Ukraina: eskalering og kjernevåpen
I Ukraina ser vi allerede den største bakkekrigen i Europa siden 2. verdenskrig. Hva innebærer videre militær eskalering? Hvilken rolle kan kjernevåpen komme til å spille i Ukraina?
I denne episoden av Ugradert snakker vi med Steinar Høibråten og Kristian Åtland. Høibråten er sjefsforsker ved FFIs avdeling for totalforsvar, mens Åtland er sjefsforsker ved FFIs avdeling for strategiske analyser og fellessystemer. Til sammen sitter de med mye kunnskap om Russland, russisk tankegang og kapasiteter.
Kjent mønster
Mønsteret for det som er skjedd våren 2022 er kjent fra før. Russland har brukt militær slagkraft for å presse Ukraina til politiske innrømmelser i åtte år allerede, påpeker Åtland. Nå har utviklingen eskalert.
– Med horisontal eskalering mener vi geografisk utbredelse. Med vertikal eskalering at intensiteten og voldsbruken øker. Russland og Ukraina har vært i krig siden april 2014. Inntil invasjonen 24. februar var krigen geografisk avgrenset til Donetsk og Luhansk. Disse områdene utgjør 2,5 prosent av landets territorium. Eskaleringen Russland nå gjennomførte nådde ikke straks sitt maksimalistiske mål, som var å innta Kyiv og avsette presidenten, for muligens å innsette en marionett. Kanskje er det målet uoppnåelig. Derfor har vi sett en brutalisering, sier Åtland.
Brutalt paradoks
De to FFI-forskerne frykter at utviklingen vil fortsette med enda større grad av brutale virkemidler. Samtidig er det store paradokser ved Russlands angrep.
– Vi har ennå ikke tatt innover oss hvordan dette vil endre det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa. For russerne er det kontraproduktivt: De har oppnådd det motsatte av det de ønsket å oppnå, som er å splitte Nato og EU. Begge står nå mer samlet enn på flere år. I Sverige og Finland har debatten om Nato-medlemskap fått ny energi. Slik sett har Putin skutt seg selv i foten, mener Kristian Åtland.
Hva med kjernevåpen?
Både Putin og utenriksminister Lavrov har nevnt atomvåpen i samband med Ukraina-krigen. Russlands kjernevåpentrussel er et titusenkronersspørsmål, sier Steinar Høibråten.
– Det er veldig skremmende at kjernevåpen trekkes fram. Det er forhåpentlig alene den viktigste hensikten med å si det. Det er veldig alvorlig hvis denne typen våpen tas i bruk, men jeg velger å tro at det sitter veldig langt inne. Bruk av slike har vært et tabu siden Hiroshima og Nagasaki i 1945.
Både i Sovjet-tida og de første årene etter hadde Ukraina et betydelig arsenal av kjernevåpen. De ble tilbakeført til Russland i 1996. Etter den kalde krigen er antall kjernefysiske våpen i verden redusert fra rundt 70 000 totalt, til rundt 13 000 nå. De aller fleste er fortsatt amerikanske eller russiske.
Det skilles ofte mellom strategiske og taktiske atomvåpen. Særlig for sistnevnte er det vanskelig å ha oversikt. De er lette å gjemme. Det finnes ingen internasjonale avtaler som sikrer at en vet hvor de er.
– Et «lite», taktisk våpen kan i verste fall brukes på et begrenset område, som en demonstrasjon, eller for å oppnå en militær fordel. Utover at det er et grusomt våpen vil det politisk også være vanskelig, mener Steinar Høibråten.
Forsker både på Russland og Ukraina
Forskningen i det såkalte Russlandsprosjektet har vist at landet har styrket seg militært siden 2008.
– Men de har svakheter. De kommer til uttrykk i denne krigen, sier Kristian Åtland.
– Russerne har gjort det mye dårlige enn forventet. Samtidig er de ingen pygméstat militært sett. Vi kommer til å fortsette å bygge kunnskap om Russlands militære kapasiteter. Samtidig er det viktig å gjøre det samme med Ukraina. Det er Europas nest største land, og med en betydelig økt militær slagkraft sammenliknet med hvor de var da Russland begynte sine aksjoner i 2014.
