Samfunnsøkonomiske virkninger av heving av særaldersgrensen – del 2 – ikke-prissatte virkninger

For å imøtekomme de pågående demografiske endringene i det norske samfunnet, har blant annet særaldersgrensene i offentlige stillinger blitt et tema for potensielle reformer. I forsvarssektoren har det de siste årene derfor vært fokus på å analysere mulige endringer i særaldersgrensen. Forsvarets særaldersgrense er begrunnet i et organisatorisk behov for å ha en personellstruktur i aldersmessig balanse. Forsvarsdepartementet har utredet tre alternativer til dagens ordning. Alternativene innebærer å heve aldersgrensen fra 60 år til 62 år for alle militært ansatte (1), eller å øke aldersgrensen til enten 65 (2) eller 70 år (3) for militært ansatte i stab- og støttestillinger. I denne rapporten studerer vi samfunnsøkonomiske virkninger av å heve særaldersgrensen for militært ansatte. Rapporten er den andre i rekken av tre rapporter som sammen skal gi Forsvarsdepartementet et samfunnsøkonomisk beslutningsgrunnlag for å kunne vurdere en endring av særaldersgrensen. Mens vi verdsetter effekten av økt samlet arbeidstilbud i Norge av heving av særaldersgrensen i del I, tar denne rapporten – del II – for seg andre mulige virkninger for Forsvaret og samfunnsøkonomien. Vi tar i bruk den akademiske litteraturen på feltene arbeids- og personelløkonomi samt forsvarsøkonomi for å identifisere virkninger og deres omfang. Vi benytter pluss–minusmetoden for å anslå kvalitativt de relative størrelsene på virkningene vi identifiserer. For mange militært ansatte er særalderspensjonen et monetært gode, fordi personellet kan enten fortsette å arbeide i sivil sektor eller bli pensjonist med relativt god pensjon. En heving av særaldersgrensen vi lda redusere avlønningen.. Det kan ha en positiv effekt ved at andelen personell med iboende motivasjon for arbeid i Forsvaret vil øke. Samtidig kan heving av særaldersrensen medføre en rekke negative virkinger. Ved redusert avlønning kan rekrutteringen til militære stillinger påvirkes negativt, og det kan bli vanskeligere å beholde militært personell i forsvarssektoren. Innsats og motivasjon kan også reduseres som følge av at høyere særaldersgrense fører til at det tar lengre tid for personell å stige i gradene når ansatte på toppen av forsvarshierarkiet blir stående lenger i jobb. Hvis Forsvarets evne til å beholde personell reduseres vil det resultere i noe høyere utdanningskostnader for Forsvaret. For samfunnet har vi identifisert fem virkninger. Virkningene er størst i alternativ 3 fordi dette alternativet medfører høyest reduksjon i antallet særalderspensjonister. Virkningene for samfunnet blir da vurdert til svakt negativ eller ingen virkning på grunn av Forsvarets rekrutteringsevne, svak til middels negativ virkning på Forsvarets evne til å beholde personell, middels negativ virkning på motivasjonen og innsatsen blant militært personell samt svakt negativ virkning på samfunnets utdanningskostnader. For arbeidsmarkedet vil heving av særaldersgrensen kunne medføre svake positive eller negative virkninger. Samlet vurderer vi virkningene for samfunnet til svakt negative i alternativ 1, svak til middels negative i alternativ 2 og middels negative i alternativ 3. Anslagene i denne rapporten er preget av høy usikkerhet, men representerer allikevel de utfall som er mest sannsynlige basert på tilgjengelig kunnskap fra samfunnsøkonomi og det norske samfunnet. Rapportens diskusjoner og konklusjoner spiller en sentral rolle i det samlede samfunnsøkonomiske beslutningsgrunnlaget.