Forsvarsforskning og sikkerhetspolitikk går hånd i hånd

Til å begynne med var nedrustning og rustningskontroll hovedsakene, etter hvert ble feltet utvidet til å gjelde sikkerhetspolitikk generelt, bare det hadde relevans for Norge og landets forsvar. På 70-tallet startet en kartlegging og vurdering av konsekvensene for Norge dersom landet skulle bli en av Europas store leverandører av olje og gass. En god begrunnelse for å ta opp slike studier nettopp ved FFI, var at her kunne man drive forskning om sikkerhetspolitikk med en lengre tidshorisont enn det er mulig for eksempel i et departement, hvor det dagsaktuelle dominerer.

Ved siden av å følge internasjonale begivenheter som har relevans for Forsvaret, har den sikkerhetspolitiske forskningen ved FFI noen særegenheter. Mens andre forskningsinstitusjoner har Forsvaret som studieobjekt, er de sikkerhetspolitiske forskerne ved FFI med på å gi Instituttet grunnleggende forskningsbasert kunnskap som danner basisen for norsk forsvarsplanlegging. 

Systemgruppen

Olav Njølstad og Olav Wicken skriver i FFIs historiebok «Kunnskap som våpen» fra 1997 inngående om de overlegningene FFI-ledere som Finn Lied og Erik Klippenberg gjorde seg da de tidlig på 60-tallet bestemte at FFI skulle ansette personer med sikkerhetspolitisk, og dermed statsvitenskapelig, kompetanse.

Det fantes allerede et miljø for systemanalyser og operasjonsanalyser som skulle være en rådgivende instans for fagmilitære og politiske myndigheter. Dette miljøet ble kalt Systemgruppen. Gruppen ble etablert i 1959 som del av direktørens stab. Systemgruppen var forløperen til det som i dag heter Avdeling for strategiske analyser og fellessystemer.

Systemgruppen mente at deres analyser av Forsvarets problemer var basert på foreldede sikkerhetspolitiske premisser og så behovet for dypere innsikt i Norges sikkerhetspolitiske utfordringer. Det var dette som dannet grunnlaget for instituttets arbeid med forsvarsplanlegging og scenarioutvikling.

Pionerene

I 1962 ble det følgelig etablert en liten gruppe med tre statsvitenskapelige forskere. Den skulle bistå Forsvaret og myndighetene med «bearbeidingen av spesielt de tekniske sider ved våpenkontroll og nedrustningsproblemet». For at FFIs sikkerhetspolitiske forskere skulle kunne bidra, måtte de også ha tilgang til graderte opplysninger om «styrkeforhold, våpeneffektivitet, kostnader, fremtidig våpenteknisk utvikling og sikkerhetspolitiske problemstillinger».

Mange husker Johan Jørgen Holst som en markant statsråd i flere av Gro Harlem Brundtlands regjeringer, både som forsvarsminister og utenriksminister. Men han ble som 25-åring også én av de tre første sikkerhetspolitiske forskerne ved FFI.

Behov for nye begreper

Holst ble forskeren som utmerket seg med å utvikle kunnskap og begreper som fremdeles er relevante i studiet av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, men også internasjonal politikk mer allment. 

En av FFI-publikasjonene til Holst var studien «Arms Stability in the Cold War» utgitt i 1971. Den tar opp ulike problemstillinger rundt rustningskontroll og nedrustning. Holst var på ingen måte noen «rakett-teller». Han var opptatt av strategiske problemstillinger, herunder spillteori. Slike emner er også dagens FFI-forskere er opptatt av, under fanen «sikkerhetsdilemmaer». Njølstad og Wicken skriver inngående om Holsts arbeider og at han var en pioner, ikke bare i norsk sammenheng, når det gjaldt å undersøke de strategiske og sikkerhetspolitiske implikasjonene av ulike nedrustnings- og rustningskontrolltiltak.

Større miljø

Det sikkerhetspolitiske forskningsmiljøet har tradisjonelt sett ikke vært stort i antall personer. Det var først fra midten av 1990-tallet og framover at FFI startet oppbyggingen av et større miljø. Bakgrunnen var endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelser.

Avdelingssjef Ragnvald Solstrand ved Avdeling for systemanalyse hadde mye å si for at sikkerhetspolitikkens status ble utviklet. Solstrand har selv skrevet en omfattende rapport med tittelen «Langsiktig planlegging i Forsvaret». Her tar han for seg både metodikken og hvordan Forsvarets planleggingssystem er med og gir et godt beslutningsgrunnlag. Han viser også hvordan miksen mellom sikkerhetspolitisk innsikt og operasjonsanalyse er helt vesentlig for utviklingen av norsk forsvarsplanlegging.

Det Solstrand så, var at endrede sikkerhetspolitiske omgivelser etter Den kalde krigens slutt i 1990 økte behovet for at FFI selv skulle styrke sin sikkerhetspolitiske kompetanse.

Statssammenbrudd og internasjonale operasjoner

Da Den kalde krigen var over, brakte Sovjetunionens oppløsning med seg nye sikkerhetspolitiske utfordringer. Oppløsningen av Jugoslavia i 1991 rettet søkelyset mot utfordringene som følger av statssammenbrudd. Det var den blodigste konflikten i Europa etter Den andre verdenskrig og det internasjonale samfunnet, i form av FN og Nato, grep inn i konflikten for å forhindre folkemord, etnisk rensing og en spredning av konflikten til andre regioner.

Også grunnlaget for omstillingen av det norske forsvaret ble lagt på 1990-tallet selv om realitetene var at omstillingen i første rekke var økonomisk og ikke sikkerhetspolitisk drevet. Uansett ble Forsvaret etter hvert mer innstilt på internasjonale operasjoner. Det ble følgelig mer behov for forskningsbasert kunnskap om slike operasjoner, hvordan militærmakten skulle samhandle med sivile aktører, samt de utfordringer opprørsbekjempelse reiser. Erfaringene fra 30 år med internasjonale operasjoner danner grunnlaget for forskningsspørsmål i årene fremover.

Tre bein

Siden midten av 1990-tallet har den sikkerhetspolitiske forskningen ved FFI stått på tre bein. Dette er tre forskningsområder som studerer sikkerhetspolitiske spørsmål spesifikt. Samtidig er det viktig å påpeke at andre forskere med sikkerhetspolitisk bakgrunn bidrar med analysekompetanse inn i andre prosjekter. Dette er prosjekter som arbeider med både teknologiforståelse og organisasjonsvitenskap.

Russland. Russland er Europas største stat, med den største befolkningen. Samtidig er landet ikke en del av det euroatlantiske sikkerhetsfellesskapet. Å forske på den militære utviklingen i landet betyr mye for norsk sikkerhetspolitikk og forsvarsplanlegging. FFI har gjennomført åtte prosjekter om Russland siden 1997, da det første rene forskningsprosjektet om russisk militær utvikling ble satt i gang.

Internasjonale operasjoner. Etter hvert som internasjonale operasjoner ble stadig viktigere, reiste det en hel rekke nye forskningsspørsmål knyttet til bruken og effektiviteten av militærmakten i de områdene der Norge var med å gripe inn. Hva var effektiviteten til anvendelsen av militærmakten? Hvordan kunne anvendelsen av militærmakten bidra til at Nato kunne nå sine politiske mål? Innenfor dette området prioriterte FFI-forskerne spørsmål knyttet til beskyttelse av sivile. Her utviklet forskerne viktig kunnskap som blir brukt både nasjonalt og internasjonalt, og da både innen akademia og til operativ virksomhet. Forskningen på dette området er en suksess som har oppnådd mye anerkjennelse internasjonalt. 

Terrorisme. I 1999 startet forskningen på internasjonal terrorisme (TERRA). Denne forskningen har vært en viktig premissgiver for debatten om terrorisme ikke bare i Norge, men også internasjonalt.

Føringer for annen forskning

Den sikkerhetspolitiske forskningen legger i likhet med den økonomiske forskningen føringer for forskning på andre og mer teknologiske områder ved FFI. De innsiktene FFIs sikkerhetspolitiske forskere utvikler, kan vanskelig hentes fra andre forskningsinstitusjoner – eller fra etterretningstjenesten.

Samtidig er det viktig å påpeke at statsviterne ikke lenger er alene. Det brede forskningsfeltet forklarer også hvorfor samfunnsvitenskapelige fag har fått et langt tyngre innslag på FFI de siste årene. Både sosiologer, antropologer og historikere har kommet til, samtidig som FFI siden 1994 har hatt forskning på samfunnssikkerhet i form av Beskyttelse av samfunnet-prosjektene (BAS).

Dette viser også til et mer generelt fenomen i internasjonal politikk, at grensene mellom det nasjonale og det internasjonale blir mer utydelig. Det er ikke lenger like klare skiller mellom indre og ytre sikkerhet. Dette forklarer hvorfor den samfunnsvitenskapelige porteføljen har blitt bredere ved instituttet. I dag finner vi samfunnsvitere ved de fleste avdelinger på FFI. I tillegg er det viktig å forstå de sikkerhetspolitiske implikasjonene som teknologiutviklingen har, ikke minst utviklingen av det digitale rom. Det er også en grunn til at FFI har behov for sikkerhetspolitisk analysekompetanse.