Nye IKT-oppgaver kommer alltid

Jeg trives veldig godt med å jobbe med en teknisk utfordring en dag, møte Forsvaret for å diskutere en investering de skal gjøre den neste dagen og lese en rapport fra en dyktig kollega den tredje. På den måten lærer jeg mye nytt, både om teknologien og om Forsvaret.

En stor del av forskningslederens hverdag består av å kommunisere med oppdragsgiveren. Vi skal forstå hvilke utfordringer Forsvaret har, og hvordan vi kan hjelpe dem. Dette er kunnskap jeg blant annet bruker når vi planlegger nye forskningsaktiviteter. Samtidig skal jeg sørge for at resultatene våre blir presentert for Forsvaret på en forståelig og håndterlig måte. Jeg bruker mye tid på å hjelpe kollegaer å formidle innsiktene våre. Det er spesielt vanskelig å finne den gode balansen når vi skal forklare teknologisk kompliserte resultater på en måte som er både korrekt, presis og forståelig.

Aller mest gøy har jeg det når jeg får teste ut løsningene vi lager i praksis, enten sammen med Forsvaret eller med forskerkollegaer fra andre Nato-nasjoner. Jeg har fått være med på en årlig såkalt interoperabilitetsøvelse i Nato: Coalition Warrior Interoperability Exercise (CWIX) er dit nasjonene kommer med IKT-systemene sine, for å teste hvordan ulike løsninger spiller sammen. Det er helt avgjørende for å lykkes når nasjonene skal jobbe sammen i for eksempel internasjonale operasjoner. Jeg har fulgt med så lenge at jeg har hatt muligheten til å se hele løpet fra at et problem blir avdekket, at flere mulige løsninger blir foreslått og testet, at standarder utvikles og fram til en løsning til slutt er på plass hos de ulike landene.

Utfordringer er til for å løses. Hvordan skal informasjon som sendes fra militære styrker i bevegelse i terrenget nå mottakeren, hvis senderne deres ikke har forbindelse til omverdenen når de trykker på «send»-knappen? Til en øvelse vi var på i Nederland i 2009 hadde vi utviklet programvare som tok vare på informasjonen. Den sørget for at den ble sendt så snart en nettverksforbindelse var tilgjengelig. Samtidig var det viktig at løsningen vår kunne snakke direkte med andre nasjoners systemer. Vi monterte militære kommunikasjonsradioer i leiebilene våre. Ved hjelp av magnetiske skistativ, og antenneholdere utviklet av FFIs prototypeverksted, kjørte vi rundt i området for å teste at informasjonen som ble sendt kom fram så raskt som mulig. Vi sjekket at den faktisk ble synlig på deltakernasjonenes skjermer. Det funket.

Så langt tida strekker til prøver jeg å gjøre litt forskning selv også. Jeg følger opp internasjonale forskningssamarbeid, der vi blant annet jobber med å lage IKT-løsninger som automatisk tilpasser seg overføringskapasiteten i nettverkene Forsvaret bruker.

Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg endte opp med å studere informatikk. Helt fra videregående har fulgte jeg to løp, språkfag og naturvitenskap. Derfor tok jeg flere fag enn nødvendig. På universitetet gjorde jeg det samme. Jeg tok grunnkurs i informatikk samtidig som jeg tok innføringskurs i lingvistikk og tysk. I løpet av det første året merket jeg at det var programvareutvikling som virkelig fenget. Jeg hadde ekstrajobb som undervisningsassistent, og jeg drev med frivillig utvikling for et Internett-spill på fritida. Kombinasjonen med å lære nye ting selv gjorde at jeg hadde det morsomt hver eneste dag under studiene. Jeg fikk formidle det jeg allerede kunne til andre, og jeg samarbeidet internasjonalt med andre for å lage noe nytt ved hjelp av digitale verktøy.

Da jeg nærmet meg slutten av studietida begynte jeg å se etter en jobb som kunne tilby en like variert hverdag, med mulighet til å fortsette å lære. En bekjent som allerede jobbet ved FFI tipset meg om at instituttet søkte etter informatikere. Da var valget lett. Selv om jeg ikke hadde vært innrullert selv er jeg oppvokst med en far som alltid har jobbet i Forsvaret. Under oppveksten bodde vi noen år på Setermoen. Fars jobb tok hele familien dit. Der fikk jeg interesse for jobben som Forsvaret gjør. Her ved FFI kunne jeg nå bidra med kompetansen min.

Utviklingen innenfor IKT går utrolig fort. I løpet av få år er den gått fra frittstående IKT-systemer til sammenkoblede systemer som kan brukes i mange ulike situasjoner. Sivil bruk av IKT innebærer nå at en alltid er tilkoblet internettet, gjerne gjennom mobiltelefonen. Appene på telefonen både kjører og henter data fra skybaserte systemer. En stadig tilførsel av ny teknologi har endret måten vi gjør ting på i hverdagen. Vi har jo blant annet sett hvordan nye digitale samhandlingsverktøy har gjort det mulig for veldig mange å jobbe hjemmefra når samfunnssituasjonen krevde dette.

På samme måte som vi har endret vår egen hverdag, må Forsvaret finne ut av hvordan de skal bruke den nye teknologien på en måte som gjør det bedre der. Personlig er jeg derfor veldig opptatt av å se på sammenhengen mellom oppgavene Forsvaret skal gjøre og hvordan IKT kan hjelpe dem. Slik digital samhandling er spennende. Det krever at man ser prosess og teknologi i sammenheng. Det er veldig spennende med løsningene som kommer innenfor automatisk informasjonsanalyse. Forsvaret analyserer store mengder informasjon hver dag, for å holde oversikt over en situasjon og for å kunne ta de riktige beslutningene. Det er spennende med IKT-løsninger som maskinlæring og analyseverktøy for stordata, som hjelper til med tunge analyseoppgaver. Det handler om å finne de riktige verktøyene til hver enkelt oppgave. Alle løsninger kan ikke brukes til alt.  

Hver eneste dag bringer med seg nye utfordringer, og det er akkurat slik jeg liker det.