Finn var systembyggeren

Under et besøk får lille Finn vise fram Meccano-krana han har bygd. Meccano var datidas Lego, et metallbyggesett med bjelker, hjul, aksler, muttere og skruer. Gjesten og hele familien, inkludert Finns to eldre søstre, synes krana er stor og fin. Lied husker det Bannatyne sa til ham: «Du kan nok bli en bra ingeniør». Men, tilføyde skotten, da måtte unge Lied lære seg ordenssans! For skruene stod ikke samme vei. De skulle stå med hodet ut på begge sider.

– Den setningen festet seg. Den førte til at jeg lærte meg orden. Fra da av redde jeg opp senga mi. Folk har ledd av meg femti år etterpå, når jeg på søndagene gikk og plukket søppel fra plenene. Sengeoppredning i barndommen og plenrydding ved FFI handlet for Lied om én og samme ting: flid.

FFI var den største gleden

Fortellingen er Finn Lieds egen. I 2012 presenterte NRK en serie med åtte av etterkrigstidas markante personligheter. I det timelange intervjuet spør programlederen: – Hva har gitt deg den største gleden i hele ditt livsverk?

Svaret kommer kontant:

– Uten tvil at jeg klarte å reorganisere og samle FFI rundt store og viktige prosjekter. Det ble et mønster for hvordan slike ting kunne gjøres. Det er jeg glad for at jeg var med på, sammen med flere hundre motiverte medarbeidere som hadde tillit til meg.

En nasjonal strateg

Direktørperioden hans sammenfalt med mesteparten av den kalde krigen mellom Sovjetunionen og USA. Norge var det viktigste Nato-landet i nord. Det var likevel ikke tradisjonell forsvarstankegang som preget arbeidet hans. Han var en systembygger.

Forskningsinstituttet ble det viktigste byggverket hans. Påstanden er hans egen. Lied kunne ha pekt på mye annet han fikk gjennomført: Han var en nasjonal strateg. Han samarbeidet nært med blant andre Arbeiderpartiets Trygve Bratteli og Jens Chr. Hauge om store, nasjonale prosjekter. Som industriminister ble han en av arkitektene bak Statoil.

Da han satte seg på direktørstolen for første gang i 1957, var 41-åringen godt kjent med forskningsinstituttet. Blant annet hadde han vært forskningssjef for Avdeling for telekommunikasjoner siden 1953.

Radiobyggeren

Finn Lied ble født i Fana sør for Bergen 12. april i 1916. Mora Astri var farmasøyt, faren Sigvald apoteker. Foreldrene var samfunnsinteresserte mennesker, faren var kjent som radikal venstremann. I NRK-intervjuet forteller han om en skjellsettende episode.

Før krigen bygde han sine egne radioer. Det var en hobby han og faren delte.

– Jeg bygget krystallapparater og hørte på erne stasjoner som Luxembourg, Hilversum og Daventry. Slik fikk han interesse for toveis radio:

– Jeg hadde hørt om telegrafbestyrer Diesen i Narvik. Han kommuniserte med folk på New Zealand!

Interessen for det tekniske førte ham mot ingeniørstudier i svakstrøm ved Norges tekniske høgskole (NTH) i Trondheim. Da Norge kom med i krigen 1940, ble han trukket inn i motstandsarbeidet i studentmiljøet i Trondheim. Han måtte flykte til Sverige i 1941. I Sverige ble Lied rekruttert av norske og britiske etterretningsmyndigheter. Oppdraget var å frakte radiosendere inn i Trøndelag. Målet med det var å følge med på den tyske flåteaktiviteten i Trondheimsorden, især den rundt slagskipet «Tirpitz».

Senderne med utstyr veide over 30 kilo. Lied måtte bære dem med seg på ski eller til fots. Han fraktet senderne fra Storlien i Sverige, fram til Trondheim eller Selbu. Han husker ikke at han noen gang var redd, selv om risikoen var enorm.

Det affiserte heller ikke den unge studenten at han aldri hadde vært soldat: Han var før krigen blitt kjent stridsudyktig på grunn av tuberkulose. Heller ikke de ansvarlige i Forsvaret var opptatt av dette. Lied ble snart utnevnt til kaptein i den norske hær.

De 40 i England

I 1942 kom han seg til England, der han jobbet i den norske overkommandoens sambandsavdeling. Her ble han del av det miljøet som FFI skulle springe ut av.

– Vi var 40 norske ingeniører og vitenskapsmenn, forteller han i NRK-intervjuet.

– Det utviklet seg et ønske i denne gruppa om å tenke på etterkrigstida. I 1942 ble Forsvarets Overkommandos Tekniske Utvalg (FOTU) opprettet. Det skulle bistå britene med norske forskere og ingeniører i krigsforskningen deres. FOTU fikk også i oppgave å utrede hvordan den norske forsvarsforskningen skulle organiseres etter krigen. Dette utredningsarbeidet ledet til etableringen av Forsvarets forskningsinstitutt, der de FOTU-tilknyttede forskerne og ingeniørene utgjorde kjernen.

Lied forteller videre:

– Da krigen var over, var det en veldig sterk følelse hos oss om at vi skulle bygge landet. Det var omtrent som med statsminister Christian Michelsen i 1905. Han snakket om «den nye arbeidsdag». Vi så hva utvikling og forskning kunne utrette under krigen.

– Den leken ville vi være med i, som det heter. Vi så også på utviklingen av forsvarsteknologi som «dual purpose», den hadde både sivil og militær anvendelse.

Elektroingeniør Fredrik Møller i London-miljøet og leder for hjemmefronten Jens Chr. Hauge gikk i bresjen. Ved krigsslutt var de ennå unge menn. Lied var 29 år gammel, Hauge 30, Møller var 39.

– Møller var ingen stor vitenskapsmann, men en veldig dynamisk kraft. Han og Hauge la fram proposisjonen for Stortinget, forteller Lied.

Samlet riket på Kjeller

11. april 1946 var FFI etablert. Samme år fikk Finn Lied sin sivilingeniøreksamen ved NTH. Han ble rekruttert til FFI. I 1946 og 1947 hadde Lied forskeropphold i England.

Allerede i mai 1946 var de første fem avdelingsdirektørene ansatt. De satt spredt: Fredrik Møller i avdeling for asdic i Horten, Gunnar Randers i avdeling for fysikk på Blindern i Oslo, Egil Ronæss i avdeling for kjemi i Trondheim, Helmer Dahl i avdeling for radar i Bergen og Leiv Harang i avdeling for telekommunikasjon i Bergen.

I 1947 ble Fredrik Møller utnevnt til FFIs første direktør. Direktørens kontor lå i Oslo. Det var først i Lieds tid at FFI ble samlet på to steder, i Horten og på Kjeller. På Kjeller sto det flere bygninger som var oppført av tyskerne under krigen. Pluss at det var igjen fem brakker som tilhørte Luftforsvaret på Kjeller. FFIs sekretariat og hovedkvarter var inntil da i Oslo.

Det blir fortalt at Lied ofte avsluttet møtene i det som ble kalt Forskningssjefenes Råd med en parafrase over den romerske senatoren Cato den eldres berømte setning: «For øvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges». Cato pleide å avslutte alle sine taler i senatet slik. Lieds vri var mer positiv: «For øvrig er det min mening at FFI bør samles på Kjeller.»

– Møller var ikke interessert i å flytte. Jeg arbeidet for en samling til et tverrvitenskapelig miljø, med en størrelse over det kritiske. Jeg ville ut på landet, hvor vi kunne smelle og gjøre ting vi ikke kunne i en by eller i noe universitetsmiljø. Det tok meg litt tid å få gjennomslag. Da jeg ble tilbudt stillingen som direktør, var dette betingelsen min: Vi skulle til Kjeller. Og daværende forsvarsminister sa ja til bygging av fellesadministrasjonsbygget med én gang, forteller Lied.

Han var likevel enig med Møller på et vesentlig punkt.

– Han sa vi måtte bedømmes av resultater, og da slike som kunne leses av på bunnlinjen i de selskapene som produserte utstyret vårt. Instituttet skulle ikke bare være til nytte, det skulle også være økonomi. Møller etterlot seg et bilde av FFI som noe som levde av resultatene. Det var en veldig forskjellig tanke fra universitetenes.

Et lite institutt for de store ting

Lieds egen filosofi formulerte han slik i intervjuet:

– Jeg var besjelet av tanken om at vi skulle være et lite institutt for store ting. Vi skulle ta fatt på oppgaver som virkelig betydde noe, og organisere arbeidet slik at vi kunne ha en kraftsamling. Vi måtte hindre en for oppdelt, stiv og ufleksibel organisasjon. Vi måtte flytte mennesker til oppgavene.

– Dette har vært credoet i FFI. Et institutt som var organisert for oppgaver, ikke avdelinger for ditt og avdelinger for datt. FFI var slik sett en ekstrem og fleksibel prosjektorganisasjon. Vi konkurrerte med de beste, og vant over dem på mange områder. For eksempel vårt første nærhetsbrannrør.

Lied glemmer ikke at politikere i den amerikanske kongressen viste til at norske FFI hadde produsert et nærhetsbrannrør til en bombekaster for bare 30 000 dollar.

– Amerikanerne hadde selv brukt millioner på millioner for å løse den samme oppgaven. Men vi hadde noen veldig dyktige ingeniører. På ubyråkratisk måte tok de den nye utviklingen av faststoff-elektronikken i bruk. Min gode venn og kollega Christian Holm dro til USA og fikk håndplukket den nyeste høyfrekvenstransistoren. Den var kjernen i brannrøret til bombekasteren. Resultatet var at vi fikk produsert brannrør i millionvis på Kongsberg den gangen.

Mangedoblet veksten

Finn Lieds 26 år som direktør ble en periode med rivende utvikling. Budsjettet vokste fra godt under 10 millioner til godt over 50. Personellet økte fra rundt 300 til over 600. Kjeller ble et teknologisk senter, slik direktøren ville:

FFIs etablering førte til knoppskyting av andre forskningsinstitusjoner. I 1948 ble Institutt for atomenergi (IFA, fra 1980 IFE – Institutt for energiteknikk) opprettet på nabotomta, med forskningsdirektør Gunnar Randers som første direktør.

Televerkets forskningsinstitutt ble opprettet på Kjeller i 1967, med tidligere FFI-medarbeider Nic Knudtzon som direktør. Norwegian Seismic Array (NORSAR) ble opprettet på Kjeller i 1968, og Norsk institutt for luftforskning (NILU) i 1969. Utgangspunktet for både NORSAR og NILU var forskningsarbeid ved FFI, henholdsvis overvåking av atomprøvesprengninger og studier av stridsgasser

Datakraft måtte til

FFI sto sentralt i utviklingen av en rekke datamaskiner på begynnelsen av 1960-tallet, noe som i sin tur førte til opprettelsen av Norsk Data og Kongsberg Våpenfabrikks (KV) datadivisjon. Den første var LYDIA (1962), etterfulgt av SAM, SAM2 og SAM3.

Finn Lieds milde ytre kunne forlede noen. Men han tok del i sterke allianser. Sammen med Fredrik Møller – fra 1957 leder av Noratom – fôret han Jens Chr. Hauge med kompetente råd og vurderinger. Ikke sjelden gikk rådene på tvers av de vante forestillingene i Forsvaret, og kortsiktige lønnsomhetsbetraktninger i forsvarsindustrien.

For stor innflytelse?

Selv om Lied aldri greide å lirke FFI helt på innsiden i Forsvaret, i form av en formell posisjon i forsvarsledelsen, var instituttets innflytelse så sterk at selv han kunne bli bekymret. Da den viktige systemgruppen ved FFI feiret tiårsjubileum i 1969, sa han: «Vi er ofte reddere for at vi har for stor innflytelse enn at vi har for liten. Det kan være farlig hvis våre analyser blir nyttet ut over området for deres signifikans.»

FFI hadde mange roller internasjonalt, særlig mot Nato og USA. Samarbeidet kunne være tungrodd. Da forskningssjef Henrik Nødtvedt skulle overta som direktør for Natos forskningssenter for ubåter i Italia, fikk han følgende hilsen med på veien fra Lied: «Du klager nå og da på vårt byråkrati. Det amerikanske er meget verre, og Natos ti ganger så jævlig igjen. Det er helt fåfengt å prøve å endre på det.»

Sentral på alle områder

Da Finn Lied hadde et mellomspill som industriminister i Bratteli-regjeringa, fra mars 1971 til oktober 1972, hadde han allerede lykkes med å gjøre FFI til en sentral aktør innenfor både sikkerhetspolitikken, forsvarspolitikken og industripolitikken. FFI ble en modell for tilsvarende forskningsinstitutter i andre land, som også ønsket å bygge opp nasjonale høyteknologiske industrier.

Journalist Cathrine Sandnes intervjuet Finn Lied i tidsskriftet Samtiden i 2006, under vignetten «De som bygde landet». Intervjuet ble innledet slik: «Einar Gerhardsen hadde folket. Haakon Lie styrte partiet. Jens Christian Hauge sørget for sikkerheten. Og Finn Lied bygde industrien.»

Arbeidsnarkomanen

Lied var arbeidsnarkoman, med sjudagersuker. Fliden hans gjorde ham også til litt av et petimeter. Han mislikte at bilder hang skeivt. Lied kunne stå på hjørnet av administrasjonsbygningen om morgenen for å se hvem som kom når. Syntes han det var noen som sluntret unna, ble det innkalling på teppet. Han tok seg til og fra eneboligen på Skedsmokorset per bil, i mange år en Volvo Amazon med vinyltak. Det var litt ekstra, det.

Lieds fristed i verden var hyttene hans. Først den i Hurdal, og siden i Hedalen i Valdres. Hyttenaboene kunne konstatere at lesestolen ikke var de vanlige krimromanene. Det gikk i tjukke bøker om Albert Einsteins relativitetsteori, eller litteratur med kompliserte ligninger.

De samme naboene måtte stundom jage sau fra hytteområdet. Da kunne de oppdage at Finn Lied og samboeren Inger Hattrem satt midt blant sauene og matet dem med hendene. Det ble snekring her også. Møbler, terrasser og trapper ble produsert med pinlig nøyaktighet, konstaterte hyttenabo og pressemann Per Brunvand.

Fredens midler

Etter at han ble pensjonist fra FFI i 1983, fortsatte Lied å jobbe ved Institutt for energiteknikk – FFIs nærmeste nabo på Kjeller – til han var langt over 90 år.

Sine siste måneder hadde Finn Lied på Sørum sykehjem. Han døde 10. oktober 2014, 98 år gammel.

I nekrologen i Aftenposten la Ap-leder Jonas Gahr Støre vekt på yrkeskarrieren hans ved FFI: «Han virket for fremskritt gjennom kunnskap og vitenskap.»

I NRK-intervjuet spør Kjell Pihlstrøm Lied om han har sett på seg selv som en av de nasjonale strategene. Svaret kommer kontant:

– Ja, jeg gjør det. Vi var bare opptatt av én ting. Ikke lønna vår, ikke bonuser, ikke penger. Vi var opptatt av at vi skulle styrke Norge, av å bygge landet. Einar Gerhardsen hørte værmeldinga hver morgen. Hvorfor? Fordi han ville at bøndene skulle ha ordentlig vær til innhøstingen. Da FFI ble til, mente mange at vi skjemte ut vitenskapen ved å anvende våre kunnskaper for det de kalte voldelige formål. De takket for freden, men var ikke så begeistret for fredens midler.