Hvordan kan vi forsvare Norge mot fremmedstatlig påvirkning?

– Vi ser feil vei.

Hendelsene over er en tenkt situasjon, men det er slike spørsmål FFI-forskerne Torbjørn Kveberg og Vårin Alme har jobbet med de siste årene. Nærmere bestemt: Hvordan kan vi forsvare oss mot den potensielle skaden forårsaket av hendelser som dette?

Sammen med FFI-forsker og tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har de skrevet denne rapporten:

Bak den lange tittelen skjuler det seg en ny tilnærming til å forsvare stater mot fremmedstatlig påvirkning.

– Det er mye rart i litteraturen på dette området, slik jeg ser det. Mye baserer seg på antagelser og ryggmargsreflekser, sier Torbjørn Kveberg. Han mener vi for lett antar at fremmedstatlig påvirkning handler om informasjon alene, og at usann informasjon er farlig for staten.

– Ryggmarksrefleksen er at usann informasjon må oppdages og motbevises. Men er det ikke litt skummelt om dette omsettes til politikk, og staten prøver å bli en slags sannhetsforvalter på Internett? Og hvor formålstjenlig er en slik strategi? spør Kveberg.

Som ett eksempel trekker Kveberg frem «EUvsDisinfo», et EU-prosjekt som skal avdekke og svare på russisk desinformasjon. Tjenesten driftes av East StratCom Task Force, en del av EUs diplomatitjeneste.

– Både i EUvsDisinfo og ellers i staters forsvars- og sikkerhetsarbeid er målet som oftest å dokumentere en motparts påvirkningsaktivitet. Men disse aktivitetene er vanskelige å oppdage. Og når du finner dem, gjenstår fortsatt arbeidet med å forstå om de leder til noe, og om dette er skadelig for en stat, sier Kveberg.

I rapporten anbefaler forskerne at vi konsentrerer oss mer om det vi vil forsvare mot fremmedstatlig påvirkning. Hvilke verdier i samfunnet er det vi ikke vil skal bli skadet? Hvilke verdier, blant annet i forholdet til andre stater, er det vi ønsker å beholde?

– Det er ikke nødvendigvis desinformasjonen eller påvirkningsaktivitetene i seg selv som er truende. Det er de eventuelle skadene de kan påføre oss som vi må forebygge og forsvare oss mot, understreker Vårin Alme.

Hvis vi definerer hva statssikkerhet er, får vi en bedre forståelse for hvordan påvirkningsaktiviteter kan være skadelige, og dermed også hvordan vi forsvarer oss mot dem, argumenterer forskerne.

Ved å tenke på denne måten kan vi ifølge rapporten forsvare oss også mot fremmedstatlig påvirkning som ikke er tilsiktet, eller påvirkningsoperasjoner vi ikke vet er i gang. Og vi kan finne mottiltak som ikke er helt intuitive.

Hva skal vi forsvare?

Rapporten har som utgangspunkt at en stat skal beskytte nasjonal sikkerhet mot fremmedstatlig påvirkning. Forskerne anbefaler en tilnærming der de viktigste statssikkerhetsinteresser er formulert som «ønsket adferd» mellom ulike aktører.

For eksempel kan det være essensielt for Norge at NATO kommer til unnsetning når det er nødvendig. Internt i et land kan høy «politisk tillit» i befolkningen være en essensiell verdi.

– Når de viktigste verdiene er kartlagt kan vi konsentrere oss om å følge med på og ivareta dem. Vi kan også vurdere hvilke aktiviteter som kan true interessene, og forsøke å demme opp for disse, sier Kveberg.

– Hver enkelt stat må selv definere sine statssikkerhetsinteresser, vurdere hvorvidt og hvordan fremmedstatlige påvirkningsaktiviteter truer dem, og finne tiltak som hindrer eller lindrer skade, understreker han.

Denne tilnærmingen tar høyde for mange typer påvirkningsaktiviteter – enten det er finansiering av politiske partier og bevegelser, organisering av demonstrasjoner, ulike typer propaganda eller manipulering av industri og infrastruktur gjennom cyberoperasjoner.

Raskere og mer målrettet forsvar

Når de viktigste verdiene som skal forsvares er kartlagt trenger en ikke vente på å måle effektene av påvirkning for å finne mottiltak. Du plukker ut et sett aktiviteter du har observert eller antar foregår, og vurder hva slags mulige skadevirkninger disse aktivitetene kan ha på de essensielle verdiene, foreslår forskerne.

Siden du allerede har kartlagt de viktigste interessene dine, går det raskere å vurdere hvorvidt og hvordan aktivitetene du har valgt å se nærmere på skader interessene. Da blir det også lettere å prioritere og målrette forsvarsinnsatsen. Hvis konklusjonen blir at aktivitetene ikke skader noen av de sentrale verdiene du vil forsvare, kan løsningen rett og slett være ikke å gjøre noe.

Bør testes og utvikles

Målgruppen for rapporten er offentlig ansatte som jobber med forsvar mot fremmedstatlig påvirkning.

– Strategisk kommunikasjon, som på mange måter er det rådende begrepet i tenkning om forsvar mot fremmedstatlig påvirkning i dag, er opprinnelig noe selskaper gjorde for å markedsføre seg selv og selge flere produkter. Spørsmålet er hvor godt det egentlig egner seg for stater som vil forsvare sine sikkerhetsinteresser mot påvirkning, sier Kveberg.

Forskerne understreker at det er en del som gjenstår før man kan ta deres tilnærming i bruk. Blant annet må en finne ut hvordan kartleggingen av essensielle interesser skal innarbeides i planlegging av forsvar og nasjonal sikkerhet.

– Vi beskriver én tilnærming for å definere og vurdere skade. Dette vil gi stater en pekepinn om hva de bør forsøke å rette opp med mottiltak. Men det er mange flere oppgaver å løse i et mer helhetlig forsvar mot fremmedstatlig påvirkning. En av disse oppgavene kan være å teste ut og videreutvikle vår tilnærming, avslutter Kveberg.