Bruker Russland vernepliktige i Ukraina?
Kort tid etter at Russland den 24. februar invaderte Ukraina, dukket det opp videoer på sosiale medier av det som skal være vernepliktige soldater. Sender Russland nok en gang unge, uforberedte menn i krig?
Blogg
11. mars 2022
Ikke lov å bruke vernepliktige i krig
Russland er, sammen med Norge, ett av få europeiske land som har beholdt et delvis vernepliktsbasert forsvar etter Den kalde krigens slutt. Vernepliktige utgjør i dag om lag én firedel av den nesten én million mann store styrken.
Som et ledd i forsvarsmoderniseringen som startet i 2007–2008 har Russland imidlertid formelt gått bort fra å bruke vernepliktige i skarpe operasjoner utenfor hjemlandet. Sist gang Russland brukte vernepliktige soldater til å krige var i Georgia i 2008.
Russisk lov tillater likevel fremdeles at vernepliktige benyttes i støttefunksjoner, forutsatt at de har gjennomført tre måneders grunnopplæring og minst én måneds spesialisert trening i avdeling. Hvorvidt et slikt formelt skille mellom støttefunksjon og krigføring lar seg overholde i praksis er imidlertid tvilsomt.
Det russiske forsvarsministeriet var tidlig ute og benektet at Russland har sendt vernepliktige i krig. Ifølge Soldatmødrene, en russisk ikke-statlig organisasjon som jobber for soldatenes rettigheter, var det imidlertid vernepliktige innrullert så sendt som i desember 2021 blant soldatene som var oppstilt langs grensen til Ukraina i midten av februar.
Den 9. mars snudde imidlertid forsvarsdepartementet. En talsperson bekreftet da at vernepliktige er tatt til fange. Ifølge den russiske senatoren Ljudmila Narusova er det vernepliktige også blant de falne, men dette er ikke bekreftet fra offisielt hold.
Mange vernepliktige i hæren
Den russiske bakkeoperasjonen i Ukraina er omfattende. Den inkluderer hærstyrker, marineinfanteri, luftlandestyrker, spesialstyrker og spesialenheter fra de russiske innenriksstyrkene, herunder soldater fra den tsjetsjenske lederen Ramzan Kadyrovs sikkerhetsstyrker. De siste dagene er det også kommet rapporter om at det er observert soldater fra det private militære selskapet Liga (tidligere Wagner) i utkanten av Kyiv.
Det er store forskjeller mellom de ulike forsvarsgrenene med tanke på hvor profesjonaliserte de er. Mens marinen og luftforsvaret nesten utelukkende baserer seg på kontraktsoldater, er én av tre hæravdelinger i fredstid oppsatt kun med vernepliktige soldater. Luft- og landstyrkene, marineinfanteriet og innenriksstyrkene har også vernepliktige soldater, men i langt mindre omfang enn hæren.
På papiret har Russland i alt rundt 360 000 bakkesoldater (Russland har de siste årene ikke oppgitt personelltall. Opplysningene er basert på anslag fra IISS Military Balance 2020). Den høye vernepliktsandelen i hæren, gjør imidlertid at den gripbare styrken er langt mindre.
Totalförsvarets forskningsinstitutt (FOI), FFIs svenske søsterorganisasjon, vurderte i 2019 at Russland totalt kunne sette opp 146 bataljonstridsgrupper uten omfattende bruk av vernepliktige eller mobilisering. Det tilsvarer en styrke på 100-150 000, det vil si omtrent den styrken Russland nå har i Ukraina.
Det russiske forsvaret har i mange år slitt med å øke antallet kontraktsoldater. Det er ingen tegn til at profesjonaliseringen har skutt fart de siste årene. Tallene sannsynliggjør derfor at det er vernepliktige blant de russiske soldatene i Ukraina. De viser også at Russland har liten mulighet til å forsterke innsatsen på bakken ytterligere uten mobilisering.
Ingen stor forskjell på kontraktsoldater og vernepliktige
Selv om russisk lov skiller mellom hvilke oppgaver som kan utføres av kontraktsoldater og vernepliktige i krig, kan forskjellen på en russisk kontraktsoldat og en vernepliktig i praksis være liten.
Russiske kontraktsoldater er ikke nødvendigvis profesjonelle soldater i vestlig forstand. Kravene til å tjenestegjøre som kontraktsoldat er de samme som for vernepliktige, det vi si tre måneders grunnopplæring og minimum én måneds spesialisert trening i avdeling.
De fleste kontraktsoldater rekrutteres direkte fra førstegangstjenesten. Flertallet rekrutteres mot slutten av tjenesten, men det er også mulig å overføres etter at grunnopplæringen er gjennomført eller å søke om å tjenestegjøre én periode på kontrakt istedenfor 12 måneders førstegangstjeneste. Den første kontraktsperioden er typisk tre år.
En FFI-studie som ble gjort for noen år siden, fant at kontraktsoldatene sjelden ble lenge i jobben. Rundt 40 prosent ga seg etter første kontraktsperiode. I de fleste tilfeller utfører kontraktsoldatene den samme typen arbeidsoppgaver som tradisjonelt er blitt gjennomført av vernepliktige i det russiske forsvaret. Det kan være grunn til å spørre seg hvorvidt kontraktsoldatene er blitt en erstatning for, snarere enn en kvalitativ forbedring av, den to-årlige verneplikten som Russland hadde fram til 2007.
Russiske medier har i mange år rapporter om vernepliktige som presses til å signere kontrakt. Historier om tvangsverving av vernepliktige har også dukket opp i forbindelse med krigen i Ukraina. Ifølge Soldatmødrene skal flere vernepliktige som befant seg blant de russiske styrkene i Belgorod oblast ha blitt forsøkt presset til signere kontrakt i dagene før den russiske invasjonen. Hvor mange av de russiske soldatene som kan fortelle lignende historier, er imidlertid vanskelig å si.
Hvem som dør påvirker oppslutningen om krigen
Soldatenes bakgrunn, kompetanse og erfaring påvirker naturlig nok deres stridsevner, motivasjon og forståelse for spilleregler i krig. Hvem det er som nå risikerer livet i Ukraina er trolig også avgjørende for befolkningens vilje til å tåle tap.
Selv om forsvarets anseelse har økt i Russland de siste årene, er det fremdeles slik at militærtjeneste først og fremst tiltrekker seg dem som har begrenset sosioøkonomisk kapital og få bedre alternativ. Unge menn fra fattige, rurale strøk langt fra storbyene Moskva og St. Petersburg er overrepresentert både blant kontraktsoldatene og den vernepliktige gruppen som de rekrutteres fra. Mange av dem er ikke etniske russere, men tilhører en av Russlands 192 minoriteter. Foreløpige rapporter tyder på at ikke-etniske russere utgjør en stor andel av de russiske soldatene som nå dør og tas til fange i Ukraina.
Erfaringer fra tidligere kriger har vist at tap av vernepliktige er upopulært i Russland og over tid vil mobilisere mye folkelig motstand mot krigen. Befolkningens vilje til å akseptere at betalte soldater dør, synes å være mye høyere. Derfor er det trolig viktig for det russiske forsvaret, og ikke minst for den politiske ledelsen i Moskva, at majoriteten av de russiske soldatene som nå befinner seg i Ukraina har signert en kontrakt – være seg frivillig eller ikke-frivillig.
Den etnisk russiske majoritetsbefolkningen har nok også en større tåleevne for at for eksempel unge tsjetsjenske menn dør i Ukraina, enn for tapet av sine egne sønner, ektemenn og brødre.
Så lenge det først og fremst er fattige menn fra rurale strøk som dør på russisk side av konflikten, må det trolig svært høye tapstall til før vi får se større nasjonale protester. Historiene til de mange russiske soldatene i Ukraina vil likevel kunne påvirke interessen for å avtjene verneplikt når Russland i april starter en ny runde med opptak til førstegangstjeneste.