.jpg?quality=80)
Hva nå, EU?
Valget til Europaparlamentet 6.–9. juni har fått mye oppmerksomhet og ikke uten grunn. Framgangen til høyrenasjonale partier fikk stor oppmerksomhet, ikke minst i land som Frankrike, Tyskland og Østerrike. Sikkerhet og forsvar vil stå høyt på EUs dagsorden i årene som kommer.
Blogg
21. juni 2024
Valget til Europaparlamentet 6.–9. juni har betydning for de andre EU-institusjonene. Europakommisjonens president Ursula von der Leyen har siden det russiske storskalaangrepet på Ukraina i 2022 vært en svært tydelig aktør, både når det gjelder støtten til Ukraina, sanksjoner mot Russland og koordinering av medlemsstatenes håndteringer av trusselen fra Russland.
Europakommisjonen har utvilsomt blitt en geopolitisk aktør som endrer grunnlaget for europeisk sikkerhet siden det nå ikke lenger er slik at sikkerhet og forsvar ene og alene ligger i hendene på medlemsstatene. En styrking av Europakommisjonen har derfor også betydd en økt rolle for Europaparlamentet og dermed også en demokratisering av europeisk sikkerhet.
De EU-vennlige har fremdeles flertall
Etter valget beholder de EU-vennlige partigrupperingene flertallet i den 720 medlemmer store forsamlingen. Faktisk fikk den største partisammenslutningen, det liberalt-konservative European Peoples Party (EPP) økt oppslutning, fra 176 til 190 mandater. Til sammen fikk de EU-positive EPP, sosialdemokratene (Group of the Progressive Socialists and Democrats), De Grønne og de liberale (Renew Europe) til sammen 458 mandater i det nye parlamentet.
De EU-skeptiske i European Conservatives and Reformists Group og Identity and Democracy Group fikk til sammen 134 mandater. Dette gjør at den nåværende presidenten i Europakommisjonen, kristeligdemokraten Ursula von der Leyen (EPP), vil få en ny femårsperiode som president.
Valget påvirker nasjonal politikk
Samtidig var valget en klar vekker for de to kjernelandene i EU, Frankrike og Tyskland. I Tyskland ble partiet Alternative für Deutschland («Alternativ for Tyskland») større enn det sosialdemokratiske partiet. Dette partiet ble størst i de østlige delene av landet. Det vil si de forbundslandene som tidligere utgjorde DDR.
I Frankrike ble Rassemblement national, eller Nasjonal samling på norsk, over dobbelt så stort som president Emmanuel Macrons parti Renaissance. Det førte til at presidenten skrev ut nyvalg. Om han skyter gullfuglen eller bare seg selv i foten, får vi svar på 7. juli, når andre omgang til parlamentsvalget blir avholdt. Formålet fra Macrons side med å skrive ut valg er både å ansvarliggjøre ytre høyre, men også berede grunnen for at de høyreradikale taper presidentvalget i 2027.
Vi ser hvordan valget til Europaparlamentet har store innenrikspolitiske konsekvenser i flere sentrale medlemsland. Dette viser hvor sentralt Europaparlamentet har blitt i EUs politiske system og som et agendasettende organ som kan foreslå ny eller endret politikk på en hel rekke saksområder.
Slik påvirker Europaparlamentet de forslagene som kommer fra Europakommisjonen, og en endret sammensetning av parlamentet vil kunne endre EUs politikk på flere områder. Blant annet er det ventet at det nå blir mindre oppmerksomhet rettet mot det grønne skiftet. Migrasjons- og energipolitikken vil også kunne bli påvirket.
Utfallet av valget må derfor ses i lys av de enorme utfordringene Europa står overfor. Krigen i Ukraina, migrasjonsspørsmålene, den grønne omstillingen og flere sosiale problemer i mange EU-land er dermed med og forklarer ytre høyres framvekst.
Sikkerhet og forsvar blir stadig viktigere
På ett vesentlig område har EU blitt viktigere siden 2022, og det er innenfor sikkerhet og forsvar. Selv om flere av de høyrenasjonale partiene er skeptiske til hjelpepakkene til Ukraina og endog har ytret mer eller mindre støtte til det russiske diktaturet, er det ikke å forvente at utfallet av valget vil føre til drastiske endringer i støtten til Ukraina.
Riktignok ser vi en økt «Ukraina-trøtthet» i noen av medlemslandene, som viser at det faktisk er grenser for hvor omfattende og langvarig støtten til Ukraina vil være. Samtidig øker forsvarsutgiftene i medlemslandene. Av Natos 32 medlemsland er det nå 23 som oppfyller alliansens to-prosent-mål.
EU har også tatt flere initiativer til å styrke unionens strategiske autonomi, også innenfor sikkerhet og forsvar. Men, siden sikkerhet og forsvar i større grad ligger innenfor domenet til medlemsstatenes suverenitet, er det nå i samspillet mellom Europakommisjonen og medlemsstatene at europeisk sikkerhet blir videreutviklet.
Ser vi nærmere på støtten til Ukraina og hvordan EUs sikkerhetspolitikk nå blir utformet, er denne støtten svært så mangesidig og angår alle sider av EUs virksomheter. På et møte i Unionsrådet i slutten av mai ble støtten til Ukraina nok en gang bekreftet med etableringen av et bistandsfond som inngår som del av EUs såkalte European Peace Facility, og en videreføring av den militære bistandsmisjonen for opplæring av ukrainsk militært personell (EUMAM Ukraine).
EU er også i ferd med å undertegne egne sikkerhetsforpliktelser overfor Ukraina og iverksette tiltak for å møte Ukrainas behov for ammunisjon, missiler, luftforsvar og artillerisystemer og droner. Dessuten har EU vedtatt en egen mekanisme (EDIRPA) for å stimulere til samarbeid om forsvarsanskaffelser for i fellesskap å koordinere og anskaffe materiell til bruk for det ukrainske forsvaret.
Oppsummering
Utfallet av valget ser ikke ut til å ha umiddelbare konsekvenser for utformingen av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk. Sikkerhets- og forsvarspolitikken i EU vil skje nært samarbeid med Nato og USA, men samtidig er det et krav fra amerikansk side at de europeiske allierte tar et større ansvar for egen sikkerhet, ikke minst fordi USA nå prioriterer den kinesiske trusselen.
Kanskje vi kan si det slik at europeisk integrasjon nå blir den viktigste betingelsen for et fortsatt livskraftig Nato i årene som kommer? Dette reiser utfordringer for Norge siden våre naboer i Norden nå er medlemmer av både EU og Nato.