Klart for grønne kvinner?

Rapporten tar for seg hvordan maskulinitetskulturen påvirker trivsel og ytelse, i tillegg til Forsvarets evne til å rekruttere og beholde kvinner. Et hovedfunn er hvordan praksisen med kjønnsblandede rom ser ut til å ha en positiv effekt på soldatene og er med på å redusere seksuell spenning og trakassering.

Fram til i dag har størsteparten av kvinner i førstegangstjeneste vært svært motiverte for tjeneste, naturlig nok med tanke på at det har vært frivillig. Mange av dem viser at de er godt forberedt på møtet med tunge arbeidsoppgaver og en dominerende maskulinitetskultur. Selv om Forsvaret de siste årene har gjennomført atskillige tiltak, er organisasjonen på mange områder fremdeles en mannsbastion med mye «kødding», ofte av seksuell art, og med et ideal om god fysisk styrke og stor vekt på trening. Soldatene legger vekt på samhold, og det å være «en av gutta» er viktig for begge kjønn.

Vår forskning har vist at flere militære jenter nettopp ønsker å være «en av gutta». De er jenter med «bein i nesa» som forventer å måtte leve med puppebilder og griseprat. Flere uttrykker at de trives best med å være én eller kun få jenter blant mange gutter.

Mange av disse kvinnene har interesser som tradisjonelt forbindes med menn, som friluftsliv, fysiske utfordringer og våpenbruk, og flere uttrykker en høy toleranseterskel for maskulinitetskultur. Ved innføring av allmenn verneplikt kan Forsvaret stå overfor en mer sammensatt gruppe kvinner, som sannsynligvis vil kunne utfordre organisasjonens kultur, tradisjon og gjøremåter. Hva slags krav skal stilles for å få de beste kvinner og menn?

Et norsk årskull ligger nå røft sagt på 65 000 personer, og Forsvaret rapporterer et behov for om lag 8 500 av dem. Det betyr at over 50 000 av jentene og guttene i et årskull ikke skal avtjene førstegangstjenesten. Forsvaret må derfor gjøre en kraftig utsiling av den store hop før de står igjen med de beste kvinner og menn. I spesialstyrkene (FS), Telemark bataljon (TMBN) samt brann-, rednings- og plasstjenesten (BRP) opereres det med funksjonsspesifikke krav, det vil si at søkerne må oppfylle flere fysiske og mentale krav uavhengig av kjønn.

Dette har til nå medført at få eller ingen kvinner har kommet inn eller klart kravene. Hvis det også innføres en praksis med funksjonsspesifikke krav for menige soldater, i stedet for kjønnsspesifikke krav som det er i dag, kan Forsvaret få en kjønnsdelt virksomhet.

Det er ikke til å komme bort fra at kvinner og menn har ulik fysisk kapasitet, og mange soldater uttrykker at det er visse oppgaver kvinner ikke er like godt egnet til som menn. Med kjønns-uavhengige krav og en markant høyere kvinneandel, kan organisasjonen risikere å ende opp med kampbataljoner bestående hovedsakelig av menn og støttebataljoner bestående hovedsakelig av kvinner. Hvilke kriterier og krav bør ligge til grunn for å selektere de best egnede soldatene til de ulike oppgavene? Vil et kjønnsdelt forsvar være det mest effektive forsvar?

Dagens unge kvinner er svært bevisste i sine valg innen utdannelse og jobb. Til nå er det ikke særlig mange av dem som sier de vil inn i Forsvaret. Tall fra 2012 viser at kun 24,1 prosent av kvinnene på sesjon del 1 svarer at de er interesserte i militærtjeneste. Med allmenn verneplikt vil Forsvaret ha mulighet til å innkalle kvinner som ikke uttrykker interesse for tjeneste, men med kompetanse som organisasjonen ønsker og har behov for.

Flere av disse kvinnene vil muligens ikke «passe så godt inn» i den omtalte maskulinitetskulturen og ønske å være «en av gutta». Det er ikke urimelig å anta at vi vil se flere tilfeller som «nakenbading-saken», der en kvinne tok til motmæle mot det hun oppfattet som nedverdigende behandling på bakgrunn av kjønn. Kvinner som kanskje ikke «passer inn» på tradisjonelt vis, men som har «bein i nesa», vil trolig mistrives i en dominerende maskulinitetskultur, og for eksempel reagere på å pugge regler i felt basert på navn på kvinnelige kjønnsorgan. Eller på å se puppebilder ved siden av våpenregler hver gang de skal tisse.

De vil trolig heller ikke trives med å dele dusj med mannlige medsoldater eller godta gnagsår av for dårlig tilpasset utstyr. På disse områdene er organisasjonen ennå ikke helt i mål. Spørsmålet blir dermed ikke om kvinnene er forberedt på Forsvaret, men om Forsvaret er forberedt på kvinnene.