Slik er russiske kjernevåpen

Strategiske kjernevåpen

Strategiske kjernevåpen kan litt enkelt sies å være kjernevåpen som er omfattet av strategiske rustningskontrollavtaler (for tiden New START). Men mer substansielt er dette våpen som står på høy beredskap, og som gjerne har én av to roller: Enten som et førsteslagsvåpen ment å slå ut motpartens førsteslagsvåpen i et omfattende kjernefysisk forkjøpsangrep, eller som et andreslagsvåpen som gjengjeldelse for motpartens førsteslag. I praksis er de strategiske førsteslagsvåpnene gjerne selv sårbare, og er i Russland og USA satt i en beredskap kalt "launch-on-warning." De skal altså kunne avfyres ved varsel om innkommende angrep. I Russland er disse våpnene basert i underjordiske siloer og på landmobile ramper. I USA er de kun i siloer i Midtvesten.

Andreslagsvåpnene er i begge land i hovedsak basert på ubåtleverte, ballistiske missiler. Strategiske ubåter regnes som praktisk talt usårlige mot et kjernefysisk førsteslag, så de kan sies å gi en nærmest garantert gjengjeldelsesevne. Og siden motpartens førsteslagsvåpen i en gjengjeldelsessituasjon allerede ventes å være avfyrt, er disse andreslagsvåpnene gjerne rettet mot myke mål, altså storbyområder. I begge kjernevåpenstormaktene er det også visse flybomber og kryssermissiler som regnes som strategiske, men disse har lengre responstid da de leveres fra langtrekkende bombefly (som for tiden ikke er i kontinuerlig patruljering, slik de var før).

Strategiske våpen har oftest svært lang rekkevidde (gjerne interkontinental, altså over 5500 km) og stor sprengkraft. Sprengkraften er oftest over 100 kilotonn og i noen tilfeller flere megatonn. Her snakker vi sprengkraft tilsvarende hundretusenvis eller millioner av tonn TNT.

Det er ingen teknisk umulighet for Russland å anvende strategiske kjernevåpen mot andre mål enn de ovennevnte, men det vil ikke bare være "overkill," men også risikere en ukjent respons fra USA. USA har nemlig en varslingskjede som tillater dem å gjengjelde før første nedslag (jf. "launch-on-warning"). Selv om en eventuell missilbane ikke vil være rettet mot USA, kan det være en utilbørlig risiko for feilvurdering og en massiv amerikansk respons. Bruk av strategiske våpen vil dessuten midlertidig svekke den strategiske balansen overfor USA.

Kun Russlands strategiske våpen i høy beredskap har kjernefysiske stridshoder montert på leveringsmidler (oftest ballistiske missiler). Podvigs nettsted inneholder et kart som viser alle kjente lagre for kjernevåpen i Russland. Disse inkluderer strategiske stridshoder som holdes i bakhånd, pluss samtlige taktiske stridshoder.

Kristensen og hans kollega Matt Korda estimerte i februar i år at Russland har 1588 strategiske stridshoder utplassert og i beredskap (og 977 i aktiv reserve), og 1912 taktiske stridshoder på lager. Russland viser til at disse lagrene er "sentrale," men kartet til Podvig illustrerer at praktisk talt samtlige ligger innenfor noen hundre kilometer fra nærmeste landegrense (hvilket er forholdsvis lite i russisk geografi).

Hvordan vet man om disse lagrene? For å ha en troverdig kjernevåpenevne, må man trene og øve. Det er betydelige rutiner og driller som må på plass for å hente et kjernefysisk stridshode fra et lager, transportere det til nærmeste flybase, havn, missilskvadron eller annet, samt mate det på leveringsmiddelet. Dette gir synlige signaturer. Russerne må dermed regne med at forberedelser til bruk av taktiske kjernevåpen vil oppdages av ressurssterke motstandere med spesielt rombaserte sensorer (samme hva den reelle dekningsgraden egentlig er). Russerne kan dermed i prinsippet også benytte denne realiteten til å signalisere forberedelser til kjernevåpenbruk for å oppnå en psykologisk effekt av noe slag.

Taktiske kjernevåpen

De taktiske stridshodene vil kunne leveres som flybomber, på fly-, ubåt-, skips- eller landavfyrte kryssermissiler, i dypvannsminer, i avskjæringsmissiler i missilforsvar av Moskva, muligens i artillerigranater og trolig mer. De vurderes til å ha sprengkraft i området fra knapt 10 kilotonn (omtrent som Hiroshima-bomben) til over 100 kilotonn. Flere av disse har trolig variabel sprengkraft. Vi kommer noe inn på det i FFI-rapporten fra 2020. Skadevirkningene vil være betydelige der de treffer, spesielt fra sjokkbølgen og branner utløst av varmestrålingen. Et enkelt våpen vil imidlertid ikke kunne skape et nytt Tsjernobyl, som enkelte har vært bekymret for. Her må det presiseres at dette kun handler om omfanget av radioaktivitet i form av langtreisende nedfall. Ethvert kjernevåpen i kilotonnområdet kan ta livet av over hundretusen mennesker uavhengig av nedfallet.

En utveksling på bare noen titalls kjernevåpen kan derimot gi globale negative virkninger på klimaet, som en nylig rapport viste. Konkrete skaderadier fra initialstråling, sjokkbølge og varmestråling kan estimeres og illustreres med det åpne verktøyet NukeMap av Alex Wellerstein.

Wellerstein har basert seg på kunnskap fra amerikanske kjernevåpentester i Nevada på 1950-tallet. FFI har et liknende verktøy basert på det samme, som også tar høyde for værdata og nedfall i tiden som følger (og som også gjelder for andre typer utslipp).

Når det gjelder sannsynlighet for opptrapping til kjernefysisk bruk, så vurderer ikke vi i "atomgruppa" på FFI det. Instituttet har et utmerket miljø av eksperter på Russland og Ukraina som er i bedre posisjon til å vurdere akkurat de sidene av saken.