En risikabel forskningsrevolusjon

Kan virke mot sin hensikt

Hensiktene bak Plan S og DORA er gode: Å fremme åpenhet, få mer ut av offentlige investeringer og gjøre akademia mer meritokratisk, kunnskapsstyrt. Problemet er at virkemidlene kan få negative konsekvenser og sågar virke mot sin hensikt.

Det sentrale problemet er at Plan S og DORA i kombinasjon introduserer mer subjektivitet i evalueringen av forskning.

Plan S vil kunne hindre norske forskere i å publisere i mange av de høyest ansette tidsskriftene og utløse et skred av artikler i relativt ukjente kanaler. Samtidig vil DORA pålegge vurderingskomiteer å legge mindre vekt på statusen til tidsskriftene som kandidatene har publisert i.

Dette vil neppe gjøre forskningen mer meritokratisk. Tvert imot vil de gi vurderingskomiteene større rom til å se bort fra publikasjoner og fremme egne agendaer. De som evaluerer, kan lettere prioritere kandidater med de «riktige» teoretiske perspektivene eller politiske meningene. Sosiale statusmarkører – slik som hvor man har studert eller hvor kjent man er – vil få større betydning.

Urealistisk premiss

I den grad publikasjoner tas med, vil de reflektere budsjettet til kandidatens institusjon, for under vanlige open-access-modeller er det innsenderen som betaler for fagfellevurderingen. Reformene vil altså kunne styrke eksisterende maktstrukturer og gjøre det vanskeligere for ukjente forskere å jobbe seg opp gjennom hardt arbeid.

Tap av og for talenter

For det andre vil vi få færre norske toppforskningsmiljøer enn vi kunne ha fått.

Uten den åpne konkurransearenaen som topptidsskriftene er, blir det vanskeligere for unge forskere å bygge CV-er som skaffer dem innpass i sterke miljøer i utlandet. Det er en realitet at Norge er i periferien av det internasjonale forskningskartet, for vi mangler varemerke-institusjoner som Oxford og Harvard. Muligheten for å publisere i topptidsskrifter er den eneste veien ut av denne periferien.

Det er naivt å tro at norske forskere vil få gjennomslag ute i kraft av forskningens innhold alene.

Professorene på Harvard har ikke tid til å drive talentspeiding i alt som norske forskere publiserer. Alle våre fremste forskere er der de er i dag takket være sine publikasjoner i topptidsskrifter. Denne døren lukkes nå delvis for våre unge talenter. I tillegg kan Plan S gjøre norske institusjoner til en mindre attraktiv samarbeidspartner for utenlandske toppforskere, for disse ønsker lønn for strevet i form av anerkjente publikasjoner.

Sannhet og kvalitet i fare

For det tredje kan reformene bidra til relativisering av kunnskap.

Uten publikasjonshierarkier blir det vanskeligere å skille mellom godt og dårlig, sant og usant. Aktører med agendaer vil lettere kunne slå i bordet med «forskning» uten at andre enn spesialister kan vurdere den. Dette er allerede et problem, og det vil bli verre uten publikasjonshierarkier.

DORA-tilhengerne mener at dagens system vektlegger publikasjonsmetrikk i for stor grad. Det er muligens riktig på enkelte institusjoner, men det er en overdrivelse å si publikasjonsindikatorer nå brukes blindt. De fleste ansettelser og tildelinger i dag skjer etter en helhetlig vurdering hvor publikasjoner faktisk blir lest. Publiseringsmetrikk kan inngå i prosessen, men bestemmer ikke alt.

I den grad det hersker poengfundamentalisme enkelte steder, er det en ukultur som bør lukes ut lokalt, ikke gjennom å rive ned hele systemet.

Kombinasjonen av Plan S og DORA er uheldig

Av de to reformene er Plan S minst problematisk.

At forlagsgigantene fratas markedsmakt og at forskning blir offentlig tilgjengelig, er bra. Over tid vil nye rangeringer blant open access-tidsskriftene kunne erstatte de gamle tidsskriftshierarkiene.

Overgangsløsninger, slik som de nye såkalte «publish and read»-avtalene, som gir norske forskere mulighet til å publisere i noen topptidsskrifter for en periode, kan også dempe fallet.

DORA er langt mer problematisk, fordi den innebærer en normendring i retning av mer subjektivitet i evalueringer. Derfor er en modifisert Plan S til å leve med, mens kombinasjonen av Plan S og DORA er uheldig.

Samfunnsøkonomiske konsekvenser

Plan S og DORA vil ikke føre til en umiddelbar krise i norsk forskning, til det er dagens miljøer for sterke. Mest sannsynlig får vi en gradvis svekkelse over mange år. De samfunnsøkonomiske kostnadene ved et slikt kvalitetsfall kan bli betydelige.

Den største ironien ligger imidlertid i at reformene neppe vil fjerne tallindikatorer fra forskningsevalueringer slik enkelte håper – vi vil bare få nye indikatorer. Som Forskningsrådets direktør John Arne Røttingen selv uttalte til Khrono i 2018: «Når den åpne publiseringen vokser frem vil det også vokse frem andre mål […] Hvor mange ganger er en artikkel lastet ned, hvor mange har lest den? Slike tall kan være mer relevante enn hvilken kanal og hvor mange og hvilke forskere som har sitert deg.»

Men er slike popularitetsmål bedre enn indikatorene vi har i dag? Jeg sier til de som ivrer for disse reformene: «Be careful what you wish for.»