Kvinnemyter og stridsevne

Hva er stridsevne?

Kampen mellom David og Goliat er imidlertid et dårlig bilde på Forsvarets stridsevne, siden dette er en kamp mellom to enkeltindivider. Forsvarets oppgave er å trene mange individer til å utøve organisert makt.

Da opprøret startet i Øst-Ukraina var den ukrainske statens militære styrker så dårlig organisert, at de spontant oppståtte frivillige bataljonene som evnet å organisere seg var mer effektive i striden. Ved starten av andre verdenskrig kom også de sivile organisasjonene raskere i gang med motstandsarbeidet enn milorg fordi de var godt organisert på forhånd. Vi kan dermed anta at Forsvarets stridsevne avhenger av evnen til å organisere seg og utnytte overlegen teknologi.

Aldri mer

Basert på erfaringen fra andre verdenskrig ble både Heimevernet og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) opprettet. Aldri mer skulle vi være så dårlig organisert og teknologisk underlegen.

En av FFIs oppgaver er å vurdere Forsvarets stridsevne. Det gjøres gjennom en rekke forskjellige scenarioer som testes ut i spill, og disse har lagt grunnlaget for FFIs støtte og selvstendige råd i Forsvarets langtidsplanlegging. En interessant observasjon fra disse prosessene er at struktur (organisering), teknologi og materiell har blitt grundig diskutert, mens kjønn og fysisk styrke knapt er nevnt.

Den sannsynlige forklaringen er at kjønn og styrke ikke er like avgjørende for utfallet av spillene, og dermed heller ikke for Forsvarets stridsevne.

Det kan selvfølgelig innvendes at vi nå snakker om organisasjonens samlede stridsevne, mens fysisk styrke, og følgelig kjønn, spiller en rolle for stridsevne på mikronivå; hos det enkelte individ i geværlagene.

Hvem får slippe unna?

Det krangles om hvem skal få lov til å få en jobb ingen egentlig vil ha. Men gitt at strid på mikronivå handler om å kjempe en fysisk kamp med livet som innsats – hvorfor krangler vi da om hvem som skal få lov til å delta?

Tradisjonelt er det ingen som har ønsket å ha en slik jobb. Historien viser også at menn har tatt drastiske skritt, og til og med begått selvmord, for å slippe unna.

Likevel har de fleste samfunn, helt fram til vår tid, begrenset eventuelt frivillige kvinners adgang til stridende stillinger i fredstid. I krig har de derimot vært velkommen til å delta, men historien har de ikke fått fortelle. Dersom ikke-kjønnsforskere og filosofer hadde orket å lese i de tusenvis av sidene som er skrevet om kvinner i stridende stillinger utenfor Norges grenser, ville de visst at det har vært betydelig motstand mot å åpne for kvinner, og at uenighet i høyeste grad er tilstede.

Ekskludert for å lure menn

For å komme videre i den betente debatten foreslo Marica Kovitz (2003) å problematisere menns vilje til strid i stedet for kvinners evne. Joshua Goldstein er en av de som gjør det.

I boka «War and Gender» (2003) går han gjennom de ulike forklaringene på at kvinner har blitt ekskludert fra strid, for å undersøke hvilke som største empirisk belegg. I likhet med Kovitz finner han at motstanden mot kvinner ikke handler om deres evner eller egenskaper, men om hvordan en skulle klare å få menn til å slåss med livet som innsats. Han skriver blant annet:

«all evidence indicates that war is something that societies impose on men, who most often need to be dragged kicking and screaming into it, constantly brainwashed and disciplined once there, and rewarded and honoured afterwards» (Goldstein, 2001, p. 253).

Konstruerte ideer om maskulinitet og femininitet har blitt brukt i denne «hjernevaskingen». Kort fortalt ble militære dyder koblet til maskulinitet, og det motsatte, slik som fysisk og psykisk svakhet, ble koblet til femininitet og skam.

Dette fungerte som en forskyvning av frykten for den fysiske risikoen til en sosial risiko for å bli femininisert. Kvinners rolle ble å være det svake kjønn som måtte beskyttes, og som menn måtte unngå å bli sammenliknet med.

Kvinnemyter

Som en del av denne strategien ble uttrykk som «du kaster som en jente» og «du løper som en jentunge/kjærring» bevist brukt til å fornærme menn, og gjennom det motivere dem til den upopulære infanteritjenesten.

For å gjøre fortellingen om kvinner som ikke kan kaste eller løpe «sann», har kvinner også vært ekskludert fra de fleste idrettsgrener helt fram til vår tid. Og dette med like usaklige argumenter som brukes til å forhindre kvinner fra å kjøre bil i Saudi-Arabia. Dette har forhindret kvinner fra å ta ut sitt fysiske potensiale, og har i tillegg skapt en rekke myter om kvinners fysiske evner.

Fysiske fordeler

Det er ingen som benekter at menn i gjennomsnitt er sterkere og løper fortere enn den gjennomsnittlige kvinne. Men – det betyr ikke at kvinner ikke har noen fysiologiske fordeler fremfor menn.

Det er foreløpig ikke gjort mye forskning på kvinners fysiologi, men i en forskningsoppsummering fra FFI finner vi indikasjoner på at kvinner i større grad benytter fett, og i mindre grad karbohydrater og protein, som energisubstrat under aktivitet sammenliknet med menn. I tillegg har kvinner større fettprosent enn menn, og til sammen kan dette være positivt for militære øvelser og operasjoner med lang varighet.

I idretten ser vi også at kvinner kan ha en fordel i ultra-ultra endurance, altså løp som er enda lengre en Vasloppet, og ikke minst i langdistansesvømming hvor høyere fettprosent gir både økt isolasjonsevne og bedre oppdrift.

I tillegg bidrar sannsynligvis god balanse og presise bevegelser til at kvinner kan hevde seg i grener som sportsklatring. Presisjon kommer også til fordel i skyting, noe som vises godt på resultatlistene fra landsskytterstevnet.

Organisert maktutøvelse innebærer forøvrig at evne til samhandling, planlegging og koordinering er vel så viktig som fysisk form.

Feil fokus

Selv har jeg gjort studier i tre avdelinger med egne opptaksprøver (Heimevernets innsatsstyrke, Hærens befalsskole og FSK). Her har jeg spurt om det er noen som har kommet inn som ikke burde ha kommet inn. Spørsmålet innebar at de måtte tenke på en eksisterende person i egen tropp. Da var det ingen som pekte på en kvinne som var for svak, men mange pekte på den klønete surrebukken.

Dette var oftest en ung mann. Det kan godt være at en «klodrian-test» er vel så viktig for å sikre enkeltmannens stridsevne som dette ensidige fokuset på fysikk. Når det øves og opereres med skarpladde våpen er Klodrian farlig for alle. Hva med å bekymre seg for det, i stedet for å få det til å fremstå som om det er de kapable mennene som byttes ut med veltrente kvinner?