Russisk våpenindustri tvinges ut

Russland eksporterer mer avansert teknologi og kunnskap enn tidligere. Likevel er fremtiden usikker for russisk våpenindustri.

Mandag kunne Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) rapportere at verdens våpenhandel er på det høyeste nivået siden den kalde krigen. Etterspørselen drives i hovedsak av Asia og Midtøsten. Kinas andel av verdens totale våpeneksport har økt med femti prosent, men den utgjør fortsatt kun en marginal del av det totale eksportmarkedet.

Andelen er nå på seks prosent, noe som har bragt Kina opp på samme nivå som Tyskland, Storbritannia og Frankrike. Men vi må summere våpeneksporten i alle disse landene for å komme opp på samme nivå som de virkelig store spillerne i verdens våpenhandel – nemlig USA og Russland.

USA har stått for en tredjedel av verdens våpenhandel de siste fem årene, Russland en fjerdedel. Begge landene søker stadig å utvide salgene til nye områder, og det er kun disse to nasjonene i hele verden som har evnen til å tilby et bredt spekter av materiell til samtlige forsvarsgrener.

Russland har siden 2011 gjennomgått et kraftig opprustningsprogram som har bragt på bane ny teknologi og nye kapasiteter. I denne perioden har russisk våpeneksport holdt seg på et noenlunde stabilt nivå, samtidig med at produksjonen for eget forsvar har skutt i været. Våpenprogrammet nærmer seg slutten, og Russlands vanskelige økonomiske situasjon tilsier at forsvaret ikke vil bli like høyt prioritert i de kommende årene. Bare fra 2016 til 2017 ble forsvarsbudsjettet kuttet 30 prosent. Forsvarsindustrien må dermed se mot andre markeder for å holde produksjonen oppe.

Den russiske forsvarsindustriens fordel er at den har mye ny våpenteknologi å tilby. Den brede porteføljen tilsier at Russland vil fortsette å være en viktig våpenleverandør på verdensmarkedet, kanskje særlig til land som ikke nyter godt av nære relasjoner med USA.

Videre kan Russlands militære suksess i Syria ha fungert som et utstillingsvindu for den russiske forsvarsindustrien. Dette poenget skal imidlertid ikke trekkes for langt: russisk evne til å nedkjempe en totalt underlegen motstander betyr ikke nødvendigvis at materiellet fungerer bra mot en som er teknologisk overlegen.

Tre fjerdedeler av all russisk våpeneksport de siste femten årene har gått til fire land: India, Kina, Vietnam og Algerie. Kina var verdens største våpenimportør frem til midten av 2000-tallet.

Gradvis bygget de opp egen industri, og har etter hvert blitt en habil eksportør av blant annet fly og fartøy. Samtidig tok India over som verdens fremste våpenimportør – også de med Russland som hovedleverandør. Nå har imidlertid India satt i gang et «make in India»-initiativ, der det er et sterkt søkelys på å bygge opp egen industri. Dette treffer særlig den voksende forsvarsindustrien i landet.

Selv om India enn så lenge ligger langt bak det teknologiske nivået til konkurrentene, er det ikke utenkelig at landet kan bli mer selvforsynt på sikt. I tillegg har USA bydd på stadig mer konkurranse i det indiske markedet.

De to siste store importørene – Vietnam og Algerie – har blitt mer bevisst på å øke antall våpenleverandører. Særlig USA kan by på konkurranse i det vietnamesiske markedet, da de har samme interesse som Vietnam i å begrense kinesisk ekspansjon i Sør-Kinahavet. Dersom USA klarer å penetrere dette markedet, vil det medføre et kraftig skudd for baugen for Russland.

Samtidig har Russland blitt en stadig mer aktuell samarbeidspartner for USAs tradisjonelle handelspartnere Filippinene, Tyrkia og Egypt.

Økt konkurranse på verdensmarkedet har medført at Russland har måttet gå på akkord med tidligere eksportpolitikk. De eksporterer atskillig mer avansert teknologi og kunnskap enn tidligere. For eksempel har de etablert produksjonslinjer både i India og Algerie.

På kort sikt er det med på å opprettholde Russlands andel på verdensmarkedet. På lengre sikt kan det gi større utfordringer som økt konkurranse og reduksjon i etterspørsel etter russisk materiell. Eksempelvis har Kina tatt en stadig større andel av flymarkedet etter å ha bygd opp egen industri.

Videre bør det bemerkes at det russiske forsvarsbudsjettet måtte økes med 20 prosent i 2016 for å hjelpe forsvarsindustrien med å nedbetale gjeld. Alternativet ville vært konkurser. Dette kan synes som et paradoks etter at myndighetene de senere år har bevilget flere hundre milliarder kroner til å få forsvarsindustrien opp på fote, og vitner om dårlig omstillings- og effektiviseringsevne.

Verdens våpenhandel går spennende tider i møte, der akser og allianser endres og kan ha større betydning enn på lenge.