Nye oppgaver for Forsvarets spesialstyrker?

Stor bredde i oppgaver i dag

Rapporten slår fast at Forsvarets spesialstyrker er unike. De løser en langt større bredde av oppgaver enn noen annen enhet i Forsvaret. Samtidig konkluderer rapporten med at styrken i årene framover må prioritere strengere mellom ulike oppgaver. Og at støtten til indre sikkerhet på sikt vil bli mindre viktig, ikke minst fordi politiets evne til kontraterroroperasjoner øker.

For å kunne trekke slike konklusjoner undersøker forskerne de sikkerhetspolitiske utfordringene Norge står overfor. Fra terrorgruppers operasjonsmåter, til utbredelse av hybride virkemidler i Europa, og krig i Norge i form av et strategisk overfall.

Forskerne konstaterer at terrortrusselen vil være stabil i årene som kommer. Hybridkrig er et nytt konsept som utfordrer den tradisjonelle organiseringen av sikkerhetsinstitusjonene i vestlige samfunn. Et strategisk overfall, et overraskende angrep med store militære styrker, vil fortsatt være et relevant scenario.

Endringer påvirket av omgivelsene

Det første paradigmet er knyttet til andre verdenskrig og bekjempelsen av den tyske okkupasjonsmakten i Norge. Hovedoppgaven var sabotasje og etterretningsoperasjoner i tillegg til trening og materiell understøttelse av hjemmestyrkene.

Det andre paradigmet var den kalde krigen der Forsvarets hovedoppgave var invasjonsforsvar for å møte den sovjetiske trusselen. Her var oppgaven til spesialstyrkene rekognosering, utvikling av måldata og å drive raid og sabotasje bak fiendens linjer.

Det tredje paradigmet ble drevet fram av den nye terrortrusselen på 1970-tallet. I Norge var, og er fortsatt, kontraterror en oppgave for politiet. Men utviklingen av en omfattende og ofte sårbar olje- og gassinfrastruktur i Nordsjøen førte til at Forsvaret fikk et særlig oppdrag med å bekjempe angrep mot installasjonene til havs. Forsvarets spesialkommando (FSK) som var opprettet med det maritime oppdraget for øye, fikk etter hvert også i oppdrag å støtte politiets kontraterroroperasjoner på land.

Det fjerde, og foreløpig siste paradigmet, kom med utenlandsoperasjonene, som primært må forstås som støtte til utenrikspolitikken. Nå skulle styrkene drive med ukonvensjonell krigføring, spesiell rekognosering og offensive operasjoner i utlandet, ofte i vanskelige tilgjengelige områder.

Disse operasjonene eksponerte spesialstyrkene for helt nye rammer – klimatisk, geografisk og ikke minst kulturelt. Operasjonene tvang også fram en sterk oppgradering av styrken, ikke minst materielt. Det var nødvendig for å kunne operere på samme nivå som allierte og opprettholde et teknologisk forsprang til motstandere.

Reorientering nødvendig

Med det fjerde paradigmet utgjør Forsvarets spesialstyrker en militær kapasitet som i stor grad er orientert mot sivile utfordringer – kontraterror og utenrikspolitikk.

Russlands tilbakekomst som en militær utfordring for Norge og Nato gjør imidlertid en reorientering av spesialstyrkene mot de nasjonale militære utfordringene nødvendig. Dette kan innebære overgang til et nytt – det femte – spesialstyrkeparadigmet. Dette underbygges av tre observasjoner:

1. Politiets økende evne til å håndtere terrortrusselen.
2. Et økende behov for å bygge opp forsvar mot et væpnet angrep i kombinasjon med evne til å bekjempe hybride trusler.
3. Et fortsatt behov for styrkebidrag til operasjoner i utlandet.

Innenfor det femte paradigmet vil spesialstyrkene legge til rette for at andre myndigheter kan operere i henhold til etablerte planer og formål. Forsvarets spesialstyrker vil med det operere mer som en strategisk tilrettelegger og i mindre grad som elitesoldater med taktiske oppdrag. Dette innebærer blant annet å ikke holde personell på spesiell beredskap for å støtte politiet. De skal heller stå på beredskap som et generelt krisehåndteringsverktøy for ulike situasjoner og utfordringer.