Har forsket på hybridkrig mot Norge

Her er noe av det han mener Norge kan bli utsatt for:

• Nyhetsmanipulering og andre påvirkningsoperasjoner for å påvirke opinionen og skape tvil om den faktiske situasjonen og legitimiteten til norske myndigheters standpunkt.
• Opptøyer og annen uro initiert i sosiale og økonomisk marginaliserte grupper. Disse gruppene er ikke nødvendigvis klar over at de blir utnyttet av en fremmed stat i en konflikt.
• Ikke-sporbare cyberoperasjoner rettet mot offentlig tjenesteyting som energiforsyning og telekommunikasjoner, for å svekke befolkningens tillit til myndighetenes evne til å beskytte samfunnet.
• Skreddersydde bakteriologiske eller kjemiske angrep mot nøkkelpersoner eller grupperinger for å forsinke politiske beslutninger.
• Attentater og andre voldelige aksjoner rettet mot enkeltpersoner og virksomheter for å eliminere dem eller gi troverdighet til angriperens narrativ.
• Terroraksjoner for å spre frykt og undergrave myndighetenes autoritet.
• Utnyttelse av områder med omdømmerisiko for å svekke alliert støtte og isolere Norge internasjonalt. Ett eksempel kan være å utløse en krise i fiskevernsonen rundt Svalbard, der Norge hevder retten til å regulere fisket for å bevare fiskeressursene. Dette bestrides av mange land.

Analyserer stordata for å avsløre angrep

I mange tilfeller vil det være uklart om vi er under angrep, for eksempel ved en påvirkningskampanje. Diesen peker i rapporten på hvordan ny teknologi kan hjelpe oss.

– Det er mulig å bruke dataverktøy som analyserer stor mengde informasjon (stordata) for å finne mønstre i enkelte informasjonselementers hyppighet og konsistens på nettet. Mønstre som kan underbygge eller avkrefte om det pågår en bevisst påvirkningskampanje, sier Diesen.

FFI har et eget forskningsprosjekt som jobber med akkurat dette.

– Å fastslå eller bevise hvem som står bak en slik operasjon er mer komplisert. Men sammenholdt med annen informasjon kan vi si noe om hvem som sannsynligvis står bak, slik at vi kan gjøre nødvendige mottiltak.

Et viktig poeng for Diesen er at liberale demokratier som Norge ikke vil kunne svare med samme mynt når de blir utsatt for hybridkrigføring.

– En norsk regjering vil aldri kunne vedkjenne seg et forsvarskonsept som forutsetter skjulte og til dels illegale påvirkningsoperasjoner mot et annet lands opinion, eller attentater mot landets ledere. De vil heller ikke klare å holde et slikt konsept hemmelig. Det er enklere for en autoritær stat å bruke kontroversielle virkemidler. De er også mindre påvirkelige for tilsvarende angrep utenfra, selv om det også er andre faktorer enn politisk system som avgjør sårbarhet for hybridkrigføring.

Nasjonen må være forberedt

Diesen understreker at Norge er preget av høy tillit mellom befolkning og myndigheter. Dette er med på å gjøre oss mer robuste mot hybridkrigføring. Vi vil likevel ikke være upåvirkelige for alle forsøk på opinionspåvirkning og andre irregulære virkemidler fra en angriper.

Han ser for seg en noen forebyggende tiltak:

• Informasjonskampanjer i fred for å bevisstgjøre publikum og forberede dem på hva slags midler som kan bli tatt i bruk mot oss i krise eller konflikt.
• Samarbeid med pressen for å gjøre dem mer bevisst på hvordan de kan angripes og manipuleres, for eksempel digitalt.
• Forsvaret må kunne bistå politiet med å håndtere alvorlige sivile opptøyer, spesielt i uoversiktlige urbane miljøer.

Diesen mener Heimevernet (HV) er best egnet til fysisk sikring av viktige objekter. Men hvilke objekter de sikrer må prioriteres strengt.

– HV bør konsentrere seg om mål som ikke like enkelt kan nås av missiler eller gjennom cyberangrep. Innsatsen bør prioriteres til de deler av landet der vi finner mål av strategisk betydning.

Diesen mener samfunnet som helhet må jobbe videre for å finne nødvendige tiltak mot hybride trusler. Særlig hybride angrep i hovedsak vil ramme institusjoner og virksomheter utenfor Forsvaret. Han har likevel noen generelle råd i rapporten:

• Mer kunnskap om hybridkrig i statsforvaltningen.
• Mer sentralisert beredskapsarbeid. Særlig på info og kommunikasjon, slik at vi får en enhetlig, konsistent og tydelig kommunikasjon utad i en krise, internasjonalt og nasjonalt.
• Oppmykning av det rigide skillet mellom politi og forsvar, blant annet ved at bistandsinstruksen går begge veier.
• Bedre trening og materiell i politireserver og sivilforsvar, spesielt i de større byene.
• Etablering av et nytt nasjonalt beredskapshovedkvarter.

– Bekjempelse av en hybridkrigføringskampanje vil kreve en løpende, integrert ledelse av både militær og sivil virksomhet. Dette tilsier en annen og tettere integrert form for nasjonal kommandostruktur, der representanter for alle berørte beredskapsorganer er representert, sier Diesen.

Han ser ikke for seg det nye nasjonale beredskapshovedkvarteret som en permanent stab med et eget bygg.

– Det blir nok for krevende med et permanent sivil-militært krisehovedkvarter i fredstid. Men vi trenger et system og en kommandostruktur rettet inn mot å håndtere denne type trusler der alle berørte beredskapsorganer er representert. Og det må øves. Fysisk må de gjerne sitte i tilknytning til Forsvarets situasjonssenter på Akershus. Der vil de ha et 24/7 trimmet stabsapparat til disposisjon, samtidig som det forenkler overgangen til åpen militær konflikt.

Ifølge Diesen bør fremtidens krisehåndtering bryte med ansvars- og nærhetsprinsippene i dagens beredskapsstruktur. Der har hvert departement ansvar for krisehåndtering på sitt område, og så nært problemet som mulig.

– Det kan kanskje virke for ulykkesberedskap og andre mindre hendelser, men blir feil når vi står overfor et hybridangrep. Det bør håndteres på så høyt nivå som mulig, av en sentralisert nasjonal kommando organisert og trent for oppgaven og tett på de politiske myndigheter. Men en slik beredskapsordning vil kreve vidtgående fullmakter, og muligens ny lovgivning.

Foreslår nytt departement

– Du vil også ha en mer sentralisert organisering av kommunikasjon til egen befolkning i en slik situasjon. Hvordan skal det gjøres?

– Kampen om narrativet er en viktig del av hybridkrigen. Da kan ikke kommunikasjonsrådgivere i alle departementer kommunisere i munnen på hverandre på vegne av sin egen statsråd. Da trenger vi eksperter på informasjonsoperasjoner. Når vi er under hybridangrep handler det om hvilken historie eller virkelighetsbeskrivelse som er mest troverdig. Da må de forskjellige budskapene være tilpasset sin målgruppe, men likevel være internt konsistente. I tillegg må vi kunne bekjempe motpartens forsøk på å påvirke befolkningen. Når vi går over et visst beredskapsnivå bør derfor all kommunikasjon fra regjeringen og myndighetene gå fra Statsministerens kontor.

– I rapporten skriver du at det er virksomheter og institusjoner utenfor Forsvaret som vil ha de største utfordringene. Samt at det ligger utenfor dette prosjektets ramme å gjøre mer detaljerte studier eller forslå helt konkrete tiltak. Men hvem har egentlig ansvaret for dette arbeidet fremover?

– I utgangspunktet er det justissektoren som har koordineringsansvaret og burde føle dette som et ansvar. Jeg mener vel vi bør ta opp igjen Kåre Willochs tanke fra Sårbarhetsutvalget 2000. Nemlig å opprette et eget sikkerhetsdepartement for å samordne all nasjonale beredskap.

– Ideen ble som forventet kritisert da Willoch fremmet den. Mange mente et slikt allmektig departement ville ta Norge et skritt i retning av en politistat. Likevel er det en tanke som stått seg bra i etterkant når vi ser på dagens trusselbilde, og hendelsene 22. juli, mener Diesen.