instrumentert. Dette skulle skje i marineuniform, og graden min var omtrent likeverdig med graden jeg hadde i Heimevernet. Vel, tråleren var borte og dagen etter fløy Penguinen over havflaten.
Fløy kona på besøk
Flere minner dukker opp under besøket på Kjeller.
– Husker du da de fløy meg over til deg, sier Rannveig.
Det har ektemannen i klar erindring. FFI hadde en Twin Otter fra Luftforsvaret til disposisjon, et fly som blant annet ble brukt for å gjøre målinger under Penguin-forsøkene. En fredag skulle flyet fra Vestlandet til Kjeller flyplass for å hente deler. Ansvarlig offiser om bord i fartøyet i Tananger visste at det var lenge siden den lille familien hadde sett hverandre. Han spurte om de skulle ta med kona og den lille guttungen deres tilbake i Twin Otteren. Og slik ble det.
Rannveig og Arnt møttes på Lillestrøm i 1966, der de begge var speiderledere. De giftet seg og bosatte seg i Skedsmogata. Etter hvert fikk de tre barn. Rannveig avsluttet pedagogikkstudiene sine ved UiO da førstemann kom til verden, for å ta seg av alle oppgavene en voksende familie krevde.
Eventyrlysten var der: Øvreness tok to års permisjon. Fra 1978 til 1980 var familien i Sudan, i arbeid for Kirkens Nødhjelp. Daværende FFI-direktør Finn Lied var så interessert i å få høre om oppholdet i Afrika at han inviterte til te på sitt eget lunsjrom etter hjemkomsten.
Noen år seinere flyttet familien igjen, denne gangen til Skogn i Trøndelag. Arnt begynte som ingeniør ved Norske Skog i 1983. Den jobben hadde han helt fram til pensjon.
40 år siden sist
– Det er vel rundt 40 år siden jeg var her på Kjeller sist, forteller han.
Likevel husker han svært godt både selve Penguin-arbeidet og dem han jobbet sammen med. Med seg på besøket har de følge av den gamle FFI-kollegaen Geir Heltzen Garpe. Han var en viktig medarbeider i utviklingen av treghetsnavigasjonssystemet i Penguin.
FFIs omviser denne dagen, Jan Olav Langseth, er imponert over hvor detaljert kunnskap de to veteranene har.
– Det er gull å få vite mer om disse delene av prosjektet, fra noen av dem som var tettest på, sier han.
Admiralen beordret hjelp
Øvreness var en mann som etter hvert måtte ta mye ansvar ved Penguin-fyringer. Under besøket er de to FFI-seniorene innom flere av byggene på instituttet. På en vegg i et av dem henger noen gamle bilder i slitte rammer. Alt tyder på at de må ha hengt her svært lenge.
Trønderen stanser ved et av dem, og vinker Garpe og Langseth bort til seg. Fotografiet viser en Penguin-fyring fra et tyrkisk marinefartøy. For selvsagt var han med på dette også:
– Det var ting som feilet underveis. Til stede var et fartøy som var instrumentert for telemetrimottak av signaler fra flukten. Jeg ble nærmest beordret over dit av en tyrkisk admiral!
Han forteller at båndopptakeren til opptak av telemetrisignalene stoppet under nedtellingen for avfyring. Det var viktig å få den i gang igjen. Men den var på et annet, utrangert marinefartøy.
– Det var mitt ansvar at alt fungerte. Vi manglet en mulighet til å komme oss over til det andre fartøyet. Etter en kort samtale over radio kom beskjeden fra den tyrkiske admiralen: «You take the boat arriving alongside immediately!».
Problemet løste seg. Penguinen traff rett over vannlinja på målfartøyet.
De husker detaljene: Arnt J. Øvreness (til venstre) og Geir Heltzen Garpe studerer fyringen av en Penguin mk2. Utskytningen skjer fra en Hauk-klasse missiltorpedobåt.
Viktige fyringer
Et annet bilde viser en fyring fra et amerikansk fartøy utenfor Cape Canaveral i Florida.
– Jeg satt nedi der under forsøket, sier Øvreness og peker.
Disse fyringene var svært viktige, ikke minst for produsenten Kongsberg Våpenfabrikk.
– Jeg var innleid av fabrikken for å yte støtte under flere av demonstrasjonene. Jeg husker blant annet et forsøk nordvest av Hammerfest. Der skulle et amerikansk Sea Sparrow overflate til luft-missil skulle skyte ned en Penguin i flukt fra et marinefartøy. Det klarte den ikke. Penguinen fullførte sin planlagte ferd uten problemer.
Ubrutt utvikling
Utviklingen av missiler og raketter har vært en ubrutt FFI-aktivitet siden etableringen i 1947. Antiubåtraketten Terne var første satsning. Tidlig på 60-tallet begynte FFI for fullt å utvikle Penguin. NSM og JSM er arvtakerne.
Under de innledende forsøkene på Skjellanger fort ved Bergen var spørsmålet: «Kan Penguin virkelig fly?» På utskytingsrampen sto det aller første missilet, kalt Enok. Designet var testet i vindtunnel, men nå var det alvor. De første fyringene skulle dessuten teste både startmotoren og radiokommunikasjonen med missilet. Det gikk veldig bra.
Velkomment styggevær
– Som en av ingeniørene i evalueringsfasen av Penguin kunne jeg være borte hjemmefra mange uker i strekk. Det var hele tida utfordringer som skulle løses. En skulle kanskje tro at forsøkene våre krevde godvær og mest mulig kontrollbare forhold. Men slik var det ikke, sier Øvreness.
– Tvert imot ønsket forskerne seg svært ulikt vær, og gjerne nokså ruskete. Vind og regn og kuling var velkomment. Det var ikke alltid noe pluss for oss som arbeidet ute, men absolutt bra for Penguins del.