Gaza, TikTok og det ­umiddelbares paradoks

Dette var ikke bare et innfall. At han foretrekker Tiktok over tradisjonell journalistikk, symboliserer en dypere endring i hvordan vi ser og forstår verden. Plattformer som Tiktok virker som om de tilbyr uhemmet tilgang til hendelser og unngår de gamle portvokterne. Men denne endringen fra konstruerte reportasjer til fragmenterte strømmer av rått innhold utfordrer mer enn institusjonell tillit; den omformer hele vår sannhetsarkitektur. Den erstatter forsiktig mediering med en illusjon om umiddelbarhet. Hva betyr dette for autentisitet, sammenheng, og den kollektive forståelsen av virkeligheten? I ukene og månedene som fulgte, mens jeg skrev rapporter om valgpåvirkning og deepfakes, så kom dette øyeblikket gang på gang tilbake til meg.

Undersøkelser fra i fjor viser at fire av ti nordmenn mellom 16 og 19 år følger med på nyheter gjennom Tiktok. Dette speiler overraskende lignende tall i USA. Plattformens inntog som nyhetsmedium faller sammen med en bredere nedgang i tilliten til tradisjonelle medier – ikke fordi unge lesere ikke vil ha sannhet, men fordi de søker etter den mest upolerte formen for sannhet. Den unge politikerens utsagn handlet ikke bare om en personlig preferanse, men tegnet et bilde av den grunnleggende endringen som skjer i hvordan en hel generasjon forstår autentisitet og sannhet. I panelet sa han noe om den rå, umiddelbare tilgangen som plasserer ham og hans generasjon som direkte vitner til hendelser. Denne strømmen er klarere, sannere enn den treige, fargede, journalistiske fordøyelsen.

For et økende antall unge er det kanskje slik at den polerte reportasjen fra tradisjonelle medier virker mindre koblet til levd virkelighet – filtrert som den er gjennom lag av agenda, stilisering og redaksjonell varsomhet. På Tiktok finner man umiddelbare, pulserende inntrykk.

Og hvilket ord! Umiddelbart. U-middel-bart.

Paradokset til et mediums umiddelbarhet ligger i selve ordet. Umiddelbar – fra det tyske unmittelbar: un- (ikke), mittel (mellom eller midt), -bar (som bærer). Ingen ting imellom. Umediert. Ufiltrert. Direkte. Dette ordet, som ligger så nært Tiktoks løfte – som gir oss krigen uten journalistikkens skjevfremstilling, lidelse uten redaksjonell demping – er en selvmotsigelse. Å hevde umiddelbarhet er å hevde fravær av mediering mens man medierer i det skjulte. Som et speil så plettfritt at vi glemmer refleksjonen, som i realiteten er vårt omvendte uttrykk.

I dagligtale brukes «umiddelbart» ofte for å komprimere tid. En redaktør ønsker kanskje et utkast «umiddelbart», eller en krise krever «umiddelbar» handling. Men det kan også referere til rom: en sivende gass som rammer alle i «umiddelbar» nærhet. I kjernen peker ordet på et bortfall av det som ligger mellom nå og da, her og der – enten det gjelder nærstående frister eller den brutale oppgaven det er å representere krig og lidelse. Denne nedbrytningen av det som kommer mellom, føles intuitivt ønskelig, til og med naturlig, men plattformer som Tiktok viser hvordan instinktet kan lure oss, og forme hva vi ser, og hvordan vi forstår.

Ønsket om en umiddelbar virkelighet vises gjennom et gjentatt løfte gitt av ethvert nytt medium. Hvert nye teknologiske fremskritt vil fjerne hindrene mellom oss og den virkelige verden. Telegrafen lovet å kollapse avstand, radioen å føre stemmer direkte til våre ører, TV å gjøre oss til øyevitner der historien utfoldet seg. Hver gang ble mediemaskineriet mer avansert og mindre synlig. Mediekritikeren Marshall McLuhan så det komme: Ettersom mediene ble mer og mer oppslukende, påsto han, ville de bli som vann til fisken – selve miljøet vi svømmer i, for nært til å ense.

Krigsjournalistikken har alltid vært den ultimate prøvelsen for medienes løfte om umiddelbarhet. Det er selvsagt sant at det første offeret i krigen er sannheten, som grekeren Aiskhylos sa. Men det som menes, er at den er prisgitt historiefortellinger. Seierherren skal jo, til slutt, skrive historien. Og fra bilder og kornete film av en synkende Blücher til NRKs dekning av Balkankrigen på 1990-tallet har hvert teknologiske fremsteg hevdet å føre oss nærmere konfliktens virkelighet. Men hver nye form for vitnesbyrd har båret med seg nye usynlige forvrengninger. Kameraet som fanger et sant øyeblikk, rammer det også inn, snauer det, velger øyeblikket.

Da filosofen Jean Baudrillard i 1991 proklamerte at Gulfkrigen ikke fant sted, mente han ikke at bomber ikke falt eller at mennesker ikke døde. I stedet foreslo han at de fleste vestlige opplevde krigen gjennom regisserte pressebrifinger, teatralske TV-bilder og datasimuleringer. For seere der hjemme var ikke krigen en hendelse, men en medieproduksjon – pakket inn, polert, og kringkastet for massen. Baudrillards kritikk viste hvordan virkeligheten ble erstattet av en simulering.

Skrur vi frem tiden drøyt tretti år, ser vi Gaza-krigen – mediert gjennom Tiktok og algoritmiske plattformer – som kompliserer Baudrillards innsikt på overraskende måter. Dette er forskjellen mellom å myse mot et abstrakt sjømaleri og å drukne i Dødehavet. Smarttelefonens videosnutter av eksplosjoner, blodige sivile og knuste hjem strømmer direkte fra krigsområdet til globale publikummere. Plattformer som Tiktok kollapser avstanden mellom hendelse og vitne, og skaper en illusjon om ufiltrert virkelighet.

Der Baudrillard så Gulfkrigen som en regissert medieproduksjon, vrenger Tiktok denne dynamikken i sin helhet. I stedet for avstand får vi overveldende nærhet. I stedet for kliniske pressebriefer, får vi rå klipp. Men denne motsatsen produserer sin egen form for hyperrealitet. Tradisjonelle TV-nyheter viser kanskje bombing fra avstand, etterfulgt av analyse og kontekst. Tiktok kaster seerne inn på bakkenivå: sjokkbølgen, skrikene, minuttene etter katastrofen, alt i korte klipp.

Dette er ikke bare en annen måte å vitne krig på, det er en grunnleggende endring i hvordan virkeligheten medieres. TV-en sier «her er det som skjedde, og her er det det betyr». Tiktok sier «her er det som skjedde, og her er du» – men etterlater meningen med det hengende i løse luften, spredt ut over utallige fragmenter i en endeløs «feed».

Til forskjell fra TV eller radio er Tiktoks kortfattethet, følelsesladethet og algoritmiske sortering med på å dyrke en kvelende nærhet. Plattformen kringkaster ikke bare hendelser, men former virkeligheten til seeren. Hvert øyeblikk er nøye valgt for å maksimere følelsesmessig engasjement, ikke sammenheng. Raseri, sorg, og sjokk heves til overflaten, mens kontekst og nyanser synker nedover i algoritmens prioriteringer. Dette skaper en illusjon av rå umiddelbarhet som kjennes dypt personlig, men er alt annet enn «umiddelbart». I stedet er dette en virkelighet skapt av skjulte algoritmer, som ikke optimaliseres for å få oss til å forstå, men for å få oss til å fortsette å kikke.

McLuhans innsikt, at mediene blir vårt miljø, finner gjenklang her. Tiktoks brukergrensesnitt oppløses og blir til rent innhold. Det finnes ingen overskrifter, ingen rammer, bare fullskjermvideo. Mediet bærer ikke bare innholdet, det blir usynlig, noe som bygger på følelsen av umiddelbar opplevelse. Denne usynligheten gjør Tiktoks mediering mektig og vanskelig å forholde seg til. Som fisken i vannet svømmer vi i en nøye utvalgt virkelighet uten å merke strømmen som former perspektivet.

Jacques Derrida, den franske filosofen som kanskje er mest berømt for å få selv sine mest garvede lesere til å klø seg i hodet, ville kanskje smilt lurt hvis han hadde sett Tiktok. Hans begrep om différance – ideen om at mening alltid er utsatt, aldri fullt ut til stede – finner en nærmest uhyggelig utførelse i Tiktok. På Tiktok lover hvert sveip en løsning, men leverer bare utsettelse – en gest som bokstavelig talt er kodet inn i plattformens uendelige «feed». Tenk bare på hvordan Tiktok fragmenterer Gazakrigen: En eksplosjon lyser opp nattehimmelen – sveip – en mor i sorg forteller om tap og fortvilelse – sveip – grå bygningsmasse ryddes av støvbelagte gater. Hvert klipp føles som om det skal utfylle vår forståelse, men algoritmens ubønnhørlige flyt passer på at meningen alltid er akkurat utenfor rekkevidde. Dette er ikke bare teoretisk, men er bygget inn i Tiktoks arkitektur, der algoritmen som anbefaler innhold, prioriterer følelsesladet gjenklang over narrativ oppbygging.

Derrida skrev om denne utsettelsen som en del av språket i seg selv, en abstraksjon som kan føles fjern og akademisk. Men Tiktok gjør différance håndfast. Det er noe man føler – en endeløs flom av inntrykk som frister deg til å tro at sannheten er rett rundt hjørnet, men lar deg bare sveipe videre, søkende, utilfreds. Hvert krigsfragment – en eksplosjon her, en familie på flukt der – føles som om det holder nøkkelen til forståelse. Men sannheten er aldri fullendt, alltid utsatt til neste video og neste. Mening, som forståelse, er utsatt i uendeligheten.

Denne utsettelsen har konsekvenser langt utover frustrasjon. Derrida advarte om at meningens ustabilitet gir makt til mediene – de som velger hva som blir sett, og hva som blir utsatt. På Tiktok er det algoritmen som er den usynlige dommeren, som dikterer hvilke krigsøyeblikk som skal vises og i hvilken rekkefølge. Langt fra å tilby umiddelbarhet skaper dette en nøye sortert virkelighet drevet av engasjementets logikk heller enn krav til forståelse. Hele ideen om «umiddelbarhet» kollapser ved Derridas kritikk. Representasjon, påpekte han, introduserer alltid avstand, som gjør umiddelbar sannhet til en umulighet. Tiktok, med sine rå, ufiltrerte klipp later som om de forbigår denne avstanden, men strømmen er egentlig dobbelt mediert: først gjennom innholdsskaperens innramming og så gjennom algoritmens sortering. Det som kjennes umiddelbart, er bare en simulering av umiddelbarhet – et hyperreelt spetakkel hvor sannhet loves men aldri oppnås.

Denne knusingen av mening har betydelige psykologiske effekter. Når man møter et ras av ukontekstualisert virkelighet, blir man sliten og mister evnen til å skille fiksjon fra fakta, støy fra signal. Det som er igjen, er ikke sannheter, men hyperreelle bruddstykker – intense, følelsesladede og uten sammenheng. Vi er ikke dermed krigsvitner, men impresjonistiske malere, flekket og tilsølt i størknet rødt og svidd oker.

Den morgenen i salen, da jeg så ungdomspolitikeren utfordre redaktøren, var jeg vitne til mer enn et generasjonsskifte i medievalg. Jeg så utsnittet av en betydelig endring i hvordan vi forstår sannhet og virkelighet. Illusjonen om umiddelbarheten som plattformer som Tiktok tilbyr, endrer ikke bare hvordan vi tilegner oss nyheter – den omdirigerer vår evne og mulighet til å være vitne til og å forstå globale hendelser.

Redaktøren i panelet argumenterte for nødvendigheten av journalistisk praksis – det saktegående, forsiktige arbeidet som ligger i å kontekstualisere og gi mening til kaoset. Ungdomspolitikeren, som så mange i hans generasjon, ser i det arbeidet ikke klarhet, men forvrenging. Begge har til dels rett, på hver sin måte. Men ingen av posisjonene tar innover seg hvordan plattformer som Tiktok grunnleggende har endret sannhetslandskapet.

Den virkelige utfordringen ligger ikke i å velge mellom tradisjonell journalistikk og sosiale medier, mellom mediering og påstått umiddelbarhet. Om sant skal sies, hva kan virkelig være umiddelbart? Utfordringen ligger i å navigere i en verden hvor selve det å være vitne er endret. I denne nye virkeligheten er ikke sannheten nødvendigvis å finne hverken i forsiktig avstand eller i rå nærhet, men i vår kapasitet til å forstå og erkjenne de usynlige arkitekturene som former hvordan vi ser verden. Krigen vi er vitne til på Tiktok, er ikke bare på Gaza – det er en kamp om hvordan virkeligheten i seg selv er bygget opp og formidlet i den digitale tidsalderen.