Hvordan påvirker bullshit oss?

Ikke bål, men skogbrann

– Vi har en tendens til å se på desinformasjon som enkeltstående, konkrete problemer. Små bål som dukker opp her og der, og vi griper etter brannslokkerne våre. Men hvis vi løfter blikket litt oppdager vi kanskje at dette ikke er et enkelt tre som brenner. Det er en skogbrann, innledet Buvarp.

Han tok for seg ulike studier. Alle har litt urovekkende konklusjoner.

– I 2018 gjennomgikk et team forskere et tiår med Twitter-data. De publiserte en artikkel i tidsskriftet Science som inneholdt et overraskende funn.  Det viste seg ganske klart at på sosiale medier spredte usannheter seg raskere, dypere, bredere og lengre enn spredningen av sannhet. Det gjaldt for alle typer informasjon. Forskerne var også klare på at dette ikke handlet om roboter som hjalp til med spredningen. Deres enkle og dystre konklusjon var at usannheter spredte seg så effektivt fordi folk er disponert for å spre dem.

Deler heller usannheter

Buvarp nevnte en studie som ble publisert tre år senere i tidsskriftet Nature, og som gjorde dette helt tydelig.

– Her fant forskere at folk heller ville dele falsk informasjon enn å varsle om at den ikke var sann. Med andre ord: Selv om noen mistenker eller faktisk vet at noe er usant, får ikke det dem fra å dele.

Forskeren mener at dette handler om noe annet enn å spre løgner.

– Det ser ut til at det vi står overfor, om jeg skal bruke en akademisk term, er bullshit.

Frankfurts essay

Bullshit var temaet for et mye omtalt essay og ei seinere bok av Stanford-filosofen Harry Frankfurt. Boka kom i 2005. 

– Frankfurt kom fram til at en løgner er en som nekter for, eller skjuler, sannheten. Likevel beholder løgneren referanse til det som er sant. En bullshitter har ingen slike begrensninger. For å sitere samme filosof: «En bullshitter bryr seg ikke om hvorvidt det han sier beskriver virkeligheten riktig. Han plukker bare ut, eller finner på, det som passer formålet.»  Frankfurt mener at denne fullstendige likegyldigheten til sannhet er det som gjør bullshit mer skadelig og til sjuende og sist farligere enn løgn. Bullshit har ingen forankring, ingen iboende logikk og viktigst: Den huser alternative motiver utover det å ville si noe om verden.

Bullshitens kjerne

Buvarp sa at dette er kjernen i desinformasjon, på to måter.

– For det første: Dersom desinformasjonen er en påstand om et faktum, for eksempel «Det er ikke russiske soldater på aktiv tjeneste på Krim», kan dette bli vurdert som en løgn. Men den påfølgende delingen av dette utsagnet blir på mange måter drevet av bullshit. For det andre kan vi peke på at ikke all desinformasjon er påstander om fakta. For eksempel: «Krim er rettmessig russisk territorium». Dette er en vurdering, en mening. Derfor er det mer som bullshit enn løgn. Å fortelle sannheten om dette fungerer ikke, fordi selve motoren bak spredningen av desinformasjon på nett er at en ikke bryr seg om sannheten.

Motkraften

Så hva fungerer i en kamp mot bullshit?

Buvarp sa at en vanlig strategi for å begrense skaden av slikt er utdanning. Han pekte på medieviteren Neil Postman, han med boka «Vi morer oss til døde». I 1967 sto han på talerstolen på en stor lærerkongress i Washington D.C.

Der sa han: «Slik jeg ser det, er det beste skolene kan gjøre for barna våre å hjelpe dem å lære å skille mellom nyttig samtale («talk») og bullshit.»

Soundbites trumfer argumenter

Postman studerte datidas viktigste medium, fjernsynet. Han beklaget seg:

«Problemet er ikke at TV presenterer oss for underholdende temaer, men at alle temaer blir presentert som underholdning.»

– Dette er det sentrale i problemstillingen, sa Buvarp.

– Hovedplattformen for offentlig debatt hadde flyttet seg fra skriftlige og muntlige medier, som var preget av språk, argumenter og logisk form, til et flashy og hurtiggående, visuelt medium. Det fikk store konsekvenser. Tøysete komiserier var én ting, men TV-en krevde at selv den politiske debatten måtte tilpasse seg til «soundbites» (treffende, korte utsagn) i stedet for argumenter, og glisende programledere. Det er nesten en klisjé å nevne valget av den unge og kjekke John F. Kennedy, som visstnok vant presidentvalget på grunn av TV-debattene. Og hvem har fulgt etter ham? Reagan, skuespilleren, og Trump, reality-TV-stjernen.

Velsmurt samspill

I dag er vi kommet enda lenger, mente Buvarp.

– Veien fra enveis visuelle medier til nettverksmedier og sosiale medier har en effekt på samtalekulturen og kommunikasjonen som knapt kan overdrives. Reklamefilmenes fengende slagord på TV var rettet mot underholdning og fengende kommersialisering. Dagens mediebransje, og informasjonsbransjen, drives av et velsmurt samspill. På den ene siden har du algoritmer som er blinde for sannhet: De plukker ut det de vet du foretrekker. På den andre siden har du din egen hjerne, som bidrar med små drypp av fordommene og de forutinntatte meningene sine. Slik blir maskinen enda bedre kjent med deg.

Et blomstrende bullshitmiljø

Forskeren peker på at ingenting i denne beskrivelsen fremmer sannhet.

– Det handler om et miljø der bullshit ikke bare tillates, men faktisk blomstrer. Og dette er ikke bare et problem for selskapene bak sosiale medier. Tradisjonelle medier er like bundet til det algoritmiske internettet. Så å si alle mediebedrifter er fullstendig avhengige av annonseinntekter basert på algoritmisk, kuratert innhold. Dette er drivkraften bak tabloidisering, sensasjonsjournalistikk og den seriøse avisens død.

Hver sin verden

Dermed påvirkes pengestrømmene, sa Buvarp.

– Annonsering har alltid vært livsnerven for mediebedrifter. Men den viktigste forskjellen å huske på i den nye medieverdenen er personaliseringen av reklame. Enkeltpersoner skaper etterspørsel etter stadig skarpere algoritmer, med stadig løsere koblinger til virkeligheten.

Forskerens konklusjon var at begrepet desinformasjon har langt mindre å gjøre med sannhet og løgn enn vi har forestilt oss.

– Det som skjer kan beskrives som "bullshit-drevet". Dette betyr at sannheten ikke er et godt mottiltak mot usanne meldinger. Kraften bak de digitale mediene som former medieverdenen er basert på algoritmer og fordomsfulle hjerner. Ingen av delene er spesielt flinke til å finne sannhet. Vi har tillatt utviklingen av et system der bullshit blomstrer. Dermed blomstrer desinformasjonen.

Tenk tillit

Buvarp sa at mekanismene utnyttes.

– For en gangs skyld bør vi ikke tro at sannheten vil gjøre oss fri. Vi trenger ikke bare å bekjempe falske påstander og peke ut «bullshitterne» når vi kan. Det kan fungere for noen. Den virkelige oppgaven vår er likevel å tenke grundig gjennom hvordan vi bygger verdier som tillit, enighet og gjensidig tillit. Det er de drivende kreftene i det demokratiske maskineriet. Vi befinner oss i et system som er fremmed for disse verdiene, og fiendene våre har tenkt å dra nytte av det faktumet.