Hvordan kan forsvaret lykkes med multidomeneoperasjoner
Evne til samarbeid og multidomeneoperasjoner skal skille Nato fra jevnbyrdige motstandere. Men hva betyr det i praksis? Og hva vil det kreve av Forsvaret og menneskene som jobber der?
Multidomeneoperasjoner er av Nato definert som «The orchestration of military activities, across all domains and environments, synchronized with non-military activities, to enable the Alliance to create converging effects at the speed of relevance.”
Grunntanken er at ressurser som opererer i ulike domener (land, luft, sjø, cyber og space), fleksibelt og kreativt skal kunne brukes for å håndtere trusler. Dette skal være synkronisert med ikke-militære aktiviteter.
Argumentet er at framtidens konflikter kommer til å kreve raskere beslutninger og mer samarbeid, både internt i Forsvaret, og mellom Forsvaret og andre samfunnsinstitusjoner.
Nato peker på datadeling, ny teknologi, kommando og kontroll, kompetanse og trening som viktige forutsetninger for multidomeneoperasjoner.
– Det er en utvikling som er tenkt over tid fra Natos side, forklarer Sigmund Valaker, sjefsforsker ved FFIs avdeling Forsvarssystemer. Han er organisasjonspsykolog og har de siste 17 årene forsket på hvordan situasjonsbevissthet, koordinering og beslutningstaking skjer i militær sammenheng.
Systemer snakker ikke sammen
Tradisjonelt har sjø, luft og hær sine egne taktiske nettverk og systemer som ikke er kompatible. Da blir det vanskelig med samarbeid.
Den rake motsetningen finner vi i det amerikanske framtidskonseptet «Joint All-Domain Command and Control (JADC2)» der sensorer fra alle forsvarsgrenene er koblet sammen i et felles nettverk.
Hvis man lykkes med «alldomene kommando og kontroll» og den underliggende IKT-arkitekturen, vil de som har kommando kjappere få mulighet til å få oversikt, de får rettet innsatsen riktig sted raskere enn fienden, og de klarer å drive synkronisert kamp på tvers av alle domener.
Skeptikerne spør om det i det hele tatt er mulig å skape et slikt nettverk som sikkert og pålitelig kan koble sensorer, våpen og kommandosentral i alle domener samtidig som en fiende driver elektronisk krigføring for å sabotere eller avlytte.
Konseptet reiser også en del andre spørsmål: Hvem skal ha beslutningsmyndighet når alle samarbeider? Hvilke beslutninger kan tas av datamaskiner for å øke hurtigheten, og når skal mennesket involveres?
Både i Forsvaret og i Nato eksperimenteres det med nye felles kampstyringsprogrammer og IKT-infrastruktur. Det øves på nye typer operasjoner der for eksempel luftforsvar, marine og spesialsoldater samarbeidet for å løse oppgaver.
Men foreløpig er fullskala JADC2 mest en teori eller en framtidsvisjon.
– Det er ikke sikkert alle skal samarbeide om alt hele tiden, påpeker Valaker.
– Utviklingsarbeidet framover vil også handle om å finne ut hvilke styrker som skal samarbeide om hva, og hvordan vi kan bruke ny teknologi i disse operasjonene.
Han understreker at det er kostnader knyttet til multidomeneoperasjoner – ikke bare økonomiske, men organisatoriske. Økt samarbeid gir økt risiko for misforståelser og konflikter. Det er også økt risiko for teknologisk svikt når flere skal dele informasjon og ulike systemer skal kobles sammen.
– Multidomeneoperasjoner krever stor tilpasningsevne. Alle deler av Forsvaret bør ikke nødvendigvis ha den evnen, sier Valaker.
Den viktigste måten å redusere kostnaden og risikoen, er å utvikle felles standarder og prosedyrer, mener Valaker. Det må legges til rette for samarbeid. Vi må sørge for at forskjeller mellom organisasjoner ikke blir en kilde til relasjonskonflikt, men heller handle om konstruktiv faglig meningsbryting. Det er også viktig at beslutningstaking delegeres til dem som sitter på kunnskap. Det må skapes nye roller, prosesser og rutiner, og ikke minst relasjonsbaserte kontakter.
– Hvis Nato og Norge ønsker å gå for enda mer fleksibelt samvirke, kreves det stor grad av datadeling og felles prosedyrer, slår Valaker fast.
Oversikt over referansene brukt i denne saken finner du på denne siden.