FFIs kommunikasjonssjef takker for seg etter 21 år
Avtroppende kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer er en av de mest markante personlighetene ved FFI. Lett å se, lett å høre. Hun kvier seg aldri for å ta ordet. Og hun beholder det gjerne.
I 2002 ble Anne-Lise Hammer spurt om hun kunne tenke seg en liten jobb: «Kan du få orden på kommunikasjonen ved FFI»? Egentlig hadde hun andre planer, men ok. 21 år seinere kan hun omsider stemple ut, vel vitende om at det er blitt skikk på sakene.
I en ny episode av Ugradert kan du høre Anne-Lise snakke om årene ved FFI, og en mildt sagt allsidig karriere i årene før hun kom til instituttet.
Det Anne-Lise ikke vet om instituttet er antakelig uvesentlig: Hun har oversikt over det meste av både indre liv og utadrettet formidling. Hun vet hvordan hun skal få plassert saker i mediene. Hun har samtidig fingerspitzengefühl for hvilke snøballer som må stoppes før de ender som medieskred.
Ny, firbeint sjef
Siste dag i august trer hun av for aldersgrensa. 70-åringen har allerede fått ny sjef: Nå er det katten Oka som bestemmer dagsordenen. De siste ukene har den unge bengaleren hatt for vane å rømme fra kontoret hennes i bygg 029, helst opp trappa der FFIs toppsjef Kenneth Ruud og Hammers tidligere sjef Jan Erik Torp sitter. Antakelig er dette en ren markering av hvem som nå har det endelige ordet.
Trass i at hun omtaler karrieren sin forut for årene på Kjeller som en perlerad av tilfeldigheter, startet livet hennes nettopp med Forsvaret. Anne-Lises far var major Rolf Hammer. Mora Brita og de to døtrene fikk kjenne på hva beordringer betød.
– Inntil jeg flyttet hjemmefra da jeg var 19 år, hadde jeg flyttet 15 ganger. Jeg var idrettsjente, pappajente og en bokorm. Jeg lærte tidlig å ikke ha for nære vennskap, fordi jeg hele tiden måtte bryte opp når vi flyttet til nye steder, forteller hun.
Oslojenta tror nomadelivet ga henne en fordel.
– Når du flytter mye har du muligheter til å bestemme deg for hvordan du ønsker å framstå. Jeg har nok hele livet vært uredd med å sette i gang med nye ting. Det var ikke før jeg ble valgt til studentrådsleder ved UiO, som første kvinne, og senere var eneste kvinne i politisk avdeling i Aftenposten, at jeg skjønte at det var noe spesielt ved det.
Halvstudert røver
Studiene hennes besto av den nokså uvanlige kombinasjonen kjemi, kulturgeografi og statsvitenskap. Hun var kort sagt en av disse halvstuderte røverne som har det med å ende i pressen.
– Det var en tilfeldighet, som så mye annet i livet mitt, at jeg ble journalist, fastslår hun.
I medieverdenen har hun hatt en lapskaus av jobber. Hun var redaktør av det konservative tidsskriftet Minerva, redaktør av tidsskriftet Norsk linje og journalist i Morgenbladet, alt ved siden av studiene og som lønnet studentpolitiker.
– Jeg ble headhuntet av redaktør Egil Sundar til politisk avdeling i Aftenposten i 1982, og senere av Per Egil Hegge til A-magasinet som featurejournalist. Der i gården var oppskriften «virkeligheten er fantastisk nok».
Dopingbok og idrettsagent
Sant nok. Hun var pressesjef for Bislett-alliansen mellom 1982 og 1987. En av virkelighetene kjemikeren Anne-Lise Hammer satte seg inn i da, var doping i idretten. Temaet ble til en serie i A-magasinet i 1986. To år etter kom hun med boka «Dopingekspressen». Innholdet var brennbart. Dette ble en snakkis.
– Boka var opprinnelig skrevet på engelsk, for et britisk forlag. Trusler om søksmål gjorde at det aldri ble noen utgivelse der. Men Channel 4 kjøpte rettighetene til manuset. Jeg var med på å lage en dokumentarfilm, med den dobbeltbunnede tittelen «Crossing the Line». Den ble vist i over 20 land i verden i 1988, før OL i Seoul og faktisk før boka ble publisert i Norge.
I Bislett-jobben var hun blitt kjent med mange toppidrettsstjerner. Hun ble den første kvinnelige manageren i internasjonal friidrett. Den britiske sprinteren Linford Christie var førstemann på lista hennes, deretter fulgte seks til. En av dem var sprinteren Ben Johnson.
– Jeg hadde oppdraget for ham i perioden mellom de to dopingutestengelsene han fikk, understreker hun.
Av med kappen
Kjendisgjennombruddet kom da den alltid sitatvennlige Hammer ble ansatt som skandinavisk sjefredaktør i Cupido, «bladet for kåthet og glede». For øvrig det eneste kulørte magasinet i sin sjanger som forsøksvis kunne ligge framme i stua. Hvis hun blir spurt, byr hun gjerne på særs fargerike anekdoter fra denne perioden. Da er det bare å bestille en øl til.
Nye skifter kom. To sesonger som programleder i «Kvinnene på taket» på TV3 i 1994 gjorde at enda flere begynte å gjenkjenne Anne-Lise Hammer på gata.
Hun traff spikeren på hodet da hun opprettet frilansbyrået «Hammer & Penn». Her solgte hun tjenester som både frilansredaktør, journalist og kommunikasjonssjef. Et av redaktøroppdragene var for tidsskriftet Norges Forsvar, bladet til Norges Forsvarsforening. Ringen skulle snart sluttes.
Her skal vi ha i mente at FFIs formidling ut til samfunnet fram til da hadde vært så godt som ikke-eksisterende, like siden starten i 1946. Instituttet var iført en usynlighetskappe. Slik kunne det ikke fortsette. I tildelingsbrevet til FFI i 2001 hadde ledelsen fått i oppdrag å skaffe seg en kommunikasjonsstrategi. Formål: Hvordan kan virksomheten gjøres mer synlig?
Først ble det hyret inn et kommunikasjonsbyrå. Det greide ikke å løse oppgaven på godt nok vis.
Sommeren 2002 forlød det at Hammer skulle slutte som redaktør i Norges Forsvar. Daværende FFI-direktør Paul Narum fikk et råd fra styreleder og tidligere forsvarssjef Torolf Rein: «Ta deg en prat med Hammer».
– Paul ringte og ba om et møte. Han ville ha meg som rådgiver. Jeg hadde helt andre planer. Jeg lot meg likevel overtale til å ta en åtte måneders kontrakt. Da jeg dukket opp på Kjeller i desember 2002 var det mange som så forbauset på meg. Jeg fikk inntrykk av at ingen andre enn Pauls sekretær var informert om hvem jeg var, og hva jeg kom dit for.
«Slik gjør vi det ikke her»
Hammer var bestemt på at kappen nå måtte av: Forskning som ikke var uttrykkelig gradert skulle alltid kunne publiseres.
De første FFI-dagene møtte hun et personalkontor som heller ikke skjønte hvordan de skulle takle oppdraget hennes.
– I begynnelsen hørte jeg ofte «det er ikke slik vi gjør det ved FFI». De tekniske støttefunksjonene her besto den gangen av fotolabben, pluss et tekst- og tegnekontor. FFI hadde bibliotek, en nettansvarlig og en nettopp avsatt informasjonssjef. Utpå vinteren ble jeg klarert. Jeg fikk PC og telefon i et kott i andre etasje i stabsbygget. Så var det å jobbe dag og natt. I mars la jeg fram forslaget mitt til tiltak, virkemidler og plan.
Forslaget hennes var omfattende og ambisiøst. Instituttledergruppa mukket ikke. Dette ville de. De sa ja.
– Jeg fikk pengene jeg trengte. Med hjelp fra kommunikasjonsbyrået Dinamo laget vi FFIs nye visjon, verdier, strategiske posisjon og kommunikasjonsplattform. 1. januar 2004 ble Infoenheten etablert. Den fikk rom i det gamle bibliotekbygget her på Kjeller.
Blod på tann
Hun hadde nå kvittert for utført oppdrag. Hun kunne gå til neste beite.
Bare én ting gjensto. Ved FFI skal det formelle alltid være i orden. Stillingen som kommunikasjons- og informasjonssjef måtte opprettes og utlyses. I mellomtida hadde Hammer fått blod på tann. Kanskje var FFI et værende sted?
Hun meldte seg, som en av hundre søkere. Våren 2004 ble hun ansatt. Anne-Lise var trolig riktig person: Allerede samme høst mottok FFI den første av mange priser for fremragende kommunikasjon, i dette tilfellet fra Kommunikasjonsforeningen.
Siden har hun og stadig flere kolleger i avdelingen hamret ut stoff, satt dagsorden og gjort FFI synlig.
Drivkraften
– Mange oppfatter deg som ivrig og veldig utadvendt, en som ikke er redd for å ruske opp i ting. Hva er drivkraften?
– Når jeg først engasjerer meg vil jeg gjøre det ordentlig. Det er resultatene som teller. Du er ikke bedre enn din neste jobb. Jeg misliker byråkrati og at ting tar tid. I begynnelsen ved FFI fikk jeg frie hender. Jeg vet at evnen min til å gjennomføre ting var en hovedgrunn til at jeg ble hentet inn og ansatt. Jeg vil ubeskjedent si at oppdraget jeg i sin tid fikk av direktør Narum er gjennomført.
Touch and go i F-16
– Dine beste forsvarsopplevelser: Var det å fly F-16, eller å tilbringe flere døgn i ubåt?
– Som redaktør i Norges Forsvar ble jeg invitert med på de utroligste ting. Jeg har opplevd mye spennende, men det å egenhendig få føre en toseters F-16 på tokt i 25 minutter er nok det største. Vi ble utsatt 5,9 G på det meste. Vi var fire fly på tokt, i flere timer. Vi fløy under radarhøyde oppover Hemsedal, med litt bombing i Rondane og rundt Mjøsa. Deretter touch and go på Rygge, og videre utover Oslofjorden. Landingen skjedde ved hjelp av bremsefallskjerm. Ikke noe av det jeg har opplevd innenfor feltet er større enn den flyturen. Og ingen sivile får en slik sjanse igjen: Arvtakeren F-35 leveres bare som enseter.
– Hvordan er det å gå inn for landing her ved FFI og måtte forlate kommunikasjonsfamilien din?
– Jeg har hatt en slags katarsis de siste månedene. Jeg har ryddet i filer, kastet og makulert. Slik løftes FFI-børa av ryggen min. Jeg føler meg 50 kilo lettere. Det jeg kommer til å savne er alle de utrolig dyktige medarbeiderne i kommunikasjonsenheten. Samarbeidet, samholdet og ansvarsfølelsen er helt unik. Å jobbe med alle de fantastisk dyktige menneskene ved FFI har vært et privilegium.
Den nye tilværelsen
– Oka er din nye overordnede. Hva vil du si om ham?
– Det er helt klart en ny tilværelse å få en samboer, attpåtil en hann. Det er nærmere 40 år siden sist. Han og jeg skal bli boende ved Solli plass. Oka er med overalt. Han er kjærlig, uredd, nysgjerrig og sjefete. Ikke ulik meg.
– Hva nå?
– Mandag 4. september tiltrer jeg i deltidsjobb som kommunikasjonssjef i KOL, Krigsskoleutdannede offiserers landsforening. KOL er den største og viktigste akademikerforeningen i forsvarssektoren. Fagforeningen har over 1700 medlemmer. Jeg skal også skrive litt for Akademikernes studieforbund. Jeg er hyret til å holde en del kurs om kommunikasjon for ymse oppdragsgivere, og tar ellers jobber som frister. Jeg satser ikke på late pensjonistdager ennå, nei.