AUKUS risikerer å undergrave ikke-spredningsregimet

AUKUS ble lansert i en pressekonferanse med USAs president Joe Biden, Storbritannias statsminister Boris Johnson og Australias statsminister Scott Morrison 15. september. Som et resultat av den trilaterale forsvarsavtalen, skrotet Australia en avtale fra 2016 om å kjøpe dieseldrevne franske ubåter til en verdi av 776 milliarder kroner.

De hemmelige forhandlingene hadde pågått i flere måneder uten at Frankrike ble informert. «Det har vært løgner, dobbeltspill, et stort tillitsbrudd og forakt», uttalte Frankrikes utenriksminister. I sinne hentet Frankrike hjem sine ambassadører fra Australia og USA. NRK omtalte saken som «den verste Nato-krise siden Irak-krigen».

Avtalen påvirker ikke bare forholdet mellom allierte i Nato. Selve formålet med forsvarssamarbeidet er å demme opp for Kinas innflytelse i Stillehavsregionen. Kina var naturligvis raske til å fordømme avtalen, og utenriksminister Zhao Lijian sa at avtalen «undergraver regional fred og stabilitet og at den intensiverer våpenkappløpet».

Nytt våpenkappløp

Det er liten tvil om at et nytt globalt våpenkappløp er i full gang. USA moderniserer kjernevåpenkomplekset med blant annet nye strategiske ubåter, nye stridshoder med redusert sprengkraft, og etter hvert nye silobaserte missiler som kan ramme over alt i verden. I vår økte britene taket på antall kjernevåpen de kan besitte med 40 prosent. Russland har de senere årene lansert en rekke nye strategiske kjernevåpen, som alle har til felles at de kan overvinne framtidige missilforsvarssystemer på det nordamerikanske kontinentet. Nylig avslørte overvåkingsbilder at Kina bygger nye store utskytningsfelt med flere hundre missilsiloer. Snarere enn en massiv opprustning, så diversifiserer Beijing atomarsenalet sitt og øker missilenes overlevelse mot forkjøpsangrep. På Den koreanske halvøy er det et intenst missilkappløp. Sør-Korea har ikke atomvåpen, men avfyrte nylig sitt første ubåtavfyrte ballistiske missil. Nord-Korea tester stadig nye typer ballistiske missiler, som kan levere atomstridshoder fra landmobile ramper, ubåter og til og med tog. Sist ute var et missil med en glidefarkost, som kan omgå missilforsvarssystemer i Sør-Korea og Japan.

Mens våpenkappløpet intensiveres, har flere viktige rustningskontrollavtaler forfalt, spesielt INF-avtalen mellom USA og Russland, som forbød landbaserte mellomdistansemissiler. Ikke‑spredningsavtalen (NPT) fra 1968, ofte omtalt som grunnpilaren i nedrustningsregimet, er nå en av få gjenværende rustningskontrollavtaler. Den har nylig blitt komplementert av Traktaten om forbud mot kjernevåpen, som trådte i kraft i januar i år. NPT har vært under press fordi atomstatene ikke har fulgt sine forpliktelser til å ruste ned under artikkel VI, men den har spilt en avgjørende rolle i å hindre at flere stater skaffer seg atomvåpen. Spesielt har kravet om internasjonale inspeksjoner av atomanlegg og spaltbare materialer i land uten kjernevåpen fungert som en mekanisme for å avskrekke stater fra å jukse med sine ikke-spredningsforpliktelser, og varsle verdenssamfunnet om de allikevel prøver seg.

Nå står USA, Storbritannia og Australia i fare for å undergrave denne svært viktige delen av NPT.

Høyanriket uran kan brukes i atomvåpen

Som en del av AUKUS skal Australia får kjøpe åtte reaktordrevne angrepsubåter, trolig enten av den britiske Astute-klassen eller den amerikanske Virginia-klassen. Ubåtene skal utstyres med langtrekkende Tomahawk kryssermissiler. I kombinasjon med den svært lange neddykkede rekkevidden til atomubåter, utgjør dette en trussel mot mål dypt inne i Kina. Missilene vil ha konvensjonelle stridshoder, ikke kjernefysiske. Australia har ingen planer om å skaffe seg atomvåpen.

Begge de aktuelle ubåtklassene drives av høyariket uran av en kvalitet som gjør det direkte anvendelig i kjernevåpen. Våpengrad uran kan (i motsetning til plutonium) benyttes i atomvåpen som er så enkle at selv en ikke-statlig aktør kan lykkes i å oppnå sprengninger med over tusen ganger sprengkraften til bomben i Regjeringskvartalet i 2011. Fordelen med reaktorer som bruker høyanriket uran er at de aldri trenger å skifte drivstoff. Ulempen er at drivstoffet kan brukes i atomvåpen uten ytterligere anrikning, også i de enkleste typene som terrorister kan bygge.

I flere tiår har det vært jobbet internasjonalt med å redusere produksjon og bruk av høyanriket uran. Initiativene har vært støttet av USA, Storbritannia og Australia. Også norske myndigheter har vært aktive i arbeidet med å minimalisere høyanriket uran, og har vært vertskap for tre internasjonale møter om saken i 2006, 2012 og 2018 i samarbeid med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).

Mengden høyanriket uran brukt i ubåter er betydelig. Sebastien Philippe fra Universitetet i Princeton har regnet ut at en flåte med 6-12 ubåter over en periode på 30 år vil trenge 3-6 tonn høyanriket uran. IAEA regner med 25 kg som en slags standardmengde for bruk til ett atomvåpen, men en avansert kjernevåpenstat kan normalt klare seg med halvparten så mye.

Smutthull i regelverket

For at Australia skal kunne operere de reaktordrevne ubåtene, må de bli den første ikke-atomvåpenstaten til å utnytte et smutthull i NPT.

Ikke-atomvåpenstater som er parter i NPT er pålagt å innrapportere alle sine beholdninger med spaltbare materialer, sine kjernefysiske anlegg og sine kjernefysiske aktiviteter til IAEA, som så inspiserer, veier og måler dette for å bekrefte at alt er til fredelig bruk. Men avtalen har et smutthull. Stater kan ta en del av sin beholdning av spaltbare materialer ut av den sivile beholdningen og erklære det til bruk til "lovlige, militære formål". Altså ikke til atomvåpen, men for eksempel til brensel i reaktordrevne, militære fartøy. Denne beholdningen vil da unntas inspeksjon fra IAEA. Ubåtreaktorprogrammer kan dermed virke som et påskudd for å anrike uran til våpengrad, og til å unndra betydelige mengder av dette fra internasjonalt innsyn.

Faren er at stater som ønsker å utvikle atomvåpen, kan gjøre dette i skjul bak programmer for å utvikle reaktordrevne, militære fartøy. Sannsynligheten for at Australia skulle ønske å utvikle atomvåpen er liten. Det er all grunn til å forvente at Canberra vil importere alt ubåtbrensel fra USA og/eller Storbritannia, da de ikke anriker uran selv. Problemet ligger i presedensen. For når Australia får lov, hvordan kan verden da hindre andre land å gjøre det samme? Brasil har forsøkt å utvikle atomubåter i mange år, uten at det ser ut til å føre helt i mål. Der er planen å anrike uranet til brensel selv. Iran har ved noen anledninger også uttalt slike ambisjoner. Deres urananrikningsprogram har vært en vedvarende kilde til konflikt med Vesten og Israel i snart tjue år. Det siste verden behøver er at Teheran unndrar tonnevis av anriket uran fra internasjonalt innsyn under påskudd av å utøve sin umistelige rett til å utvikle ubåtreaktorer.

Undergravingen av NPT er særlig bekymringsfull i dagens sikkerhetspolitiske situasjon med økte geopolitiske spenninger.