I feil hender kan ny teknologi true demokratiet
Det bor sterke krefter i nye, banebrytende teknologier. Hvordan kan vi unngå at disse kreftene brukes til å undergrave og true demokratiet og sikkerheten vår?
Kronikk
22. februar 2021
På Natos forsvarsministermøte denne uken var den raske utviklingen av banebrytende teknologier et av punktene på dagsordenen. Selv om det ikke fikk størst oppmerksomhet, er tiltak for å styrke alliansens teknologiske kapasitet det som vil bidra mest til å sikre samfunnssikkerheten i årene framover.
Her dreier det seg om intet mindre enn tilliten til demokratiet og vår nasjonale suverenitet.
Det siste året har ubarmhjertig minnet oss om hva uforutsette og brå endringer fører med seg. Et virus endret alle sider ved den enkeltes hverdag. Epidemien har skaket både økonomien, politikken og forutsetningene for den langsiktige samfunnsutviklingen. I framtiden kan det like gjerne være ny teknologi som utfordrer oss.
Premissene for store forandringer legges nå. Vi står ved et teknologisk veiskille. I vente har vi banebrytende innovasjoner. De vil flytte grensene for hva vi kan utrette. De vil endre metodene vi bruker for å løse oppgaver. Det ventes store gjennombrudd innenfor mange områder. Særlig gjelder det teknologi knyttet til kunstig intelligens, autonomi og håndtering av stordata samt bioteknologi.
Framskrittene på alle disse områdene gir oss enestående muligheter for vekst og framgang. Vi får smartere hjem: Alt fra strømforbruk til medievaner kobles til vår digitale identitet. Medisiner skreddersydd hvert menneskes DNA-profil er innenfor rekkevidde. Vi ser konturene av en transportsektor der utslippsfrie og stadig mer autonome framkomstmidler overtar.
Forsvaret kan utnytte alle disse teknologiene. De kan trygge befolkningen og suvereniteten vår med helt andre verktøy enn løsningene som er tilgjengelig for oss i dag.
Alt har en bakside. I feil hender har ny teknologi en tilsvarende kapasitet til å krenke privatlivet vårt. Teknologiene kan undergrave tillit og bryte ned demokratiske institusjoner. De nye løsningene vil da true nasjonal suverenitet og sikkerhet. Vi ser hvordan den teknologiske utviklingen utfordrer sikkerhetspolitikken og den geopolitiske maktbalansen.
Spørsmålet om demokratiske verdier og politiske prinsipper er like viktige som de vitenskapelige fremskrittene er i seg selv. Til syvende og sist handler det om å sikre at de enorme kreftene knyttet til ny teknologi ikke undergraver demokratiet. Målet må være at samfunnet håndterer teknologiutviklingen på en kunnskapsbasert og ansvarlig måte som bidrar til å beskytte og styrke demokratiet.
Vi ser et stadig mer intenst kappløp mellom USA og Kina om det teknologiske hegemoniet. Konkurransen har flyttet seg fra laboratoriene til toppen av statsledernes dagsorden. Følgene av denne strategiske konkurransen vil merkes i alle deler av samfunnet inkludert norske universiteter og private virksomheter.
Kina har vist ambisiøse strategier og imponerende effektivitet. De har de siste årene gjort store investeringer i utvikling av ny teknologi. Det uttalte målet er å være verdensledende innenfor samfunnskritiske teknologiområder. Kunstig intelligens er bare ett eksempel. Det økende teknologiske samarbeidet med Russland er en del av Kinas globale posisjonering.
Kinas målrettede arbeid har bidratt til å svekke de vestlige demokratienes teknologiske forsprang. De strategiske og maktpolitiske følgene er i ferd med å synke inn. I 2021 vil NATO og flere av våre nærmeste allierte satse offensivt på utvikling av ny teknologi. Det blir den strategiske bærebjelken i innsatsen for styrket forsvarsevne og økt samfunnssikkerhet.
Både amerikanske og britiske myndigheter lanserte mot slutten av 2020 helhetlige nasjonale strategier. De inneholdt ambisiøse mål om å styrke Vestens globale teknologiske lederskap. Nederland følger etter. EU mobiliserer for felles europeisk satsing på forskning og utvikling.
Hver for seg er dette viktige initiativer. Aller viktigst er likevel den samlede effekten. Vi kan rett og slett ikke tillate at den dominerende utviklingen skjer utenfor demokratiets rammer. Til det er endringskraften for stor og de mulige konsekvensene for gjennomgripende.
Norge bidrar allerede godt i denne vestlige mobiliseringen. Det skjer til tross for en liten befolkning. Vi har beskjedne forsknings- og utviklingsmiljøer, sett i internasjonal sammenheng. På sentrale teknologiområder utvikler vi likevel nye løsninger og produkter.
De er både konkurransedyktige og attraktive i det internasjonale markedet. Vi ser det for eksempel innenfor maritim- og informasjonsteknologi. Norge er også langt framme innen medisinsk teknologi og biovitenskap. Og ikke minst står vi sterkt innenfor forsvarsteknologi.
Da Joe Biden tiltrådte som USAs 47. president i januar, valgte han å vekke til live presidentens vitenskapelige og teknologiske råd. Målet er klart: Å mobilisere de teknologiske kompetansemiljøene til samfunnets beste. Den samme brede mobiliseringen bør norske myndigheter nå få til.
Ny teknologi gir Norge enestående muligheter for bedre velferd, mer bærekraftig verdiskaping og økt sikkerhet. Derfor kan vi ikke tillate oss å vente og se. I så fall vil andre legge premissene og høste gevinstene.
Tiden er inne for at Norge følger eksempelet til våre partnere i USA og Europa. Vi må utarbeide en helhetlig, overordnet og ambisiøs strategi for vår nasjonale satsing på banebrytende teknologier.