Lærdommer fra Ukraina

Del 2: Observasjoner fra Ukrania

Del 3: Hvordan styrke norsk motstandsdyktighet? 

Nødvendig å støtte Ukraina

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen mener det er to hovedlærdommer fra krigen:

1. Aldri undervurder Russlands vilje til krig og brutalitet
2. Vi skulle gjort mer for å hjelpe Ukraina allerede i 2014, da Russland annekterte Krym-halvøya.

Det norske Forsvaret støtter i dag Ukraina på flere områder: både med militær trening og donasjoner fra egne lager og norsk industri. De jobber også med å fylle opp igjen det som tas ut av norske lagre og med å høste erfaringer fra det som skjer i Ukraina.

– Erfaringene fra Ukraina viser at det trengs mer standardisering. Ukraina kobler sammen et utall effektorer og systemer som blir donert. Det er fordi de er innovative og tilpasningsdyktige, ikke fordi vi har gjort en god jobb. Nato må bli bedre på standardisering, fremholdt Kristoffersen.

Han mener krigen kan lære Forsvaret mye om hvordan Russlands våpensystemer fungerer, og hvordan kommando, kontroll og fremgangsmåte er i de russiske styrkene.

– Russland er et autoritært regime som ikke legger til rette for innovasjon. Men vi ser at de lærer og forbedrer seg.

De to brigadene som tidligere befant seg på Kola-halvøya, nær Norge, er nå trukket inn i Ukraina-krigen, og er delvis utradert.

– Det er et vindu nå for å styrke Forsvaret, men vi kan ikke bare tenke på oss selv. Vi må støtte Ukraina. Hvis Russland vinner, har vi vist at de kan ta seg til rette mot et naboland. Derfor mener jeg at hver krone vi gir til Ukrainas motstandskamp, er som å gi tre kroner til det norske Forsvaret, sier Kristoffersen.

– Nordmenn skjønner ikke alvoret

FFIs administrerende direktør Kenneth Ruud pekte på at ny teknologi gir nye trusler og nye muligheter, og at det er helt nødvendig med tverrsektorielt samarbeid.

– Fremtidens krig er ikke bare for Forsvaret – den vil treffe og engasjere hele samfunnet. Fordi teknologien som brukes eller rammes er over alt.

Oberst Arvid Halvorsen, som for tiden tjenestegjør som representant for Forsvaret ved Natos hovedkvarter, mener Norge henger etter når det gjelder motstandsdyktighet i befolkningen.

– Vi er nå tilbake til normalen. Perioden med fredelig samarbeid med Russland, som vi så fra 1990-tallet til 2014, kommer neppe tilbake. Vi har et nytt sikkerhetspolitisk paradigme i Europa. Putin er i konflikt med Vesten, og bruker alle tilgjengelige midler, sa Halvorsen.

Han mener nordmenn er positive og litt naive.

– Norge er det eneste landet som ble befridd av Sovjet uten å bli okkupert. Mange av oss har ikke opplevd krig. Vi sliter med forståelsen av at det haster å gjøre noe. Det må på plass for å bygge motstandsdyktighet. Hvis du taper motstandsdyktighetskappløpet, taper du krigen, advarer Halvorsen.

– Det sivile og militære er gjensidig avhengige. Vi må forberede oss nå, ikke når krisen er der. Du må kjøpe snøskuffen når sola skinner. Når snøen ligger én meter og alle trenger snøskuffer samtidig, er det utsolgt.

Samarbeid om motstandsdyktighet i Nato

Natos artikkel 3 i Atlanterhavspakten handler om motstandsdyktighet.

Nato har syv grunnleggende krav til motstandsdyktighet til sine medlemsland: at myndighetene i et land klarer å fortsette å styre i en krise, at energiforsyning er sikret, at man håndtere at store folkemengder flytter på seg, og at man sikrer vann og mat, helse, kommunikasjon og transport.

Hasit Tankey leder arbeidet med å planlegge alliert motstandsdyktighet ved Natos hovedkvarter.

– Nato må finne ut hvordan alliansen kan styrke motstandsdyktighet felles, ikke hvert land for seg. Gjennom dette arbeidet kan vi stille klarere krav til hva Norge må levere i en krise, mener Tankey.

– Når det skjer en krise, må vi ha et valg. Vi må ta tilbake initiativet, og gå fra respons til tidlig planlegging.

Samtidig handler motstandsdyktighet også om innstillingen hos hver og en av oss. For å få til motstandsdyktighet, må befolkningen ble mer bevisst, mener Tankey.

– Alle har en rolle i totalforsvaret. Vi skal ikke skremme eller bekymre folk, vi må gjøre dem besluttsomme og klare når det skjer noe.

Tre narrativer fra Putin

Seminaret hadde flere foredragsholdere med direkte kjennskap til det som skjer på bakken i Ukraina.

Iryna Maistrenko fortalte om hvordan Ukraina systematisk kartlegger hvordan egne myndigheter har håndtert invasjonen.

– Krigen avslører svakheter og gap, men det viser også sterke sider. Vi ser dette som en mulighet til å vurdere motstandsdyktighet på tvers av alle myndighetsorganer og vi ser på hvordan vi kan forsterke det vi allerede er gode på, fortalte Maistrenko direktelimje fra Kyiv.

Anayit Khoperiya ved Center for Countering Disinformation snakket om hvordan Ukraina jobber for å motvirke russisk desinformasjon.

Akkurat nå er det tre hovedtrender eller narrativer i russisk kommunikasjon, mener Khoperiya.

• At Vesten er trøtte av å støtte Ukraina. Støtten vil gradvis forsvinne, slik at Ukraina må godta russiske krav.
• Russiske kilder og eksperter sprer et budskap i vestlige medier om at Russland og Putin vil forhandle eller ønsker en slutt på kamphandlingene, selv om det ikke stemmer.
• Russland forsøker å svekke tilliten til Ukrainas lederskap gjennom falske nyheter om ledernes luksusliv og eiendommer internasjonalt. Budskapet er at Ukraina er et svart hull som suger penger ut av Vesten. Målet er å undergrave støtten til Ukraina hos folk flest.

Oleksandr Danylyuk fra senter for forsvarsreformer i Ukraina delte sine erfaringer fra den ukrainske motstandskampen i de okkuperte områdene.

Han mener en full mobilisering burde vært gjort i områdene som nå er okkupert.

– Vi feilet i å bygge konvensjonelle styrker, vi feilet i å mobilisere. Store deler av forsvaret var territorielle styrker som var dårlig trent og dårlig utstyrt, sa Danylyuk.

– I stedet blir folk som bor i disse områdene nå tvangsmobilisert på russisk side, hevdet Danylyuk.

Han fremhold blant annet at Norge bør prioritere å bygge opp konvensjonelle tropper, og at spesialstyrkene bør ledes av e-tjenesten. 80 prosent av ukrainsk aktivitet inne på okkupert område er etterretning i form av å peke ut mål. Det er lite sabotasje og direkte aksjoner. Propaganda og påvirkning går stort sett i graffiti, for å vise at de er der, og for å demoralisere russiske styrker.

Ukrainerne forsøker heller ikke å støtte noen fredsbevegelse i Russland.

– Store protestmarkeringer blir slått brutalt ned på. Russerne er ikke briter, så vi kan ikke være Ghandi, spøkte Danylyuk.

Norsk støtte til energisikkerhet

Martine Jahrejobber som analytiker innen energiforsyning i FNs utviklingsprogram (UNDP) i Ukraina. Hun har bodd og jobbet i Kyiv det siste året.

Det som skjer i Ukraina, er et tydelig bevis på hvordan skillet mellom militære mål og sivil infrastruktur hviskes ut, mener hun.

• Siden invasjonen i 2022 har Russland fyrt 1500 missiler, droner og granater mot energisystemet i Ukraina.
• 93% av befolkningen har opplevd blackouts.
• Evnen til å produsere kraft har falt med 51 %.
• Ukraina må nå importere 1200-1800 MWT/h hver dag.

Angrepene mot energiforsyningen har også fått ringvirkninger på andre områder.  Da Kahovka-demningen i Kherson ble sprengt, førte flomvannet med seg miner til tidligere trygge områder, og gjorde disse uegnet for jordbruk.

– Angrepene har avslørt at infrastrukturen og energiproduksjonen var utdatert og sentralisert. Det gjør den mer sårbar, sier Jahr.

FN har erstattet kritisk infrastruktur i mange regioner, og Ukraina har laget en ny nasjonal energistrategi. Når energisystemet nå gjenoppbygges, blir det desentralisert, man innfører bedre energistyring, og mer fornybar energi.

– Det gjenoppbygges sterkere, grønnere, mer motstandsdyktig og tilpasset EU-krav. Dette er viktig for å gjøre lokalsamfunnene i Ukraina klare for nye investeringer, sier Jahr.

Atomtrussel øker

I seminarets siste del var spørsmålet: hva kan vi gjøre for å styrke nasjonal motstandsdyktighet, basert på erfaringene fra Ukraina?

Kristin Ven Bruusgaard, sjef ved Etterretningsskolen, mener det er viktig å se på forskjellene mellom det som nå skjer i Ukraina, og situasjonen Norge befinner seg i.

– Vi har sett en betydelig forvitring av norsk og europeisk sikkerhet. Vi er ett av få Nato-land som ikke har endret vår politikk i lys av krigen. Vi mangler en strategi for hvordan vi skal håndtere det som nå skjer, mener Bruusgaard.

Hun mener kjernevåpendimensjonen kan bli viktigere i norsk sikkerhetspolitikk fremover.

– Den konvensjonelle kampkraften Russland viser i Ukraina er betydelig mindre enn mange hadde forventet. Nå endrer det sikkerhetspolitiske landskapet seg, på grunn av utvidelsen av Nato. Det er negativt sett fra russisk perspektiv. Det kan føre til at Russland vektlegger kjernevåpen mer enn i dag. Våre nærområder kan dermed bli viktigere både for Nato og Russland, fremholdt Bruusgaard.

Dagens spente situasjon kan tenkes å vare i mange tiår, og kan hurtig utvikle seg på en negativ måte, advarer hun.

– Vi må være forberedt på å håndtere betydelig mer krevende situasjoner. Russlands sikkerhetsdilemma er kanskje fremmed for oss, men det oppleves som et faktum i Kreml at det allerede er en eksisterende konfrontasjon mellom Vesten og Russland. Russiske strateger har lenge diskutert hvordan høyteknologiske samfunn kan rammes. De har sett på detaljerte og spesifikke kampanjer for å undergrave sårbarheter og kritisk infrastruktur. De diskuterer seg imellom hva slags type kaostilstander det vil innebære i vestlige samfunn. Det kan skje med en kombinasjon av tradisjonelle og nye virkemidler, både militære og ikke-militære. Vi har en motstander som kan ramme på en måte som ikke skiller mellom sivile og militære mål. Det kan skje både i fred, krise og krig. Vi er blitt vant til tanken, men har vi tatt inn over oss konsekvensene og er vi motstandsdyktige? spør Bruusgaard.

Et annet viktig spørsmål er hva krigen i Ukraina ikke har vist oss, som vi potensielt bør være forberedt på.

En konflikt mellom Russland og Vesten vil ikke nødvendigvis arte seg likt med den vi ser på bakken i Ukraina, mener Bruusgaard.

– Russlands forventning til en krig med Nato er annerledes enn det som pågår i Ukraina. Russlands målsetting i Ukraina er å kontrollere Ukrainas fremtid, politisk og militært. Spørsmålet er om dette har begrenset deres vilje til massiv ødeleggelse i Ukraina? Ville det vært annerledes om de kriget på Natos territorium? Vi bør tenke tanken på at de kan være mindre opptatt av om de påfører varig skade hos oss.

Det vil også være økt fare for bruk av kjernefysiske våpen ved en konflikt mellom Russland og Nato, mener Bruusgaard.

– Russland har hele tiden sagt klart at i en konvensjonell krig med en overlegen motstander vil de vurdere å bruke kjernevåpen. Vi må legge til grunn at trussel om bruk av kjernevåpen er mer aktuelt og vil dukke opp tidligere i en konflikt med Nato. Eskaleringsdynamikken i en konflikt mellom Russland og Nato ser helt annerledes ut.

Dette bør få konsekvenser for politiske beslutninger og prioriteringer i Norge, mener Bruusgaard.

– Vi må prioritere på individnivå – det vil si å forberede befolkningen på at krevende situasjoner kan komme. Vi må prioritere på samfunnsnivå, sørge for at vi på best mulig måte kan opprettholde våre liv også uten kritisk infrastruktur. Og vi må prioritere vår evne til forsvar, og øke denne evnen. Vi må bli noe mindre avhengig av hjelp fra andre, og tenke mer på hva slags motstand vi selv kan yte mot ulike typer angrep. Men vi må selvsagt også opprettholde vårt bunnsolide samarbeid med våre allierte og de som må komme og hjelpe oss dersom krisen inntreffer.

Russland blir mer militarisert

Tom Røseth leder Ukraina-programmet ved Forsvarets høgskole. Han mener krigen kommer til å vare lenge. Og når den ender, kommer vi fortsatt til å ha en langvarig konflikt med Russland.

Røseth trakk frem seks lærdommer fra krigen, blant annet disse tre:

• Krigen avgjør europeisk sikkerhetsstruktur.
• Vestlig utholdenhet er testet og svekket (det finnes populistiske krefter som vil stoppe støtten til Ukraina).
• Russland militariseres og blir mer autoritært.

FHS-forskeren viste til at forsvarsbudsjettet i Russland er økt med 70 % bare på ett år. Forsvarsutgifter utgjør nå 30 % av det russiske statsbudsjettet. Basert på tallene, finnes det ulike anslag på hvor mange år det tar for Russland å bygge opp sine væpnede styrker.

– Vi har uansett ikke tid til å lene oss tilbake og tenke at Russland er svekket militært, understreket Røseth.

Han anbefalte salen å se på hvordan Ukraina høster erfaringer fra krigen. Blant annet har militære utdanningsinstitusjoner i Ukraina eksperter ute i felt, som tar med seg erfaring tilbake til utdanningen.

Ny sikkerhetspolitisk situasjon gjør at beredskapsplanene må endres

Hilde Bøhn, seksjonssjef for totalforsvar i Direktoratet for sivil beredskap (DSB), snakket om hvordan de koordinerer norsk, sivil støtte til Ukraina. Det er sendt store mengder utstyr, blant annet medisiner, kjøretøyer, broelementer, klær og utstyr for å bygge energiforsyning.

– Listene over hva Ukraina sier de trenger er et godt kunnskapsgrunnlag for oss. Hva er det et land i krig har behov for? Vi har også lært mye om det enorme logistikkapparatet som trengs.

Bøhn mener vi trenger oppdaterte planer for hvordan det sivile skal bidra til alliert mottak og vertslandstøtte. Når Sverige og Finland blir med i Nato, gjør det at andre geografiske deler av Norge kan bli involvert når det gjelder alliert mottak. Har vi for eksempel den infrastrukturen og beredskapen som trengs for å være transittland?

Vi trenger noen som ser helhetlig på samfunnssikkerhet

Stig Rune Sellevåg fortalte om hvordan FFI har forsket på totalforsvaret siden 1994.

– Vi vet fortsatt for lite om trusler og sårbarheter i totalforsvaret. Mostandsdyktigheten mot tilsiktede handlinger i kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner må styrkes. Og arbeidet må starte nå, understreker Sellevåg.

FFIs forskning går blant annet ut på å finne gode modeller for slikt arbeid.

– Et system der hver sektor skal vurdere risiko innenfor sitt eget område, vil svikte når ingen har vurdert helheten i samfunnet, påpekte Sellevåg.

Å gjøre disse vurderingene er uhyre komplekst, det må gjøres med modellering og simuleringer. Derfor har FFI utviklet metoder for å kartlegge gjensidige avhengigheter innenfor Natos syv forventinger til nasjoners motstandsdyktighet.

– Dette er komplekse sammenhenger, der et angrep mot én sektor, kan gi størst konsekvenser i en annen sektor enn den som blir angrepet, fortale Sellevåg.

Han trakk frem noen punkter vi må være oppmerksomme på i tiden som kommer: Kraftsystemet må digitaliseres og automatiseres for å sikre energiforsyning. Det åpner også for nye sårbarheter. Verdensrommet og satellitteknologi blir stadig viktigere for mange samfunnsfunksjoner, som navigasjon og kommunikasjon. Men satellittsystemer er sårbare for blant annet cyberangrep, laserangrep, EMP-våpen (elektromagnetisk puls), jamming, spoofing og liknende.

– Det ser vi blant annet i Finnmark, som opplevde 300 dager med GNSS-forstyrrelser (blokkering av satelittnavigasjon) i 2023. Dette er blitt dagligdags, uten at det vekker stor oppmerksomhet.

Sist, men ikke minst, må vi se på hvordan demokratiet kan styrkes og bevares, mener Sellevåg.

– Det er høy tillit i Norge, men vi er ikke immune. Dersom myndighetene ikke klarer å gjøre noe med viktige samfunnsutfordringer, kan dette oppleves som en styringskrise, som igjen kan svekke tilliten i samfunnet. Svekket tillit gjør oss mer sårbare for hybride trusler.

Han avsluttet med tre råd til myndighetene.

• Planlegg robuste strategier for å håndtere dyp usikkerhet. Å ikke gjøre noe er ingen robust strategi.
• Vær forberedt på det verst tenkelige scenariet.
• Vær forberedt på overraskelser.

Oppfatninger er avgjørende

Siste innleder var Sverre Diesen. Han understreket at vi ikke automatisk kan overføre erfaringer fra én krig til en annen. Det som passer for ett land i en situasjon, gjør ikke nødvendigvis det for et annet land.

Det er motpartens oppfatning av forsvarsviljen som er avgjørende for om det blir en krig, mener Diesen.

– Da Putin besluttet å invadere Ukraina, undervurderte han Ukraina og Vestens evne og vilje til forsvar, og han overvurderte sine egne styrker. Det er ikke uvanlig for autokratier. Der sier folk gjerne det lederne vil høre, sier Diesen.

Den største utfordringen for oss, er ifølge Diesen at Putin og deler av den russiske eliten nå tviler på Vestens vilje til forsvar.

– Det er en blanding av frykt og forakt: Russland frykter våre liberale ideer og demokratiske prinsipper, men forakter det de ser på som vår manglende evne til å stå opp for disse idealene og prinsippene.

– Vår fremste oppgave nå er å overbevise Putin om at hans vurdering av vår forsvarsvilje er gal. På kort sikt gjøres det best ved å støtte Ukraina.

– Kostnadene ved et Forsvar er en bagatell sammenlignet med kostandene hvis en motstander undervurderer vår forsvarsvilje.

Diesen mener vi må være mentalt og praktisk forberedt på å stå i en krigsøkonomi over lang tid. Det innebærer blant annet tilstrekkelige lagre av utstyr og forsyninger, og et produksjonsapparat tilpasset krig. Og det innebærer økt forståelse blant folk flest.

– Politikere må snakke om krig som noe annet enn en abstraksjon. Folk må konstant minnes om realitetene ved en varig krig, mener Diesen.

Hva skal vi gjøre?

Moderator og Forskningssjef ved FFIs avdeling Totalforsvar, Janet M. Blatny, avsluttet dagen med å utfordre de siste innlederne: Hva skal vi konkret gjøre for å styrke det norske samfunnets motstandsdyktighet? Her er en oppsummering av svarene:

Sverre Diesen: avskaffe nærhets- og ansvarsprinsippet. Få en helhetlig krisehåndtering på nasjonalt nivå. Vi må ta høyde for en sekvens villede hendelser som kan ramme oss.

Kristin Ven Bruusgaard: Vi må ta den kjernefysiske dimensjonen på alvor i vår forsvarspolitikk.

Tom Røseth: Vi må fortsette å støtte Ukraina, det er det mest proaktive. Vi må overbevise folk om at alvorets time er her nå.

Stig Rune Sellevåag: Handling foran ord. Sett i gang og gjør noe.

Hilde Bøhn: Jeg tror ansvarsprinsippet er en styrke, at det hindrer ansvarspulverisering, men samordningen må styrkes. Vi må sørge for tiltakene i planverket er oppdatert og helhetlige så vi har en plan for store hendelser.

Det haster!

– Det ble snakket mye om vilje og forståelse i dag. Dette seminaret er et bidrag til forståelse, sier Janet Blatny.

– Vi er nødt til å bygge motstandsdyktighet og forsvarsvilje. Det er mye arbeid som må gjøres, og det er en enorm kompleksitet, men dagen i dag har vist at det er mye kunnskap å hente.

Blatny avsluttet med en dyster, men muligens nødvendig oppsummering og formaning til salen og landet ellers:

– Vi har dårlig tid. Vi må forberede oss nå. Vi må være klar over at krisene kommer på rekke og rad. Krigen er nær oss. Og som både Sveriges forsvarssjef og flere her i dag har påpekt: Alle må være forberedt på krig.

Program

Av Espen Hofoss, kommunikasjonsrådgiver