Hvordan kan vi ta vare på sårbare grupper i en krise?
Åtte av ti som dør i branner tilhører en sårbar gruppe. Et europeisk forskningsprosjekt skal finne ut hvordan vi bedre kan hjelpe slike grupper under kriser.
I denne episoden av Ugradert kan du høre Fatima Ibsen og Arne Joakim Bunkan fortelle om sine erfaringer med EU-prosjektet Proactive.
De to jobber ved FFIs avdeling Totalforsvar, som blant annet forsker på beredskap, samfunnssikkerhet og beskyttelse mot farlige stoffer.
En ulykke kommer sjelden alene
I vår var de med på en øvelse i Belgia der nødetatene måtte håndtere et ganske krevende scenario: en studentmottagelse der det brøt ut «magesjau» blant deltagerne, samtidig som mottagelsen ble angrepet av demonstranter med et hvitt pulver.
Øvelsen avslørte en rekke svakheter ved håndteringen av slike ulykker.
– Det var for få som fikk hjelpen de trengte, og det tok for lang tid før hjelpen kom, sier Bunkan.
Fra nødetatene kom til de hadde begynt å behandle pasienter og få de farlige stoffene av dem, tok det en time.
– Men som øvelse var dette veldig bra. Vi fikk satt fingeren på mange forbedringspunkter og nyttige lærdommer.
Kommunikasjon redder liv
Sårbare grupper kan være eldre, syke, bevegelseshemmede, svaksynte eller andre som av ulike årsaker ikke har like gode forutsetninger for å orientere seg eller redde seg selv
Et av målene med prosjektet er å utarbeide felles europeiske rutiner og prosedyrer for å ta vare på sårbare grupper i en krise. Da vil det bli lettere for nødetater å samarbeide på tvers av nasjoner.
Hvis forskerne de skal trekke frem ett forbedringspunkt må det bli kommunikasjon.
– Når det brenner må du på forhånd vite hva du skal gjøre. Det virket som om mannskapene ikke var godt nok trent og forberedt, og de kommuniserte for dårlig med hverandre og med pasientene. Da tar ting lang tid, sier Bunkan.
Ibsen er enig.
– Ett av de enkleste tiltakene for å redde liv er kommunikasjon – enten i form av kroppsspråk, tegnspråk eller ord. Når man ikke evner å bruke det redskapet blir det vanskeligere å redde liv, konkluderer hun.
– Markørene i øvelsen sto der og venter på beskjed. Hvis de hadde fått beskjeder tidligere hadde de vært bedre i stand til å redde seg selv og andre rundt. Det vil hjelpe nødetatene med å få jobben gjort mye fortere.
Forskerne er usikre på om en liknende øvelse hadde gått bedre i Norge.
– Poenget er at vi aldri hatt en slik øvelse her hjemme, der vi ser spesielt på sårbare grupper. Men vi håper å få til noe liknende, sier Bunkan.
