#18: Tre ting du kan lære av spesialsoldater
Sosialantropolog Tone Danielsen jobbet lenge for å skape tillit hos marinejegerne hun forsket på. Så skjedde det en ulykke som forandret alt.
Utmattende marsjer og fallskjermhopping i minus 18 grader er ikke hverdagskost for en akademiker. Men det var noen av ingrediensene da Tone Danielsen var 18 måneder på feltarbeid hos den norske Marinejegerkommandoen.
Forskningen har blant annet resultert i en doktorgrad og boka Making warriors in a global era, som er ute i disse dager.
Boka lanseres på FFI-forum i Oslo tirsdag 13. november. Arrangementet er gratis, men krever påmelding.
Å få svar på ting du ikke visste du lurte på
Danielsen ble invitert for å forske på kulturen i Marinjegerkommandoen i forkant av en omorganisering.
– Jeg ble invitert av ledelsen, men å bygge tillit og respekt hos gutta måtte jeg gjøre selv, sier Danielsen.
– Det er ingen som liker noen som kommer utenfra for å se på det du gjør og fortelle deg hvordan du skal drive. Spesielt ikke i et miljø der alle er trent opp til å holde kjeft. Marinejegere snakker ikke med folk utenfra om det de driver med.
Hun trente hver dag i et halvt år for å orke å bli med på marsjer.
– Jeg skulle jo ikke bli marinejeger, jeg måtte bare bli godt nok trent til å gå sammen med dem.
I podcasten kan du høre Danielsen fortelle om en episode som førte henne nærmere soldatene enn hun hadde forutsett, og som ga henne et unikt innblikk i hvordan en slik gruppe takler kriser.
– Hele poenget med feltarbeid er å få svar på ting du ikke visste du lurte på. Hvis ikke kunne jeg bare sendt ut et spørreskjema. Poenget er å avdekke de kulturelle mønstrene folk tar for gitt, sier Danielsen.
Hun mener både andre organisasjoner og vi som enkeltindivider kan lære noe av et slikt forskningsprosjekt. Her er tre nyttige erfaringer – eller lifehacks, som kidsa sier – fra feltarbeidet.
1. Saktetid. Lær deg selv å koble av.
– Det å få noen psykiske problemer i krig kan være en helt naturlig reaksjon på en unaturlig situasjon. Det jeg så i Marinejegerkommandoen var at de klarte å holde god stemning. De var psykisk friske. Det synes jeg er interessant. Evnen til å koble av og på er nøkkelen, sier Danielsen.
– Som antropolog er jeg ikke primært interessert i hvordan individet responderer på krise, men hvordan de kollektivt gjør det. Det jeg etter hvert så var at de hadde lært seg å koble på operasjonsmodus, men de hadde også kollektivt lært seg å koble av.
Det kunne skje ved at de satt sammen, i ring, pusset våpen, snakket og hadde saktetid, som de selv kalte «idiotarbeid», forteller Danielsen.
– Det er noe den norske befolkningen i stort ofte mangler. Vi har ingen rom for å koble av. Og hvis vi bare kobler på, blir vi jo til slutt utbrent.
2. Snakk ut om uenigheter
Danielsen setter også fingeren på en del uformelle beslutningsprosesser hun observerte underveis.
– Når noe skulle diskuteres satt soldatene gjerne i sirkel. Alle fikk snakke ferdig. Så stemte de over det de hadde diskuterte. Og da var de også ferdig med diskusjonen. Når du har tatt en beslutning på denne måten, så er det alle for en, og alle står inne for den. Da unngår du omkamper, diskusjoner og tvil senere, når det er alvor.
3. Vær forberedt, ha rutiner
Danielsen mener hvordan vi håndterer kritiske hendelser er en av tingene som skiller gode organisasjoner fra ikke fullt så gode – enten det er militære avdelinger eller bedrifter.
– Spesialsoldater jobber hele tiden på grensen til det som er fysisk og teknisk mulig. På forhånd har de en plan for hva som skal skje i ulike situasjoner. Du må selvsagt tenke og reagere underveis, men det er lettere når du har forberedt deg godt, sier Danielsen.
Det mest dramatiske under feltarbeidet var da en marinejeger døde under en øvelse.
– Jeg sto rett over han, og så ham falle ned i en båt. Det var den viktigste enkelthendelsen. Fordi det gjør noe med oss alle å se noen dø. Det å være en del av avdelingen da de sørget, det gjorde noe med meg, og det gjorde noe med dem, og det gjorde at jeg fikk innsikt i den omsorgen de er i stand til å vise hverandre, sier Danielsen.
Etter ulykken fikk hun beskjed om at hun ikke fikk dra direkte hjem.
– Jeg skulle være med dem. De tok vare på meg. De hadde prosedyrer for hva de skulle gjøre under kritiske hendelser. De samlet seg, diskuterte det som hadde skjedd – først alle som var til stede, deretter sammen med psykologen. Så var det minnestund. De hadde en trappetrinnsmodell de hadde laget for å komme tilbake til hverdagen. Den første dagen bare seilte vi. Så var det tilbake til å øve på å borde fartøy, forteller Danielsen.
– Hvis vi ikke klarer å håndtere sorg og død på en god måte, får vi det noen sosialantropologer kaller dysfunksjonelle familier. Sorg er en naturlig reaksjon. Hvis du ikke får tatt tak i det, og får luftet ut, så kan du få store problemer senere, både på individnivå og på organisasjonsnivå. Gode ledere tar vare på folkene sine.