Europa må ta ansvar for egen sikkerhet

Når USAs ledervilje ser ut til å svikte må Europa styrke sitt eget forsvarssamarbeid.

Den tyske forbundskansleren Angela Merkel og vår egen statsminister Erna Solberg skapte overskrifter da de oppsummerte forrige ukes toppmøte i Nato og G7-møtet på Sicilia med utsagn som «gamle allianser kan ikke lenger tas for gitt» og «vi kan ikke ta andres støtte for gitt».

USAs president Donald J. Trumps nylige besøk til Europa er foranledningen til de to statsledernes uttalelser. Fra et europeisk synspunkt kan den amerikanske presidentens Europabesøk neppe betraktes som noen stor suksess. Hans uttalelser, og til dels væremåte, under Nato-toppmøtet i Brussel 25. mai ble en tankevekker for de europeiske allierte. Hans holdninger til Paris-avtalen, som ble synliggjort under G7-møtet like etter, viser også hvor stor den politiske avstanden i realiteten er blitt mellom USA og Europa.
 
Hva skal de europeiske allierte gjøre med dette? Hva kan Norge gjøre? Dessverre kan president Trumps uttalelser og holdninger påvirke europeiske allierte til å prioritere feil når det gjelder forsvarsbevilgninger. Dette gjelder også Norge. To prosent-målet som det er enighet om i Nato er prinsipielt viktig, men det er vel så viktig å bruke bevilgningene på riktig måte. Europeiske allierte bør også prioritere annerledes.
 
De bør rette oppmerksomheten mot muligheten for å forsterke forsvarssamarbeidet seg imellom, aller helst i form av europeisk forsvarsintegrasjon – at de planlegger og bruker sine militære enheter som om de er én styrke stående under én felles kommando.
 
Mer konkret innebærer dette økt bruk av felles anskaffelse av forsvarsmateriell, felles vedlikeholdsavtaler, felles trenings- og utdanningsprogram, og langt mer deling av infrastruktur, som treningsfasiliteter og etablering av felles militære enheter. Dette vil bidra til langt større militære effekter enn bare en økning i forsvarsutgiftene alene, noe som utvilsomt vil koste skattebetalerne mye penger. Det blir vesentlig at alle europeiske land tar dette inn over seg nå som USAs ledervilje synes å svikte.
 
Dette reiser selvsagt store utfordringer for EU, som må være en ramme for en slik forsvarsintegrasjon. Her skjer det imidlertid mye, og de neste månedene blir avgjørende for hvordan EUs framtidige sikkerhets- og forsvarspolitikk vil se ut. Lisboa-traktatens bestemmelser om permanent strukturert forsvarssamarbeid peker i retning av en slik form for integrasjon. På EUs forsvarsministermøte tidligere i mai diskuterte ministerne styringen av denne formen for integrasjon.
 
Men denne typen forsvarsintegrasjon vil de militære behovene bli harmonisert i langt større grad, samtidig som en sørger for en tilstrekkelig grad av spesialisering. Bare gjennom slike konkrete tiltak vil en bli i stand til å rette opp de vesentligste kapabilitetsmanglene i europeisk forsvar. På dette grunnlaget vil en kunne utvikle multilaterale tiltak for å rette opp disse manglene.
 
Et av tiltakene er forsterket innsats på forsvarsforskning, som har fundamental betydning for langsiktig europeisk kapabilitetsutvikling. Her har EU nylig vedtatt rammene for et ”European Defence Fund” (EDF) som skal støtte felles forskningsaktiviteter mellom medlemslandene, og støtte felles utvikling av forsvarsmateriell og nyere teknologier. Dette finansielle verktøyet vil gjøre det mulig for medlemsstatene å gå til felles kapasitetsanskaffelser for å redusere kostnadene.
 
For eksempel vil en gruppe medlemsstater sammen kunne investere i droneteknologi og felles anskaffelse av helikoptre for å kunne sikre en bedre økonomi i prosjektene. Et annet viktig tiltak er den såkalte ”coordinated annual review on defence” (CARD), som blir vedtatt i juni. Denne mekanismen vil sørge for en gradvis synkronisering og gjensidig tilpasning av nasjonale forsvarsplanleggingsprosesser og kapabilitetsutviklingspraksiser.
 
I tiden framover må Europa ta et langt større ansvar for egen sikkerhet. Dermed blir det viktig å merke seg slike samarbeidsordninger. For Norge vil samarbeidet med Tyskland bli viktigere for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk framover. Materiellsamarbeid og ubåtanskaffelse er konkrete eksempler på dette.
 
President Trumps besøk i Europa er i bunn og grunn et symptom på hvor endret USA har blitt de seneste årene. Å tro at det meste blir ”som før” bare president Trump tilpasser seg det ovale kontor, er en helt feil tilnærming. ​