Hviterusslands demokratiske oppvåkning og Putins dilemma
Statsminister Erna Solberg møter 8. september den hviterussiske menneskerettighetsaktivisten og opposisjonslederen Svetlana Tikhanovskaja i Vilnius. Møtet er symbolsk viktig og vil kunne gi norske myndigheter verdifull innsikt i dramaet som utspiller seg i Minsk, og Russlands rolle i dette.
Kronikk
8. september 2020
Kronikken ble første gang publisert i VG 8. september 2020.
Vi som følger utviklingen i det postsovjetiske området, kan ikke annet enn å la oss forbløffe over omfanget til sommerens pro-demokratiske protester i Hviterussland og motet til alle som har deltatt i dem. Det siste gjelder ikke minst de som har stått og står i spissen for protestbevegelsen, og som i mange tilfeller har måttet betale en høy pris for sitt engasjement.
Opposisjonelle i Hviterussland, tidvis også deres familier, har i en årrekke vært utsatt for undertrykkelse, intimidering og trusler. Voldsbruken fra regimets side synes imidlertid ikke å ha lagt noen demper på engasjementet. Snarere tvert imot: volden har fått flere til å slutte seg til kravet om Lukasjenkos avgang. Protestene er nå inne i sin femte uke og viser få tegn til å avta i styrke.
Som fenomen betraktet, har protestmarkeringene i Hviterussland mange interessant aspekter. For det første er det verdt å merke seg at frontfigurene i kampen for demokrati i Hviterussland i stor grad er unge og ressurssterke kvinner, deriblant IT-manageren Veronika Tsepkalo, musikeren og aktivisten Maria Kolsenikova og ikke minst tidligere presidentkandidat Svetlana Tikhanovskaja, som Solberg skal møte i Vilnius. De politiske synspunktene som denne troikaen forfekter, står i stor kontrast til Lukasjenkos. At den sittende presidenten i tillegg har et antikvert kvinnesyn og i stor grad har undervurdert sprengkraften i demokratibevegelsen, har gitt de tre et betydelig politisk spillerom.
For det andre er det slående hvor disiplinert og ikke-voldelig demonstrantenes atferd har vært. Dette kan naturligvis ha sammenheng med foregående punkt – bevegelsenes feminine tyngdepunkt – men hviterussere er generelt tålmodige og disiplinerte, også når de demonstrerer mot et regime som i 26 år har behandlet dem alt annet enn godt. Demonstrasjonene, som på det meste har samlet flere hundre tusen deltakere, har foregått i kontrollerte og godt organiserte former. Ikke en rute er knust, ikke en Molotov-cocktail er kastet. Noen av deltakerne har sågar tatt seg tid til å plukke opp papir og avfall i etterkant av massemarkeringene.
For det tredje slås man av fraværet av en geopolitisk agenda. Demonstrasjonene retter seg ikke mot Russland, men mot et autoritært regime som har eksistert atskillig lenger enn Putins. Det synes ikke å være noe utbredt ønske blant demonstrantene eller i befolkningen som helhet at Hviterussland skal vende ryggen til Moskva og orientere seg i retning av NATO og/eller EU. Som Tikhanovskaja nylig uttrykte det i et avisintervju, «protestbevegelsen er verken en pro-russisk eller en anti-russisk revolusjon. Det er verken en anti-EU eller en pro-EU-revolusjon. Det er en demokratisk revolusjon.»
Hva bevegelsens formål angår, er det symptomatisk at aktivistenes viktigste symbol har vært det rødhvite flagget, som var Hviterusslands offisielle statssymbol fra landet fikk sin selvstendighet i 1991 og frem til Lukasjenko sommeren 1995 erstattet det med en rødgrønn variant som ligner mer på flagget til sovjetrepublikken Hviterussland. EU-flagget, som ble mye brukt på Maidan-plassen i Kyiv vinteren 2013-2014, har knapt vært å se i Minsk. Ikke fordi hviterussere misliker EU, men fordi det ikke er dette bevegelsen handler om. Protestene i Minsk har sin rot i det faktum at Hviterussland ikke har hatt et tilnærmet demokratisk presidentvalg siden 1994, da Lukasjenko kom til makten, og at Lukasjenko i mer enn et kvart århundre har motarbeidet ethvert tilløp til demokratiske reformer.
Det at demonstrasjonene i Hviterussland i all hovedsak er knyttet til innenrikspolitiske forhold og fraværet av en demokratisk styreform, betyr ikke nødvendigvis at andre aktører, deriblant Russland, har et lidenskapsløst syn på prosessens videre forløp og endelige utfall. I verste fall kan man tenke seg at Hviterussland-spørsmålet «geopolitiseres» og at landet blir en arena politisk motivert påvirknings- eller undergravingsvirksomhet fra omverdenens side. Det er viktig å hindre at så skjer. Hviterussland må få velge sin egen vei, i innenrikspolitikken så vel som i utenrikspolitikken.
Putin står i denne forbindelse overfor et vanskelig dilemma: Dersom han stiller seg på det hviterussiske folks side og bidrar til å legge til rette for Lukasjenkos avgang, vil han kunne oppnå et stabilt og demokratisk naboland, med en (fortsatt) russiskvennlig befolkning. Han vil sannsynligvis også kunne score noen sympatipoeng i Vesten. Ulempen ved dette scenarioet, sett fra Putins side, er at det i ettertid vil kunne bli stilt spørsmål ved hans eget regime, som i bunn og grunn har mange likhetstrekk med Lukasjenkos. På den andre siden: Dersom han stiller seg bak Lukasjenko og direkte eller indirekte bidrar til å slå ned protestene, vil han kunne sitte igjen med et anti-russisk, notorisk ustabilt og politisk radikalisert naboland. Det vil neppe være i Russlands langsiktige interesse.