Nasa tar norsk radar med til Mars

Skal forberede bemannet Mars-ekspedisjon

På samme seterad som forsker Mats Jørgen og radaren sitter en dresskledd mann fra Nasa som skal sørge for at innholdet i kofferten kommer trygt frem til Jet Propulsion Laboratory.

Radaren har allerede flydd rutefly tur retur USA en gang. Den ble offisielt overlevert desember 2018, men har vært tilbake i hjemlandet for å få modifisert to komponenter. Nå er den klar for å festes og testes på selve roveren.

Nasa landet på Mars med Viking-sonden allerede i 1976. Oppskytingen sommeren 2020 blir femte gang Nasa sender en såkalt rover til den røde planeten. Denne utgaven har fått navnet Perseverance. Kjøretøyet skal blant annet samle inn prøver fra overflaten som skal hentes tilbake til jorda av en fremtidig Mars-ekspedisjon.

Hovedmålet er å lete etter tegn på mikrobielt liv og tegn på om det har vært «beboelige» forhold (habitable conditions) på Mars tidligere. Roveren skal også sjekke ut forutsetningene for fremtidige bemannede turer til Mars. Finnes det vann under overflaten? Kan vi utvinne oksygen der? 

Leter etter «grunnvann»

FFIs georadar er ett av syv vitenskapelige instrumenter på roveren. Radaren kan se ti, kanskje flere titalls meter ned i jorda, dit graveredskapene på Mars-roveren aldri vil nå.

Men hvorfor, av alle teknologibedrifter og institutter i verden, er det norske FFI som skal lage en radar som Nasa vil bruke til å se ned i bakken på Mars?

Det må nok professor Svein-Erik Hamran ha mye av æren for. Han tok doktorgrad på georadarer allerede i 1990 – 6 år før han begynte å jobbe ved FFI. I 2003 var Hamran med på å lage et forslag til en georadar for den Europeiske romfartsorganisasjonens Mars-rover «ExoMars», som for øvrig ennå ikke er skutt opp.

– Da Nasa i 2013 utlyste en konkurranse om å lage instrumenter til sin nye rover, Perseverance, hadde vi allerede erfaring fra et liknende prosjekt. Vi hadde nye ideer til hvordan en georadar kunne lages, og vi kjente godt til de andre internasjonalt som jobber med slik teknologi, forklarer Hamran. 

Han er spent på å finne ut hvordan landingsområdet er dannet geologisk. 

– Det skal som kjent samles inn prøver som skal fraktes tilbake til jorden. Men hvis du gir en stein til en geolog, er det første han vil vite «Hvor har du funnet denne steinen?». De må vite mest mulig om funnstedet. Fra verdensrommet ser landingsområdet ut som et elvedelta i et krater eller en innsjø.

Men vi vet ikke om deltaet ble dannet før eller etter det som nå er bunnen av krateret. Vi vet ikke om det er dannet av vann, eller for eksempel en isbre, sier Hamran.

Ekspedisjonen skal også studere dagens klima på Mars. Georadaren er det første instrumentet som kan si noe sikkert om mengden is og vann under overflaten.

Mars har vannis på polene. Helst ville Hamran testet en georadar nærmere en av polene, men der er det for kaldt til at Roveren kan operere. Foreløpige beregninger viser at eventuelle isforekomster under bakken på landingsstedet har sublimert, det vil si fordampet bort.

– Men disse beregningene er usikre. Hvis vi finner vann, er det mest sannsynlig såkalt «brine» - eller saltvann. Vann med høyt saltinnhold fordamper saktere, og kan holde seg lengre i bakken.

– Helt til slutt. Hvorfor i all verden er elektronikkboksen dekket av gull. Er ikke det litt råflott?

– Vi måtte ha absorbatorer i boksen - tynne gummilag som måtte limes til topplokket for å dempe radiobølgene inne i boksen. For å spare oss for lang og omfattende testing måtte vi velge materialer og metoder som allerede var testet og godkjent. Det eneste materialet som allerede var godkjent for å limes til gummi på denne måten var gull. Dermed ble det slik