FFI har varmet soldatene i snart 30 år
I 1994 ble mange norske soldater kjent med en ny varmekilde utviklet ved FFI.
På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet brant det i perioder dag og natt i et 16-mannstelt inne på FFIs område. Resultatet ble en teknologisk suksess som ble produsert i mange tusen eksemplarer og fremdeles er i bruk i dag.
Dette er historien om den lille teltovnen som i snart 30 år har holdt soldatene våre varme gjennom mang en vinternatt. Og som til og med fikk seg en tur til Himalaya!
Fra ved til diesel
– På 1980-tallet brukte Forsvaret vedovner for å varme opp telt. I krisetider kan det imidlertid være vanskelig å sikre jevn tilgang på tørr og ferdig opphugget ved. Å sette soldater til å hugge ved, var heller ingen bærekraftig løsning for de skulle jo krige, forteller sjefsforsker Svein Martini.
En annen faktor var at energien i veden blir dårlig utnyttet. Den er ofte fuktig og det blir mye synlig røyk. Alt i alt var det behov for en ny løsning. Gjennom 1980-tallet hadde FFI allerede jobbet en del med ovner som brukte trekull, både for Forsvaret og sivile hjem. Nå ble dette videreutviklet og løsningen var tilsynelatende enkel.
– Fordi Forsvaret uansett oppdrag ville ha behov for dieselolje for å være operative, mente forskerne ved FFI at teltovnene også burde bruke det. Flytende brensel var også praktisk fordi det tok mindre plass, var enklere å bruke, lagre og etterforsyne enn ved, sier Martini.
Viktig samarbeid
Før hver vinter i utviklingsperioden ble et lite antall ovner oversendt Forsvaret for utprøving under kalde forhold i felt av menige soldater. Mer enn én gang hendte det at ovner som hadde brent kontinuerlig på instituttet i ukevis uten soting, var tette av sot etter et døgn blant soldater i felt. Et nært samarbeid med soldater og befal ble derfor avgjørende for suksessen som skulle komme.
– Under prøver en natt på Terningmoen skulle et telt med en fenrik og FFIs representant varmes med en M 94-ovn, mens et annet telt med en sersjant og en menig soldat, skulle bruke en standard vedovn. M 94 ble tent og brant med en gang. I det andre teltet hørtes hosting og skrangling i vedovnen. Utpå natta ble vedovnen, under sterk hosting og høylytte kommentarer, lempet ut i snøen, og en ledig M 94-ovn satt inn. Den sørget for god og behagelig varme i teltet resten av natten, forteller Martini.
Utprøvingene i 1993-94 var altså vellykkede og viste at innemiljøet i teltet ble bedre, og at det nesten ikke ble avgitt synlig røyk. Fordi 20 liter med flytende brensel tilsvarte om lag fem sekker ved, ble både lagring og transport også forenklet. I tillegg ga bruken av flytende brensel en innsparing på rundt 200 kroner per døgn og ovn.
Teltovn M 94 ble i sin helhet utviklet og gjort produksjonsklar ved FFI og produksjonskontrakt ble inngått med Velle Industrier AS. Forsvaret anskaffet 6 000 nye teltover i løpet av 1995-96, noe som førte til at de årlig sparte millionbeløp i brenselskostnader.
Unik i sin enkelthet
Den ferdige ovnen vakte betydelig interesse i utlandet og er solgt til flere land. Det er særlig dens enkle konsept som har sørget for suksessen.
Slik fungerer M 94
Teltovnen er basert på ”sot-forbrenning” og ikke ”aldehyd-forbrenning” slik som for eksempel primusen som brukes i Forsvaret. Det vil si at brennstoffet forbrennes med gul flamme som er et kjennetegn på at forbrenningen går via små sotpartikler som gløder ut. Aldehydforbrenningen gir svært lite sotdannelse.
Bakgrunnen for at sotforbrenning likevel ble valgt er at konstruksjonen blir svært enkel. Det er ikke nødvendig med et system som på forhånd blander luft og brennstoff, slik som i primusen. Den begrensede trekken som oppnås i teltpipen gir bedre vilkår for sotforbrennning enn for aldehydforbrenning.
Brennstoffet renner via regulatoren inn i bunnen av brennkammeret, fordamper og blandes med luft som strømmer inn gjennom mange små og store hull i brennkammerveggen. Størrelse, antall og utforming av disse hullene er avgjørende for å oppnå en best mulig forbrenning. Denne teknikken er utviklet og patentert ved FFI og har resultert i et brennkammer helt uten løse, innvendige deler.
– Ovnen er svært kompakt og lett å håndtere når en tar i betraktning at den kan gi opptil 15 kW og samtidig er basert på en så enkelt og robust prinsippet at brennstoffet bare renner ned i ovnen (pottebrenner prinsippet), forklarer Martini.
Gittersystemet rund ovnen blir ikke selv varmt og beskytter slik at ikke noe kommer inn mot den varme ovnen og tar fyr når den er i bruk. Dette gittersystemet er samtidig en del av transportkassen hvor piperørene kan plasseres under transport. Kannestativet der jerrykannen med brennstoff skal plasseres når ovnen er i bruk, er samtidig lokket til denne kassen og vil under transport beskytte ovnsveggen der luften til forbrenningen kommer inn gjennom ulike hull.
– Hullene i brennkammeret ble utformet på forskjellige måter for å sikre at luften blandes godt med brennstoffet, slik at minst mulig sot dannes. Videre ble slangen mellom jerrykannen og teltovnen konstruert slik at brennstoffet (for eksempel diesel) raskt kan pumpes tilbake i jerrykannen før en pakker ned teltovnen for videre transport. På den måten hindrer du å søle brennstoff, forteller Martini.
I tillegg har ovnen et patentert, selvrensende drivstoff-filter, og en trinnvis innstilling med klikkelyd, som gjør at riktig effekt kan stilles inn også i mørke.
Til Himalaya
M 94-teltovnen ble en så stor suksess at en utgave ble tatt med til Himalaya av en norsk ekspedisjon i 1996. På FFI var flere tvilende til om den ville fungere i så stor høyde og tynn luft. Det viste seg imidlertid at ovnen fungerte utmerket i ABC-camp, i en svimlende 6 450 meters høyde.
Underveis i ekspedisjonen oppsto uvær, og teltet med den gode varmekilden ble oppsøkt av forfrosne klatrere, også fra andre nasjoners lag. Det ble sagt at ovnen antagelig reddet liv. I det norske laget nådde åtte av ti klatrere toppen og det var dermed en av de mest vellykkede ekspedisjonene noensinne.
M 94 produseres fortsatt og varmer opp kalde soldater på øvelse den dag i dag.